March 25, 2001

4.s.i faste

Pastor Ole Amund Gillebo

Min barndom er full av gode minner om å komme hjem.

Jeg kom fra lek med kamarater, fra skog og fjell, fra skolen og studier i Oslo, fra reiser i inn og utland. Hjemme var alltid mor og far. Noen ganger var jeg borte lenge, da var det fest når jeg kom hjem. Heldigvis var ingen av brødrene sure for det. De opplevde det samme alle sammen.

Det er godt å komme hjem. Borte bra, men hjemme best, sier vi.

Godt å høre til et sted. Føle seg hjemme. Føle seg velkommen.

Kristentroen og fellesskapet hjemme hos mor og far betydde mye for mitt senere liv.

Jeg fikk med meg et trygt og godt bilde av Gud som den gode Far.

Jesus var Frelseren og Herren som gav frihet, livsmot og livsglede. Ham ville jeg gjerne følge.

"Velkommen hjem" heter et TV program her i landet. Det handler om mennesker som finner tilbake til kirken. Noen av dem er intervjuet om veien de har gått. De forteller om tro og tvil, om lengsel og uro. De forteller om hvordan de har søkt i Bibelen, i bønner, i forskjellige kirkesamfunn.

Teksten om Far og de to sønnene, en hjemmeværende og en bortreist, er en fortelling om livet vårt og Gud. Noen har vært der hele tiden, i kirken, i troen. Andre har utvandret, ikke bare fra et land til et annet, men fra kirken, fra troen, de søkte glede og lykke i livet borte fra Gud.

Men barnetroen hadde de med seg.

Lengselen var der etter noe annet.

For noen dager siden hørte jeg en som sa: Dere i kirken har noe som jeg ikke har.

Livet vårt og troen står ikke stille.

Du er ikke der nå som du var for 10 år siden, eller for 50 år siden.

Det er alltid bevegelse. En utvikling. Hver søndag tar vi et nytt skritt.

Vår nærhet og avstand til Gud er ikke statisk.

Av og til føler vi det er godt med nærhet, noen ganger ønsker vi avstand. Noen ganger orker vi ikke mer. Vi vil ha en pause.

Noen ganger orker vi ikke mer tro.

Livet er slitsomt. Troen er slitsom.

Det vanskelig å gå til Gud med livet. Jeg velger heller avstand.

I kirken setter vi kanskje grenser for hverandre. Noen som har vært der hele tiden, er et annet sted i livet og i troen, synes de har rettigheter som nykommere ikke har, de som kommer utenfra og søker tilbake til kirken og til Gud. Presten har noen ganger satt en standard og en grense som andre må forholde seg til. Men hverken presten eller andre er vakter som skal passe på, men Guds barn som deltar i festen og gleden.

Kirken er ikke bare for de prektige og de som synes å få det til!

Er det lov å være sint og fortvilet i kirken?

Er det lov å ha en dårlig dag?

Er det lov å være full, svart, stoffmisbruker, prostituert og kriminell i kirken?

Det som betyr noe er at vi taler sant om livet og troen og lever et ekte og helt liv.

Kom som du er! sier evangeliet. Som mann eller kvinne, som troende eller tvilende, du har frihet til å gjøre ditt eget valg, frihet til å finne din egen plass.

Du har frihet til å komme som du er og være deg selv. I dåpen ble du Guds barn! Du er alltid Guds barn! Glem aldri det.

Du er velkommen hjem!

Du er velkommen til festen!

Det var en som sa: "Jeg er ikke religiøs, men jeg ber min bønn hver kveld ".

Da ville jeg spørre: Hva er du da?

Når du ber din bønn hver kveld, da er du på veien hjem. Da er du på veien hjem til Gud.

Til festen!

Det salmeverset vi skal synge nå, er et av de fineste jeg vet om.:

"Som når et barn kommer hjem om kvelden, og møter en vennlig favn, slik var det for meg å komme til Gud, -jeg kjente at der hørte jeg hjemme.

Det var en plass i Guds store rom, en plass som lenge ventet på meg. Og jeg kjente: Her er jeg hjemme, jeg vil være et barn i Guds hjem".

Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716