Mai 27, 2001

Sønday mai 27de 2001
sjette søndag etter påske
Prekenmomenter
Sokneprest Arne Dag Kvamsøe

De siste åtte ukene har jeg og fire andre norske prester deltatt på etterutdanningskurs på Luther Seminary. Kurstittel: "Ressurser til fornyelse av luthersk menighetsliv". Vi har hatt et fascinerende og inspirerende møte med amerikansk kirkeliv. Vi har møtt menigheter, vært til stede på gudstjenester, samtalt med prester og med alminnelige kirkemedlemmer. Noen av oss har møtt slektninger, og gjennom det fått anledning til å komme litt på innsiden av livet her i Amerika.

Vi tar mye med oss hjem herfra.

Hva har jeg selv lært av inntrykkene fra amerikansk kirkeliv?

Fire ord på "v":
* Vitalitet. Imponerende å se de mange kirkene; de mange mennesker samlet for å feire gudstjeneste. Mengden av aktiviteter. Bygninger og ressurser.

* Variasjon. Ulike menigheter, måter å tilbe Gud på. Sånn må det kanskje være i et land med kulturelt mangfold. Men samtidig er det et vitnesbyrd om at evangeliet virkelig er for alle. Det binder sammen ulike mennesker og kulturer til ett fellesskap.

* Verdier. Ikke materielle, men viljen til å være tydelig på hva menigheten er og skal være. Hovedgrunnen til at vi har en kirke, møtes, feirer gudstjeneste sammen, har menigheten og troen som ramme for våre liv, er ikke at det alltid har vært slik. Det har sammenheng med et kall: Jesu kall til tro og etterfølgelse. Og oppdraget han har gitt oss: bringe evangeliet, gledesbudskapet, ut til alle mennesker.

Denne tydeligheten har jeg sett klarere her enn det jeg ofte gjør hjemme, og det har vært til inspirasjon og ettertanke.

* "Villighet". Fri-villighet. Vi har vært i kirker der flere hundre har vært i funksjon bare i løpet av en søndag formiddag. Alle menigheter ser ut til å ha bruk for frivillighet, og vet både å mobilisere og verdsette det. Det må være en prests drøm å ha så mange gode medarbeidere.

Det er ganske sikkert også baksider av denne historien.

Vi har møtt og hørt om kjempende menigheter. Og hjemme i Norge finnes det også menigheter som er vitale. Men det har virkelig vært fascinerende å være her! Det har gitt frimodighet i tjenesten. Tro på at det nytter; det vi holder på med i kirken.

Dette er tanker jeg har med meg i møte med teksten for siste søndag før pinse.

Bibelen forteller at Jesus stod opp påskedag. Siden viste han seg for disiplene og andre av sine venner.

Oppstandelsen er den utrolige og umulige hendelsen som ble vendepunktet – for de som opplevde at sorg ble vendt til glede, og håpløshet ble til håp

Oppstandelsen betyr også at Jesus som Herre over alle ting gjør seg tilgjengelig for oss, møter oss, knytter oss sammen.

Han gir løfter om å være nær oss og hos oss i alle livets situasjoner, og han har makt til å holde det han lover.

40 dager etter påske fortelles det at han ble løftet opp og skjult, usynlig, for de som var øyenvitner til det.

Kristi Himmelfartsdag, som ble markert for tre dager siden, handler ikke om at Jesus ble tatt til et sted langt borte, men at han fra da av ikke lenger er begrenset i tid og rom. Han er overalt. Han er å finne for alle som oppriktig søker ham.

Teksten fra Johannesevangeliets kap.17; "Jesu yppersteprestlige bønn"; er et av disse avsnittene i Skriften der vanlige skrive- og regneregler ikke helt passer.

For hva sier Jesus?

- at alle hans venner skal være ett, liksom Jesus og Faderen er ett

- at forholdet mellom Jesus og hans venner handler om at han er i oss, og vi er i ham.

Jeg kan ikke påta meg å forklare hverken matematikken eller gramatikken i dette slik at det blir logisk og forståelig.

Men jeg tror jeg vet hva Jesu mente med å si at vi er

i hverandre:

- Nærhet. Jesus er med oss i hverdagen. Når vi har bruk for ham i vår hverdag. Ikke bare søndagene, men alle dager. Jesus er ikke langt borte, slik som vi mennesker stundom har en opplevelse av. Han er så nær at vi kan kjenne det med sansene vare; når vi hører hans ord til oss, når han moter oss i sakramentene. Jesus er nær. Dette er godt nytt, og et ord verd å ta med seg for den som kjenner avstand, den som kjenner seg alene, svak. I kraft av vår dåp i Jesu navn, og var tro på Jesus som den oppstandne, får vi lov å stole på at han aldri er langt borte.

Og ordene, bønnen om at vi må være ett, er også noe som i høyeste grad handler om vår hverdag. Midt i alt som splitter mennesker og nasjoner, ulikheter i kultur, språk, hudfarge, tradisjoner, tenkemåte, ja midt i alt det som skiller selv mennesker som skulle stå nær hverandre, bygger Jesus opp et nytt fellesskap. Noe helt nytt, som verden ikke har sett, og som ingenting annet ligner på; ett folk, ett hellig folk av søsken.

Jesus ber denne bønnen rett før han skal feire måltid med disiplene for siste gang. Han vet hva som kommer til å skje. Han vet om fortvilelse, og splittelse. Han vet om alle kreftene som kommer til å kile seg inn mellom mennesker, mellom grupper, mellom kirker og tradisjoner. Han vet hvor vanskelig det kommer til å bli. Ikke bare vanskelig, men umulig. Likevel ber han til sin Far at de må være ett. Likevel ber han oss om at vi må ta vare på enheten.

Han sier dette, vel vitende om hva som bor i oss av krefter som vil splitte.

Hvorfor: For at verden skal tro. Som et tegn og vitnesbyrd om at Gud finnes, at kreftene som samler og bygger er sterkere enn de som ødelegger. For at de menneskene som lever uten Gud og uten håp skal finne tilbake til sitt hjem.

Er denne bønnen blitt hørt og oppfylt? Et vanskelig spørsmål. Det kommer an på øyene som ser. Hvor mye mer splittelse ville det ha vært i verden uten kirken, uten Kristus- nærværet i verden. Det kan vi bare spekulere om.

Men jeg ser tegn på håp.

Jeg ser kirker som kommer nærmere hverandre, i lydighet mot Jesu bønn, og ved at Den Hellige Aand virker mer enhet. Jeg har lært her i Amerika , om jeg ikke før hadde visst det, at det er andre kristne enn oss lutheranere, og at vi har det aller meste felles. Jeg har også lest at kirker virkelig begynte å finne sammen da de oppdaget misjonsbefalingen. Det ble litt for vanskelig å komme til Kina og forklare at jeg representerer "The Chinese Branch of the Dutch Reformed Church in America".

For kirken er EN, og den hører Jeus til.

Dere lutheranere i USA har funnet sammen. Dere og jeg vet at det også til tider kan være slitsomt. Men splittelse er mye mer slitsomt, og ikke det som Jesus vil med sin kirke.

Fellesskapet i Kristus er at vi får lov å bruke de bruene han har bygget for oss:

- Brua mellom oss og Gud, korset, som tar bort all vår synd, og knytter oss sammen med han som skapte oss.

- Brua mellom mennesker som er skapt til å høre sammen.

En forfatter har brukt et dristig bilde for a beskrive kraften som binder sammen: Skilsmissebarnet, som er mellom mor og far, er av begges kjøtt og blod, har hender strakt ut til begge, kjenner ansvar, til og med skyld for det som skiller, og som har som sitt høyeste ønske å bringe sammen igjen det som er gått i stykker.

Jesus binder sammen og reparerer. Hans utfordring til oss er: Bruk bruene. Ta sjansen på å forsøke å la det som er ødelagt og som trenger forsoning i livet, bli forsonet; bundet sammen av Kristus. Jeg kan ikke love enkle løsninger, heller ikke at vi kan forvente å leve uten smerte og spor av det som gikk galt. Men vi kan få gå videre i frihet.

Dere har noe flott her i Minneapolis, som jeg knapt har sett noe annet sted i verden: Skyways som binder sammen hus og kvartaler, og gjør livet letter for fotgjengere i storbyen.

Husene henger sammen – et lite stykke der oppe. Jeg kan velge den umiddelbart letteste løsningen og bli værende på gatenivå. Eller jeg kan søke opp på brua.

Når Kristus ber for oss om enhet, er det også en bønn om mot – mot til ikke alltid å velge den letteste veien, men bruke bruene, og praktisere kjærlighet, den kjærlighet Gud pøser ut over oss hver dag.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716