April 14, 2002

Lukas.24.13-35

Pastor Jens Arne Dale

De siste ukene har vært veldig spesielle for meg. Det meste har dreid seg om avskjed. Femte april forlot jeg Gjøvik der jeg har bodd I 18 år og reiste hit til Minneapolis. Mange av dere som er her I Mindekirken har et slik oppbrudd bak dere og vet litt om hvordan det føles. Når en forlater noen blir det på en måte klarere hva de betyr for en, hvilken grad av fortrolighet som preger vennskapet. Det å skilles fra venner kan være en sorg. Det var en flott avskjedsfest for Jorid og Ole Amund på søndag, men under den høye stemningen var det også en undertone av vemod og sorg.

I teksten idag møter vi to av Jesu venner. De hadde mistet sin venn Jesus gjennom hans død. Og de gikk der fyllt med sorg. Vi får I denne vidunderlige beretningen som Lukas har gitt oss følge dem et stykke av deres vei. De snakker med hverandre og setter ord på sine følelser.

Har du noen du kan dele din sorg og frustrasjon med? Er det noen som kjenner smertepunktene I ditt liv?

Den siste tiden min hjemme I Gjøvik har vært en god tid for vennskap og samtale også rundt vemodet ved å flytte langt bort fra venner jeg setter stor pris på. Men det er ingen samtalepartner jeg setter mer pris på enn min kone. Hun og barna kommer etter I juli. Rundt det å bryte opp med en hel familie og flytte til et fremmed land er det så mange ulike problemstillinger. Det har hendt mer enn en gang at bekymringene har fulgt oss like inn I drømmenes land. Det er jo ofte slik at bekymringer kan vokse til det uoverkommelige I nattens mørke timer. Ikke alltid er bekymringene likt fordelt. Kanskje var det min kone som sa…

Kanskje svarte jeg slik I halvsøvne:

- Det fikser NN

En samlivsterapeut ville vel ha kalt dette bagatellisering og et utmerket eksempel på dårlig kommunikasjon. Og det har hendt at Trude har sagt:

Er det noen av dere som kjenner dere igjen I dette? Det kan være en typisk forskjell I kvinner og menns måte å kommunisere på. Menn løser problemer. Kvinner snakker om følelser.

Jeg tror emmausvandrernes ukjente følgevenn var god til å kommunisere på begge disse måtene. Vi vet jo at det var Jesus selv som kom og gikk der sammen med dem. De visste det ikke. Likevel fikk de en forunderlig tillit til denne for dem ukjente vandringsmannen. Han var ualminnelig god til å lytte. Han var interessert I deres følelser. Han tok dem på alvor når de satte ord på sin dype sorg og fortalte om det som hadde skjedd I påsken.

For dem var det som hadde skjedd I Jerusalem den rene katastrofe. De hadde hatt forhåpninger om at profeten Jesus fra Nasatret var den lovede Messias. Derfor var skuffelsen ikke til å holde ut da Jesus døde. Beretnigen om den tomme graven hadde ikke lagt noen demper på frustrasjonen. De levde I mørke og forvirring. Og I den situasjonen var det godt å få dele alt med en person som tok på alvor at mennesket er utstyrt med en munn og to ører. Jesus kunne kunsten å lytte og forstå.

Slik er Jesus også idag. Han tar følge med mennesker på livets vei. Han kommer der vi er, ikke der vi skulle ønske at vi hadde vært. Det jo slik for noen hver av oss at vi av og til skulle ønske at vi levde at annet liv enn vi gjør. Vi kan være misfornøyd med mennesker rundt oss. – Hadde jeg bare hatt en annen jobb, eller bedre helse eller mer penger. Eller kanskje vi kjenner en smerte ved at vi ikke fullt ut kan forsone oss med oss selv. Vi skulle ønske vi kunne leve et bedre liv… Jesus går med oss der vi er, også når vi føler på ting som har gått I stykker for oss. –Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende, er ikke en garanti om Guds nærvær bare I vellykkede stunder. Men det er et Jesu vennskap som holder også inn I det dype mørket som Davis kaller dødsskyggens dal. Slik er Jesus. Han er kommet som lege for de syke, ikke de friske.

Jesus er en god sjelesørger. Han tier så vi kan utøse vårt hjerte for han. Han tar oss og våre bekymringer og sorger på alvor. Noen ganger opplever vi dette I bønnen. Andre ganger er det mennesker rundt oss som får representere jesusnærværet.

Men Jesus vil ikke bare lytte. Han har også noe å si. Han har et svar på problemer. Det fikk emmausvandrerne oppleve. Jesus leder dem gjennom hele det gamle testamente. Han peker på tekst etter tekst som profeterer om Messias. Han forklarer om lidelsen og om herligheten.

Jeg har vært misunnelig på emmausvandrerne som fikk denne enestående bibeltimen av Jesus. Vi får vel aldri noe svar på hvorfor Lukas ikke lar oss få vite hva Jeus sa. Men vi har de samme tekstene I vår bibel som Jesus gikk ut fra. Også vi kan lese. Gjennom Det nye testamente får vi forklart profetiene I Det gamle testamente. Vi kan se Guds løfter og hans trofasthet. Og fremfor alt. Vi kan bli kjent med den samme Jesus som gikk til Emmaus sammen med de to karene. Hvordan skjer det? På dette punktet kan gjøre disiplenes ord til våre:

Kirken er et sted der vi kan gå til ro. Finne hvile fra vår travle hverdagsvandring. Kirken er et sted der vi kan sette oss ned å få et måltid som gir nye krefter. Det er et sted for fellesskap og fortrolighet. De tre vandringsmennene som satte seg ned rundt kveldsbordet kan være et vakkert bilde på det å samles ved alterbordet. Og det var der I fellesskapet ved bordet det vidunderlige skjedde. Den ukjente tok brødet, ba takkebønnen, brøt det og gav dem. Som I et lynglimt kjente de han igjen. Det var jo Jesus.Var det naglemerkene de så? Eller var det måten han brøt brødet som gjorde at de kjente han igjen? Vi vet ikke. Men vi vet at I samme øyeblikk som de forsto hvem han var, så ble han usynlig for dem.

Jeg tror det må ha vært en gledeseksplosjon, en overveldende opplevelse av at Jesus lever. De hadde fått møte han. Og selv om det var seint på kvelden skyndte de seg tilbake til Jerusalem og fortalte det til de andre disiplene: Herren er virkelig stått opp. Denne glade meldingen er ikke mindre verd idag. Jesus lever. Hver eneste søndag feirer vi Jesu oppstandelse. Og mer enn det, vi feirer hans nærvær. –Der to eller tre er samlet I hans navn er han midt iblandt dem. Jesu nærvær er ikke begrenset til søndagen. Han går med oss I hverdagens travle liv. Han er der når livet føles vansklig å leve, også når vi ikke kjenner hans nærvær. Og han er der når vi av og til, som disse disiplene, kjenner brannen I hjertet, troens glede. Han er den oppstandne Herre og Messias. Han er vår aller beste venn.

Ære være Faderen, Sønnen og Ånden, som var er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716