Aug. 11, 2002
|
|
|
|
Mindekirken 11.august 2002 Hjelpen er nær! - Mat 14.22-33 Fortellingene om Jesus i Det nye testamente viser oss en uhyre aktiv person. Alltid skjedde noe rundt Jesus. Han var predikanten som talte så mennesker glemte tid og sted. Han gjorde vann til vin, ga de sulne mat i ødemarken, helbredet syke og kastet ut demoner. Han ble tiljublet av tusner og mistenkeliggjort og motarbeidet av sine fiender. Midt oppi det hele hadde han 12 ganske uregjerlige disipler som han skulle lære opp. Ble Jesus aldri trett? Jo, heldigvis hadde jeg nær sagt. Også han ble sliten. Idag hører vi at han sendte disiplene i forveien over sjøen. Så ba han folkeskaren om å dra av sted. Og da han hadde gjort det gikk han opp i fjellet så han kunne være alene for å be. Jesus oppsøkte ensomheten i naturen. Han visste at han trengte hvile. Han måtte ha tid alene for å lade opp batteriene og samle nye krefter. Vi mennesker er forskjellige. Noen trenger mye tid for seg selv, andre liker seg best når de kan være sammen med andre. Men alle trenger en fom for hvile og avkobling, en ballanse mellom det å gi og det å få. I kirke og kristenliv har vi av og til en tendens til å verdsette de synlige aktivitetene mer enn de usynlige. Vi kan falle for fristelsen å måle vellykkethet ut fra en fullspekket kalender. Men høyt aktivitetsnivå er ikke nødvendigvis det samme som åndelig liv. Det kan bikke over i stress og mas. Jesus lærer oss at det er en sammenheng mellom åndelig styrke og det å trekke seg tilbake i stillhet, meditasjon og bønn. Tid til bønn kommer ikke av seg selv. Jesus sendte folk fra seg. Han ryddet plass for ensomheten, han prioriterte slik fordi han visste at det var viktig. Det at Jesus trakk seg tilbake til ensomme steder i bønn har vært en inspirasjon når det de siste tiårene er blitt bygd ganske mange retreatsteder i Norge. Selv har jeg fått være på Lia gård på Koppang i Østerdalen noen ganger de siste årene. Det er et vakkert sted der mennesker kan sette tidebønner og Jesusmeditasjon først på dagsprogrammet. Livet på Lia gård er preget av stilhet og på mange måter likner det på klosterliv. Mange reiser dit. Biskopen sender prestene sine på noen retreatdager der hvert år. Noen av oss har opplevd at vi har problemer med å roe ned og leve i stillhet og bønn. Tankene flyr så lett til alle ting vi skulle ha gjort. Vi er så opphengt i aktiviteter (kanskje fordi vi knytter vår verdi til ting vi gjør og ikke det vi er ..?) På retreat er det noen felles samlinger i kapellet, men mye tid er satt av til å leve seg inn i de bibelske fortellingene Vi kan for eksempel få utlevert dagens historie om disiplene på Genesaretsjøen. Så får vi beskjed om å legge til side de kritiske spørsmålene om Peter virkelig kunne gå på vannet o.s.v. I Jesusmeditasjonen skal vi så å si stige ombord i båten sammen med disiplene, leve oss inn i deres tanker og følelser, kjenne på hvordan det er å stampe mot vind og høye bølger i en liten båt i nattemørket på Genesaretsjøen. Hva følte du da Jesus kom gående på vannet og det så ut som et gjenferd? Hvordan var lettelsen da han sa: "Vær ved godt mot, det er meg." Og så Peter da, som i overmot ber om å få vandre Jesus i møte på bølgene. Hvordan var det for han å se på Jesus? Hvordan var det å bli var bølgene å kjenne angsten ved å synke, hvordan var det å rope:"Herre, frels meg," og så kjenne Jesu sterke arm dra en opp. Fortellingen ender med disiplenes tilbedelse av Jesus. Det er også meditasjonens mål: å se Jesus for sine tros øyne og tilbe han. Metoden i Jesusmeditasjonen som brukes på mange av retreatstedene ble utviklet av Ignatius av Loyola, Jesuitterordenens grunnlegger. Det er på høy tid at lutheranere oppdager at det som i sin tid var kjent som motreformasjonen også hadde sine sterke åndelige kvaliteter. Men tilbake til dette som nærmest er en ramme rundt disiplenes sjøferd, Jesu bønneliv. Vi synes kanskje vi strever oss frem alene på livets sjø. Men Jesus ber for oss. Hebreerbrevet 7.25 gjør dette helt klart: Der står det at Jesus alltid lever og går i forbønn for oss. Hvor enn vi er i livet er vi fulgt av Jesu bønner. I 1Joh.2.1 står det også at Jesus taler vår sak hos Faderen. Kunne vi ha noen bedre talsmann? Det han sier er at alle dine og mine synder er sonet en gang for alle ved hans død på korset. Det finnes ikke lenger noen grunn til at du og jeg skulle bli dømt. Så skulle vi også ha frimodighet til å tenke positive og gode tanker om oss selv. Vi er elsket av Gud, funnet verdige hans nåde og kjærlighet. Jesus ber for oss. Også når livet er vanskelig, ja kanskje spesielt da, er vi gjenstand for hans omsorg. I Jobs bok heter det: "Også når du sier at du ikke ser han, ser han din sak. Bare vent på han." Job 35.14. Disiplene opplevde at Jesus grep inn og hjalp dem da de var i fare på Genesaretsjøen. Kan vi oppleve det samme? Ja, noen ganger kommer Jesu hjelp på en måte som oppleves helt overnaturlig. Noen ganger kommer hjelpen gjennom mennesker Gud sender i vår vei. Og noen ganger kommer ikke hjelpen slik vi ønsker og ber om. Men er vi glemt av Gud om det tilsynelatende ikke blir et bønnesvar som vi helst ville ha? Jeg har lyst til å svare på det ved å fortelle om en venn. John Steinar Jakobsen var min kollega i Norges kristelige student- og skoleungdomslag i mange år. Han skrev blandt annet en bok med den paradoksale tittelen "Skynd deg å hvile". Der tar han utgangspunkt i Jesu behov for stillhet og bønn slik teksten forteller idag. Og så gjennomgår han bibeltekster for å vise at vi også som kristne trenger å sette at tid til hvile. Det er et sterkt innlegg for å prioritere bønn, åndelig stillhet og meditasjon. Hvile i bibelsk betydning er også et uttrykk for å komme til himmelen. John Steinar var på studieopphold her i Minneapolis i vår. Han og kona ble presentert på kirkekaffen her i Mindekirken en søndag i slutten av april om noen av dere husker det. I begynnelsen av mai ringte han meg. Han hadde fått kreft. Vi hadde en dag sammen på St.Josef sykehus i St.Paul midt i mai. Jeg tror ikke jeg kommer til å glemme nattverdstunden vår i sykehuskapellet. John Steinar har lært mange noe om viktigheten ved kristenlivets hvileside. Vi fikk dele det måltidet der Jesus gir oss hvile. Så tok vi avskjed. Han og kona reiste hjem til Norge dagen etter. John Steinar døde for en uke siden og ble begravet på fredag. Vi stiller spørsmålet når et menneske i 50-årene dør: Hvorfor kunne ikke Gud gripe inn og helbrede? Hvor var han som hjalp Peter og de andre disiplene i stormen på Genesaret sjø? Svaret er ikke alltid enkelt. Men Jesu hånd som tok et fast grep om den synkende Peter holder også fast på oss, også i dødens bråttsjø. "Ingen skal rive dem ut av min hånd," sier Jesus, Joh. 10.28. "Enten vi lever eller dør, hører vi Herren til."Rom14.8. Vi ønsker kanskje å ha en sterk tro uten tvil. Jeg er sikker på at Peter ønsket det samme. Han gikk på bølgende med en tro som liknet overmot. Men så begynte han å se på bølgene, han ble redd og begynte å synke. Hvor var troen hans da? Da var det bare et nødskrik igjen: "Herre, frels meg!" Men det holdt. Ikke fordi Peters tro var noe å skryte av, men fordi Jesu frelserarm var sterk nok til å holde han fast. Tro er ikke prestasjon. Det er den hjelpesløshet som roper på Jesus. Det er ikke vår hånd som holder taket. Det er hans hånd som holder i oss. |
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |