Sep 9, 2001
|
|
|
|
9.Sept.2001 Pastor Ole Amund Gillebo Tekst Luk.14:25-33 Utgifter og intekter ved ekte kristendom. I dag er det avspark for en travel høst. Hver uke er det planlagt aktiviteter for barn, unge og voksne. Vi håper at det skal skje en vekst. En personlig og menneskelig vekst. En vekst i kristen kunnskap. En ånelig vekst i tro, håp og kjærlighet. Og vi ønsket at menigheten skal vokse. Vi skal arbeide for økonomisk fremgang og for flere medlemmer. Her kan vi alle gjøre noe. Du kan legge mer i offerkonvolutten. Du vil ikke tape på det. Det er saligere å gi enn å få. Du kan invitere noen med til Mindekirken og til søndagens gudstjenster. Ta kontakt med familie og venner og andre du kjenner. Hvis alle skaffet en, ville vi neste søndag være dobbelt så mange tilstede. La ikke frustrasjon og "det-nytter-ikke"holdning ta overhånd, men la tro, håp og kjærlighet lede deg. Vi har så mye å invitere til her i Mindekirken. Så la oss gjøre det. Det er sterke ord av Jesus vi hører i dagens tekst:" Den som vil følge meg, må hate far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja, sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger meg, kan ikke være min disippel". Dette ser ut til å være mot budet om nestekjærlighet og budet om å elske og ære far og mor og elske sin hustru som sin egen kropp og oppdra sine barn med kjærlighet og godhet. I Matt 10:37 sier Jesus det samme, men med andre ord:" Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors opp å følger meg, er meg ikke verd." Her er det viktig å være klare over hvordan ordene brukes i det bibelske språk. Ordet for "å hate" betyr egentlig " å elske mindre". Kjærligheten til våre nærmeste skal være mindre enn til vår Herre og kjærligheten til ham må være større enn til noen annen og til noe annet. Ordene for "å hate" og "å elske" er ikke uttrykk for grader av intense føleleser, men sier noe om praktisk prioritering. Det handler om hva vi gir førsteplassen. Hva er det som betyr mest, når alt kommer til alt? Hva er det jeg foretrekker i en gitt valgsituasjon? Når Gud kaller, hva velger jeg da? I noen valgsituasjoner må vi lyde Gud mer enn mennesker. Selv de sterkeste familiebånd mellom ektefolk, forholdet til foreldre og egne barn, må komme i annen rekke dersom det er nødvendig for å følge Guds vei. Da vi var i Hong Kong var det en gift, enslig misjonær der. Han var der alene i 8 år mens kone og barn var igjen i Norge. De var i en valgsituasjon og alle var enige om at de skulle gjøre det slik. Et stort offer for dem alle. Det finnes mange eksempler. Noen ganger ble det til skade for familien, særlig barna. Det kunne ikke være rett. Her blir det lett en konflikt mellom to kall, misjon og familie, som begge er Guds vilje. Engang sa Peter til Jesus:" Hva med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg. Jesus svarte: Sannelig, jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller mor eller far eller barn eller åkrer for min skyld og for evangeliets skyld, skal få hundre ganger så mye igjen:her i tiden hus, brødre, søstre, mødre, barn og åkrer - men også forfølgelser- og i den kommende verden evig liv." Evangeliet i dag sier ikke at vi SKAL forlate våre kjære og at vi skal oppgi det vi eier, men vi skal være forberedt på det og være villige til det i en gitt situasjon. Kan du følge meg noen minutter til? Jesus følger opp dette og sier: Vil noen være min disippel, må han ta sitt kors opp og følge meg. Dette viser til skikken at den som ble dømt til døden ved korsfestelse, skulle selv bære korset til retterstedet. Jesus bar selv sitt eget kors. Den som vil være Jesu disippel må være forberdt på forfølgelse og martyrium. Dette er situasjonen for mange kristne i vår tid i andre deler av verden. Det er sagt at kirkens største handicap er at Jesus har så mange som vil følge ham, men så få som vil være hans disipler. Det var en som snakket med en berømt vitenskapsmann om en ung mann og sa at han mente denne unge mannen var hans student. Nei, sa denne vitenskapsmannen, han har deltatt på mine forelesninger, men han var ikke en av mine studenter. Etter Jesu død på korset fikk disse ordene dypere mening for hans kirke. Av kjærlighet til verden døde han for verden. Han stod opp til et nytt liv. Å ta sitt kors opp å følge ham betyr derfor at vi også dør med ham. Og vi får et nytt liv med ham. Dette gjelder alle kristne. Hør hva Paulus sier i Rom.6:"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham i dåpen, for at vi skal leve det nye livet, likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens veldige kraft." V 3-4. Dette gjelder alle som er døpt med kristen dåp, for alle kristne. Dåpen og det kristne liv er et felleskap med Jesu død og oppstandelse. Og i Galaterbrevet leser vi:" Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, menKristus lever i meg. Det liv jeg nå lever på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn , han som elsket meg og gav seg selv for meg." Gal.2:19-20. Jeg vil avslutte her. Til slutt vil jeg at du skal løfte dine øyne og se mot løftene. Jesus fortalte en lignelse og sa:" Himmelriket kan lignes med en skatt som var gjemt i åkeren. En mann fant den, og i sin glede gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte åkeren." Matt. 13:44 Amen. |
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |