April 21, 2002
|
|
|
|
Mindekirken Det er et bilde og en stemme som har brent seg fast i meg det siste året. Jeg tror mange av dere vil nikke gjenkjennende til stemmen. Den stammer fra en amatørvideo og mannen som snakket hadde ingen anelse om at han snakket for åpen mikrofon til en hel verden. Han ropte i vantro forferdelse: Oh, my God, Oh, my God! idet et passajerfly ble forvandlet til en levende bombe og styrte med fullt overlegg inn i World Trade Center. Hvem kan glemme de uvirkelige TV-bildene fra 11.september ifjor? Det står om Adam og Eva: -Da ble deres øyne åpnet. 11.september åpnet en hel verdens øyne. Bak terrorangrepet aner vi et hat og en besluttsomhet i det onde så dyp som en avgrunn. Jesus sier: - Tyven kommer for å stjele, drepe og ødelegge. Å være menneske er å være utsatt og sårbar. Vi er i fare. Vi har en fiende. Det finnes krefter som vil oss ondt. I vår mediabaserte tid er vi opptatt av at ondskapen skal ha et ansikt. Osama bin Laden har gitt ondskapen et ansikt, sier mange. Akkurat slik Adolf Hitler gjorde det i midten av forrige århundre. Men jeg tror vi pløyer for grundt hvis vi begrenser kampen mot det onde til en ytre fiende. Paulus sier: - Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Efes 612. Jeg er redd Adolf Hitler og Osama bin Laden bare er for løpegutter å regne mot den fiende vi egentlig står overfor. Bibelen legger ikke skjul på at Gud har en motstander: Djevelen som vil ødelegge våre liv, tyven som Jesus taler om i dagens tekst. Det er han som ikke går gjennom døren, men klyver over et annet sted. Det er han som har den fremmede stemmen. Det var den stemmen som lokket Adam og Eva til ulydighet mot Gud i Edens hage. Du og jeg hører også ulike stemmer inni oss. Forstå dette riktig. Jeg mener ikke at vi er skisofrene. Men vi kjenner lysten til det onde og lysten til det gode. Frontlinjen i kampen mellom det onde og det gode går inni oss selv. Paulus sier: - Jeg skjønner ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg. Rom 7.15. Det må vel være det nærmeste vi kommer en beskrivelse av mennesket som en vandrende borgerkrig. Ropet - Oh, my God, likner på Fader vårs formulering: - Frels oss fra det onde. Frels oss fra det onde i oss og rundt oss. I gudstjenestens liturgi lyder det: - Kyrie eleison. Herre miskunne deg over oss. Det er også det samme ropet. Det er ropet fra den blinde tiggeren Bartimeus som satt i veikanten ved Jeriko . Det er ropet fra kirken i hele verden, ropet til Gud om hjelp for alle som lider, de volds- og krigsrammede, de syke, fattige og de sultne. Vi roper på han som kan tilgi synd og fri oss fra vårt mørke. Men er det svar å få? Ja. Det viktigste ropet kommer ikke fra oss, men fra Gud. Vi er ikke avskrevet av han. – Adam, hvor er du, ropte Gud da de hadde lånt øre til stemmen som fristet og løy. De hadde selv blitt løgnens barn, med alt det det innebar av fortielse, beskyldninger og dårlig samvittighet. Gud ropte på dem for å gi dem mulighet til oppgjør og sannhet. I dagens tekst sier Jesus at den gode hyrde gjenkjennes på røsten. Det er den gode hyrde som kaller oss ut av fortielse og løgn. Han kaller oss inn i lyset og tilgivelsen. Han kaller sine sauer ved navn, står det. Da jeg var her i Mindekirken i desember ble jeg kjent med John Casey. Han fortalte om sitt første møte med Mindekirken. Litt tilfeldig hadde han kommet på gudstjeneste her og likt det han opplevde. Og da han kom igjen andre gang ble han møtt av noen som husket hans navn. Da følte han seg virkelig verdsatt og velkommen. Du og jeg er ikke navnløse for Gud. Vi er verdifulle i hans øyne. Den gode hyrde ga sitt liv for oss. Så stor pris setter han på oss. Du ble kalt ved navn da tre never vann ble øst over ditt hode i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Jesus kom for at vi skulle ha liv og overflod. Den gode hyrde vil lede oss gjennom livet. Han gjør det gjennom bibelens ord. Den gode hyrde gir oss føde. Det opplever vi blandt annet gjennom nattverden idag. Det å være voktet av den gode hyrde er ikke det samme som å leve et problemløst liv. Men vi er aldri alene. – Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet, spør Paulus med en ettersmak av triumf. Ingen kan! Og når vi en gang skal dø, er Jesus døren inn til det evige livet. Jeg besøkte nylig en mann som kanskje ligger på det siste. Han lå som i dyp søvn. Men familien sa at han kan sikkert høre din stemme. Så jeg nevnte hans navn og lyste Herrens fred over han. Kanskje han hørte det? Og tanken slo meg: Kanskje er det slik også på den andre siden av døden, at det første vi registrerer er en stemme: Den gode hyrdes stemme, som kjærlig nevner vårt navn. Så blir det akkurat slik som da Maria Magdalena gjenkjente Jesus på røsten da han etter oppstandelsen nevnte hennes navn: Maria!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.
|
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |
