Aug 18, 2002
|
|
|
|
Mindekirken 18.August 2002 "Du som ber for ditt barn…" Mat 15.21-28 I Norge hadde en i gamle dager et ord som het "bytting." Hvis en kvinne satte et barn til verden som utviklet seg unormalt, mente mange at trollene hadde vært der om natten før barnet ble døpt, stjålet barnet og lagt en trollunge i vogga i stedet. Vi kaller dette hedensk overtro, men vi kan vanskelig forestille oss hvor ille det kan ha vært å være mor eller far med ansvar for et barn folk annså for å være en bytting. I dag er det ikke mistenksomhet og forakt som møter dem som får et barn som er annerledes. Til tross for mangler tar helsevesen, skole og samfunn ekstra hensyn til dem som har spesielle behov. Likevel kan det være en belastning å ha et barn som skiller seg ut på en eller annen måte. Hva sier vi til et vennepar som får en sønn eller datter med et handicap? Sier vi: "Det var trist." Eller sier vi uten forbehold: "Gratulerer med den flotte jenta eller gutten." Jeg håper vi sier det siste. På en familiegudstjeneste fortalte jeg om Gud som skapte blomster, trær og dyr. Men det fineste Gud har skapt har jeg her, sa jeg og holdt fram ei pakke. "Hvem vil pakke opp?" Masse barnehender gikk til værs, og jeg pekte på et tilfeldig barn. Idet hun kom og begynte å rive papiret av pakka, oppdaget jeg at hun var mongoloid. Det var helt stille da hun gledesstrålende holdt opp det som var inni pakka, det fineste Gud har skapt. Det var en speile der hun kunne se seg selv. Å være menneske er å være skapt av Gud, ønsket og elsket av han, også når antall kromosomer avviker fra det vanlige. Samtidig forteller mange som blir foreldre til barn med psykiske eller fysiske handicap om et sorgarbeid og en forsoningsprosess som krever utrolig mye. Foreldrerollen blir annerledes enn en tenkte på forhånd i slike tilfeller. Noen foreldre må leve med at barna deres vokser til og blir narkomane. Å være far eller mor annuleres ikke om en sønn eller datter blir forbryter. Også en morder har en mor. Eksemplene jeg nevner har ingen ting med hverandre å gjøre. Men det er for å minne oss om at vi er veldig sårbare når det gjelder våre barn. Hvordan er det å gå i en respektabel menighet som for eksempel Mindekirken, å vite med seg selv: "Jeg har en sønn som er homofil." Jeg sikter ikke til noen spesielle, men det kan oppleves som en skam for en far eller mor når det er slik. Det kan være et forhold en ikke ønsker å snakke om fordi det er for ubehagelig. Men fortielse har også sin pris og sin smerte. I en menighet der kjærlighet er idealet skulle vi ikke late som om ubehagelige ting ikke eksisterer. Anstendighet må ikke bli viktigere enn sannhet. Vårt kyrierop blir hult om det ikke også er ærlighet rundt det som er vanskelig i våre liv. Det er foreldrerollen jeg snakker ut fra idag. Grunnen til det er at vi i dagens tekst møter en mor hvis datter var plaget av en ond ånd, eller en uren ånd som Markus forteller. Vi vet ikke nøyaktig hva det innebar å ha en uren ånd, men jentas livssituasjon må ha vært ille, og morens liv må ha vært preget av skam, sorg, ydmygelser og fortvilese. Men hun vedkjente seg sin datter samme hvor mye hun ble plaget av en ond ånd. Hun elsket sitt barn og kjempet for sitt barn mot andres forakt og avvisning. Teksten idag er en hilsen til alle som på en eller annen måte kjemper for sitt barn, enten det er mot folks fordommer, mot helsevesen, skoler eller andre sosiale institusjoner. Denne kvinnens kamp var mot Jesus. Det er nesten så tankene går tilbake til GT og Jakobs kamp mot Gud der han til slutt sier: "Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg." "Herre, du Davids Sønn, miskunn deg over meg!" Morens rop er det samme vi har i vår gudstjenestes kyrierop: "Kyrie eleison." "Min datter blir hardt plaget av en ond ånd." Hva svarte Jesus? Ingen ting. Disiplene ble utålmodige. Nå går det faktisk ikke klart fram av grunnteksten hva de egentlig sa. Det kan ha vært: "Send henne bort." Eller "Ta deg av henne." Men Jesus er utvetydig i sin avvisning: "Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk." Hvordan forklarer vi et slikt blankt avslag? Episoden skjedde i det som idag er Sør-Libanon. Kvinnen tilhørte ikke jødefolket. Og i første omgang så Jesus sitt oppdrag begrenset til dem. Paulus sier at evangeliet er for jøde først og så for greker, det vil si alle andre folk. Det er først etter sin oppstandelse at Jesus uttrykkelig sier: "Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler." Når vi leser i Apostlenes gjerninger ser vi hvilket enormt skritt det var å ta når de åpnet for hedningene. Eller som Paulus sier: "Her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. Dere er alle en i Kristus Jesus." Gal.3.28. Hedning eller ikke, moren kjemper med fortvilelsens mot for sin datter. Hun kaster seg ned for Jesu føtter og roper igjen: "Herre, hjelp meg." Hva svarte Jesus? Jeg vet ikke om jeg liker svaret. Han sa: "Det er ikke rett å ta brødet fra barna og si det til hundene." Er ikke Jesus nedlatende når han kaller henne en hund? Det var uttrykk for vanlig jødisk tankegang, og setter fortsettelsen i en enda sterkere kontrast. For her møter Jesus prinsessen som ingen kunne målbinde. Hun krangler med Jesus, og fanger han så og si i sine egne ord. Hun gir Jesus rett. Kall meg gjerne en hund. Men hundene får likevel spise smulene fra bordet. Det ble vendepunktet i møtet mellom Jesus og moren. Jesus sa: "Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil." Og selv om jenta var på et helt annet sted forteller Matteus at hun ble frisk i samme stund. Så ble også dette en beretning om Jesus som gir mennesker tilbake liv og verdighet. Det er en beretning om hans makt som Guds Sønn og hans omsorg for mennesker som sliter. Vi lærer noe om hjelpesløshet her, om tro og om bønn. I bergprekenen lærer Jesus oss at vi ikke trenger å bruke mange ord når vi ber. "Be, så skal dere få. " Bønnesvar beror ikke på hvor flinke vi er til å be, men på Guds nåde. Fader vår er den grunnleggende bønn. Når vi ber den, dekker vi på en måte alt. Men det som åpnes for oss i dagens tekst er et annet kapittel i bønnens skole. Det er den utholdende bønn, bønnen som arter seg som en kamp. Jesus selv opplevde det mer enn noen i Getsemane. Der ba han inderlig og utholdende inntil svetten rant som blod fra pannen. Det er kanskje for mye å si at vi kan ha våre getsemanenetter i bønn. Men det kan finnes situasjoner i livet der alt står på spill og det ikke er andre å forholde seg til enn Gud. Leser vi bibelen gjennom møter vi mange mennesker hvis eneste håp var hos Gud. Vi leser om bønn som beveget Gud. Men vi leser også om Gud som beveget mennesker gjennom bønn. Det nytter å be. Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet.
|
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |