Aug. 4, 2002
|
|
|
|
Mindekirken August 4, 2002 Hva vil du gjøre? Hvordan ville du reagere? Dette er situasjonen hvor vi finner Jesus i evangelium i dag. Men før vi fortsetter, må vi huske det som hender først i det fjortende kapittel av Matteus, kapittelen som vi leser ifra idag. Her leser vi først at Døperen Johannes ble halshogget. Det var en flott gebursdags bankett for Kong Herodes, en overdådig bankett for sine fremste menn og offiserene og de ledende menn i Galilea. Men bankettet var smittet med revansj. Herodias, den hevngjerrig hustru av Kong Herodes ville at Døperen Johannes skulle bli drept. Salome, datteren til Herodias, danset for Herodes og gjestene og Herodes likte det så godt at han lovte å gi henne hva som helst hun ville be om. Da fikk Herodias si til Salome, "spør for Døperen Johannes' hode på et fat." Herodes sørgde over dette, men han sendte folk for å halshogge Johannes likevel. Det var ikke mye glede som kom ifra denne gebursdags selskap for en konge. Fryktelig. Et bankett for a ære kongen slutter i avskyelighet. Når Jesus fikk høre at Døperen Johannes var død, sørget Jesus og dro seg over til et ensomt sted hvor han kunne være for seg selv. Akkurat som du og jeg, han behøvde a finne et sted a være for seg selv, et rolig sted, et sted med stillhet, er sted med ensomhet. Jesus drog i en båt over Galileasjøen til et ensomt sted for å være for seg selv. Du vil kanskje huske, om du har nogen gang vært ved Galileasjøen, at den nordlige kysten er ikke alt for bred. Matteus forteller at menneskemengden følgte etter Jesus på fot når den fikk høre om dette, og at de var til stede da han steg i land. Jeg spurte dere for en liten stund siden, hvordan dere ville reagere om dere kom ansikt til ansikt med 10 eller 15 tusen mennesker når du fikk komme til et sted av enshomhet som du søkte, folk som vill bli helbredet og mettet av deg? Noen av dere kan spørre, "Pastor, det er noe som vil aldri hende til meg, så hvordan kan jeg svare slik et spørsmål?" Ja, det er sant. Det er usannsynlig at du eller jeg skal finne oss selv ansikt til ansikt med 10 eller 15 tusen mennesker som er syke og sultne og venter på oss i sin nød. Men vi kunne, i virkeligheten, plutselig finne oss ansikt til ansikt med to eller tre mennesker som følte at de hadde behov av oss og søkte at vi skulle ta vare på dem. Hvordan vil vi da reagere? Om vi var i situasjonen som Jesus, kunne det være at vi ville kanskje si, "ser du ikke at jeg sørger? Kan du ikke respektere mit egen nød for litt ensomhet? Vekk med deg og, om du må, kom igjen en annen dag." Men Matteus forteller at når Jesus kom i land fikk han se en mengde mennesker og han syntes inderlig syn på dem og helbredet de syke blant dem. Han syntes inderlig syn på dem. Han hadde medlidenhet. Først og fremst hadde han medlidenhet. Det led mot kveld. Disiplene kom og sa: "stedet er øde, og det er alt langt på dag. Send derfor folket fra deg, så de kan dra bort i landsbyene og kjøpe mat." Men Jesus sa til dem, 'de trenger ikke gå herfra, dere skal gi dem mat!" Disipline svarte, 'vi har bare fem brød og to fisker her. "ti, femten tusen mennesker, fem brød og to fisk, og disiplene skulle mette alle? Jesus sa, "bring det hit til meg." Han tok de fem brødene og to fisker, løftet blikket mot himmelen og bad takkebønnen. Han brøt brødene i stykker og gav dem til disiplene, og disiplene delte ut til folket, og alle spiste og alle ble mette. Ja, dette var virkelig et bankett som sluttet i glede. Tenk pa kontrasten med bankettet som skulle ære Kong Herodes. Fem brød, to fisk. Ressursene som disipline kunne samle var tynn, men Jesus hjelper dem å oppdage at sanne ressurser er gode nok i hendene hans. I dag, akkurat som det var for to tusen år siden, bor vi i den samme verden hvor folkets nød ser ut å være mye mer enn ressursene som står til radighet. Vi, her i landet, lever tryggt og godt mens 14 millioner mennesker lever på kanten av a sulte i hjel i Afrika. Vi lever tryggt og godt mens mange barn her i landet går til sengs hver kveld og er sultne. Det er barn her i landet som ikke har en seng å hvile i. Akkurat som disiplene på kysten av galileasjøen, er vi også under mandaten å hjelpe andre som er i nød. For idag er vi nødvendig for å være Jesus' virkemiddel her i verden. For han må bruke oss til å hjelpe mengdene i vår tid. Hvordan forstår vi denne mirakelen som hendte på nord kysten av galileasjøen når Jesus mettet fem tusen menn, foruten kvinner og barn? Vanskelig som det er, vi kan forstå at det var akkurat sånn, multiplikasjonen av fem brød og to fisk. En mirakel som hendte en gang for mange, mange år siden på kysten av galileasjøen, og med det som var i hendene til Jesus ble fem tusen menn foruten kvinner og barn mettet. Men la oss ikke være kritisk av de som føler at de må forstå mirakelen på en annen måte. Det er mange som ser dette som et sakrament. Folket fikk motta et lite styke mat og ble styrket for de spiste en måltid av det sjelelige mat som er av Jesus. Er det sånn, da ser de på mirakelen som en mirakel som hender hver gang vi kommer til alters, en måltid hvor et menneske blir styrket å leve sitt liv slik at han eller hun kan gå på veien som tar oss til Gud. Det er måltiden hvor vi blir styrket og mettet idag. Det er også folk som forstår denne mirakelen på ennå en annen måte. Det var sent, og folk var sultne. Tusenvis av mennesker hadde kommet fra byene på fot. Kunne det kanskje være at mange hadde med seg litt mat? Har du noen gang vært på en picnic og sett mange som satte på gresset og koste seg med maten sin og kunne aldri tenke å offre et lite stykke til noen andre som satt med ikke noe til å tygge på? Jesus gir oss et eksempel. Så lite som det var, han begynte å dele brødene, bad, brøt dem i stykker og gav dem til disiplene, og disiplene delte ut til folket. Og med hans eksempel, andre folk begynnte å dele, og for de visste hva som skjedde, var det plustelig ganske nok for alle. Om det var sånn, da kan mann si at det var litt mer enn et multiplikasjon av brødene og fisk. Det var også et mirakel av transformasjon. Transformasjon av egenkjærlige mennesker til mennesker som ble generøse for hjertene sine ble virkelig transformert av Jesus. Det ble enn mirakel av Krisitus for han fødet dem med seg selv, implantering sin ånd i hjertene til folket og de ble virkelig mettet. William Barclay, enn berømt teolog, som engang var på Glasgow University i Skotland, har skrevet at det ikke har noe å bety hvordan vi forstår denne mirakelen. Han skrev: "en ting er sikkert: når Kristus er med oss, de som er slitne finner ro og sjelen som sulter får mer enn nok." Han skrev at vi må aldri være tilfreds å tenke på miraklene av Jesus som noe som skjedde, vi må se på dem ustanselig som noe som skjer. Mirakelene er ikke isolerte begivenheter i historie; miraklene demonstrerer ustanselig og evig begavelse av Jesus Kristus. Han fortsetter å utføre mirakelene og han behøver hver eneste en av oss for a gjøre mye av det." Husker du dette:
Vi må aldri tenke på miraklene av Jesus som noe som skjedde langt bak i tidene. Miralene skjer idag, de skal skje i morgen mens Kristus implanterer sin ånd å oppholder seg i hjertene våre. |
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |