Mai 20, 2001
|
|
|
|
Prekenen 20. Mai, 2001 Prekenteksten 17. Mai 2001 i de norske kirkene er hentet fra den såkalte Marias lovsang, Lukas 1,50-53; Hans miskunn varer fra slekt til slekt for dem som frykter ham. Han gjorde storverk med sin sterke arm; han spredte dem som gikk med hovmodstanker og støtte herskere ned fra tronen, men de små opphøyet han. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg. Det er en av de mest fascinerende beretningene i Bibelen: To kvinner, Maria og Elisabet, er begge under såkalte lykkelige omstendigheter. Elisabet, gift med presten Sakarja, levde gudfryktig sammen med sin mann. I et syn i Herrens tempel får Sakarja budskapet om at hustruen Elisabet skal føde ham en sønn, og han skal få navnet Johannes. Det virket i utgangspunktet lite sannsynlig, ikke var bare Sakarja en gammel mann, men hustruen Elisabet også oppe i årene. Men unnfangelsen skjedde. Maria: Hun var bare forlovet med sin Josef. Det var nok forbundet med skam å skulle føde i en slik situasjon, men hun fikk budskapet selv direkte fra en engel: "Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud, du skal bli med barn og få en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles den høyeste sønn". Maria besøkte sin slektning Elisabet, de var nok begge tvilende, de var begge fryktsomme over det som lå foran. De trengte hverandre til trøst og oppmuntring. Usikkerheten snur seg til glede – og sang. Og Elisabet taler profetisk til og om Maria: "Velsignet er du blant kvinner" og "Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg?" Og Maria selv bryter ut i lovsang. Første del er en lovprisning til Gud som har utvalgt henne for å bære fram verdens frelser. Den del av lovsangen vår tekst omhandler, beveger seg fra Marias personlige erfaring av Guds makt til en mer allmen beskrivelse av Gud og hva Han betyr for oss mennesker. Guds miskunn. Det vil si barmhjertighet. Det å ikke bli tilregnet våre ugjerninger, feilgrep og unnlatelser. Ikke et øyeblikks nåde, situasjonsbestemt og ustadig, men noe stadig, varig – fra slekt til slekt. Ingen av oss trenger vel gå langt tilbake i slektene våre for å finne svikt og svik. Du trenger sikkert ikke gå langt tilbake i eget liv heller. Du vet om det, kjenner på det i situasjoner hvor du ikke strakk til, ikke gjorde det du burde, eller unnlot å gjøre det du skulle ha gjort. Eller tenkte tanker som ikke var gode. Marias lovsang er for deg. Fordi den forteller at Guds miskunn er for deg. Hans nåde – hans betingelsesløse nåde. Det er på en måte godt, når jeg kjenner på svakhet og svikt, å vite at jeg står i en sammenheng av mennesker – fra slekt til slekt som også hadde sine svakheter og svik. Men enda mer – og langt viktigere; Mennesker som møte den samme Gud – hans nåde og barmhjertighet; hans miskunn. Slik kan vi kjenne på styrken i slektens gang – og hvor vi henter styrken i vår svakhet. "For dem som frykter ham.." Frykt for Gud, Gudsfrykt, som ikke er redsel eller angst, men det å anerkjenne og ære ham. Det å slippe Gud til i våre liv, det å regne med Ham, møte ham som her i Guds hus, i Guds ord, i bønn, ta imot hans nåde. Det blir det velsignelse over. Ikke bare for oss, men i slektsledd. Mon tro om ikke du står i en slik velsignelse. Kanskje du hadde eller har en far, en mor, bestefar eller bestemor, oldefar eller oldemor – kanskje emigranter hit til Minnesota – som ba for sine etterkommere, som nedla nåde og miskunn, som nedla en velsignelsens strøm som du i dag står i. Velsignet være våre forfedre som levde i frykt for Gud – i Gudsfrykt. Gud handler ikke bare med enkelt mennesker, men også med slekter og folk. Guds makt virker alltid på to måter i historien; Den virker til dom over de som setter seg den gode Gud imot, og til frelse for dem som settter sin lit til ham. I Marias lovsang er det tre grupper som rammes av Guds straff: De hovmodige, herskerne, og de rike. Ja – vi er vel i faresonen alle. Så lett det er, særlig for oss som synes vi har oppnådet noe, å bli hovmodig. Stor i egne øyne, nedvurderende overfor andre. Først og fremst faren for å tro at jeg skal klare meg selv, også innefor den allmektige Gud. "Herre, ransak meg du, kjenn om jeg er på fortapelsens vei, og led meg på evighetens vei…" Herskere – ja, noen og enhver av oss bekjenner seg i situasjoner der vi kan herske, utøve makt. Hva bruker vi det til? Slik Jesus viste – ved å se til de som særlig trenger hjelp og støtte, de små? De skal en dag opphøyes. La oss selv være med på slik at vi ikke selv faller ut av Guds nåde. De rike – mange av oss må regnes blant dem. Har vi rikdommen for oss selv? Fyller den våre liv – ja da vil vi etterhvert kjenne materialsmens tomhet. Gud ser til de fattige, de sultne. Gjør vi – så vi blir stående i Guds nåde og velsignelse? Gud virker i historien. Til å fremme rettferdighet. Og han kaller på oss til å være hans redskap gjennom historien – fra slekt til slekt. Og, fremfor alt i Guds miskunn går som en strøm gjennom historien. Fra slekt til slekt. Til velsignelse for dem som tar imot, for dem som vil stå i nådens strøm. Slik at vi ikke tilregnes våre tanker, ugjerninger og svik. Gud er en nådig Gud. Takk Gud, for hva du har overøst oss med, i slekt etter slekt, i Norge, i Amerika, i Minnesota. Din nåde varer ved. Hjelp meg å stå i din nåde. |
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |