August 5, 2001

5.August 2001
9.s.e.pinse
Den Norske Lutherske Mindekirke
Pastor Ole Amund Gillebo

"Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud."

Sist mandag leste jeg igjen boken "Den gamle mannen og havet". Ernest Hemingway skrev denne novellen i 1952 og med den la han grunnlaget for Nobelprisen i Litteratur som han fikk i 1954. Dette er en bemerkelsesverdig bok med et enkelt språk og en sterk historie om en cubansk fisker som kjemper med en stor fisk langt ute i Gulfen.

Fiskeren "var en gammel mann som fisket alene fra sin fiskerbåt i Gulfen og han hadde fisket i 84 dager uten å få en eneste fisk. I de første 40 dager hadde han en ung gutt med seg. Men etter 40 dager uten fisk sa guttens foreldrene at den gamle mann var en total fiasko, det er uttrykk for den verste ulykke, og etter deres oppfordring hadde gutten gått over til en annen båt som fikk tre gode fisker den første uken. Gutten var lei seg da han såg den gamle mannen kom inn hver dag med tom båt og han gikk alltid ned til ham for å hjelpe med å bære liner eller hake med harpun og seil."

Den gamle mannen hadde lært den unge gutten å fiske og gutten var glad i ham og sa at han ville bli med ham igjen.

"Nei" sa den gamle mannen, "du er med i en god båt. Bli der."

Tidlig neste morgen mens det ennå var mørkt gjorden den gamle mann båten klar.

Det var en fin morgen, sol fra blå himmel, fugler som sirklet rundt der oppe og flyfisk som seilte over havflaten.

"Hvem vet? Kanskje i dag? Hver dag er en ny dag. Min storfisk må være et sted. I dag vil jeg gå langt ut."

Den gamle mannen snakket med seg selv.

"Men siden jeg ikke er gal, bryr jeg meg ikke." sa han høyt.

"De rike har radioer som kan tale til dem i båten og fortelle hvordan det går i baseball."

Men nå er det ikke tid til å tenke på baseball, tenkte han. Nå er det tid til å tenke på bare en ting. Hvorfor ble jeg født? Det må ære en stor en rundt den fiskestimen, tenkte han videre.

I dag er det den fem og åttiende dagen og dette skulle vel bli en god fiskedag. Akkurat da, mens han kikket bort på sine liner, såg han en av de grønne stengene dukke kraftig. Han lot linen fare mellom fingrene uten at fisken merket noen stramhet.

"Kom bare på" sa den gamle mannen høyt. "Gjøre en runde til. Lukt på dem. Er de ikke velsmakende? Spis godt nå, der er også en tuna. Hard og kold og nydelig. Vær ikke beskjeden, du fisk. Spis dem. Kanskje har han vært hektet på kroken før og har minner om det-. Det er helt i orden. Men er du klar? Har du sittet lenge nok ved bordet og ventet?"

Fisken tok den. Han bare svømte sakte avgårde og båten begynte å bevege seg.

"Jeg ønsker at jeg hadde den unge gutten her," sa den gamle mann til seg selv. "Jeg blir tauet av en fisk. Jeg takker Gud for at han drar utover og ikke går ned."

Etter fem timer svømte fisken fortsatt rett utover i sjøen, tauet båten og den gamle mannen. Fisken forandret ikke kurs eller retning hele natten så vidt den gamle mann kunne skjønne ved å se på stjernene. Etterhvert mistet han synet av Havana.

Kanskje skulle jeg ikke vært fisker, tenkte han. Men det var det jeg ble født til!

"Du fisk", sa han "Jeg elsker deg og har stor respekt for deg. Men jeg vil drepe deg før denne dagen er omme."

Han gnei sin krokete hånd mot bukselåret og og forsøkte og rette ut fingrene. Men hånden ville ikke åpne seg.

Den gamle mann hadde sett mange store fisker. Denne var større enn noen fisk han hadde sett og enda større enn noen han hadde hørt om.

"Jeg er ikke religiøs." Sa han, "men jeg vil si frem Fader vår ti ganger og Ave Maria ti ganger for å få den fisken, og jeg lover å gjøre en pilegrimsreise til Jomfruen av Cobre dersom jeg får den. Det er et løfte."

Solen stod opp den tredje dag etter at den gamle mannen satte til sjøs og fisken begynte å sirkle. Han ordnet med harpoonen. Etter en stund drepte han den store fisken, større enn båten og lenket den til siden. Da begynte den andre kampen. Krigen mot haiene. Han var utstyrt med harponn og kniv og årer. Han drepte mange. Kanskje er de mer intelligente enn jeg er, men jeg har bedre våpen, tenkte den gamle.

"Det er dumt å ikke håpe," tenkte han."Dessuten tror jeg det er synd. Tenk ikke på synd, sa han til seg selv. Det er nok problemer uten. Heller ikke jeg forstår dette. Jeg forstår det ikke og jeg er heller ikke sikker på om jeg tror på det. Kanskje var det en synd å drepe fisken? Jeg elsket han mens han var i live, og jeg elsker han etterpå. Men hvis jeg elsket han, var det vel ikke synd å drepe han. Eller er det noe mer? Du tenker for mye,"sa den gamle mannen høyt.

Etter tre dager med kamp var smerten i de blodige fingrene og i kropp og sulten i magen uutholdelig.

Og haiene? Det var ingen ende på deres angrep. De ødela den store fisken. Den gamle manns kamp var forgjeves. Til slutt var det ikke mer igjen for haiene å spise.

Den gamle seilte inn til den lille havnen med et skjellett. Den store fisken var bare søppel som ventet på at tidevannet skulle føre det utigjen. Den gamle mannen var utmattet og kunne knapt puste. Da kom den unge gutten og tok seg av han.

Nobelkomiteen skjønte at det var en dypere mening i fortellingen.

Jesus sa til den rike bonde som samlet i lader: "I denne natt kreves ditt liv tilbake, hvem skal så ha alt det du har samlet?

Slik går det med den som samler seg skatter på jorden og ikke er rik i Gud."

Til Marta sa Jesus: "Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting, men ett er nødvendig. Marie har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne."

Den gode del er å overgi livet til Gud og hans omsorg og stole på ham. Det er å lytte til Jesus og følge hans ord. Gjør det så skal du få en rikdom som er større enn alt annet.

Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716