Dec 1, 2002
|
|
|
|
Mindekirken 1.desember 2002 Idag feirer vi første søndag i advent. Et lys er tent i kransen, snast brenner alle fire og julen er her. Advent er en tid med forventning, forberedelser og glede. Og kanskje også litt stress skal vi være ærlige. Nylig ringte en jornalist fra det norske magasinet "Vi over 60" og spurte om de norske juletradisjonene fortsatt var levende blandt norskamerikanerne. Jeg skal ikke svare på det, men stille et annet spørsmål ut fra dagens tekst: Er forventningen om Jesu gjenkomst fortsatt levende blandt norskamerikanere og andre også for den saks skyld? Vi er flinke til å fokusere Jesu føste komme til verden. Fortellingen om barnet i krybben er betagende vakker og vil aldri miste sitt tak på sinnene. Julenisser og reinsdyr får ha oss unnskyldt, de blir som billige pappfigurer mot den hellige familie. Jeg tror også vi er flinke til å fokusere på dette at Jesus kommer hver gang vi samles i hans navn. Når brød og vin deles og ordet forkynnes, da er Jesus tilstede. Uten Jesu nærvær ville det ikke ha vært noen kristen kirke på jord. Men hva med Jesu komme ved tidens ende, er den kristne kirke fortsatt forventningsfullt opptatt av det? Kanskje trenger vi nettopp den oppfordringen Jesus kommer med idag: Våk. I den første kristne generasjon var forventningen om Jesu komme svært levende. Ja, på et tidspunkt spredte det seg et rykte om at Jesu gjenkomst allerede hadde funnet sted. Det må ha vært et utrolig skremmende budskap. For enhver som brakte det videre ville jo gjøre det i vissheten om at en selv var blitt latt tilbake. Paulus må berolige menigheten i Tessalonika: La dere ikke så lett drive fra vett og sans, og bli ikke skremt……om at Herrens dag alt er kommet, 2 Tess 2.3. Noen ganger har tanken slått meg, særlig når jeg har vært helt alene i naturen eller når jeg tidlig en morgen har kjørt helt alene på mototveien: Mon tro om Jesus alt har kommet igjen og hentet sine, og her er jeg alene igjen… Har du tenkt slik noen gang? Tanken på Jesu gjenkomst og verdens ende er på mange måter skremmende. Men det Jesus minst av alt vil gi oss er angst. Det er nok av ting som vil gi oss det. Jeg tenker på terrortrusselen, faren for krig der masseødeleggelsesvåpen tas i bruk i full skala og trusselen fra miljøødeleggelse. Dagens dommedagspredikanter er vitenskapsmenn som som forteller at vi selv er med på å true vår planet. Mange mennesker idag lever med angst for fremtiden. Jesus ønsker å gi oss trygghet for dagen idag og håp for fremtiden. Noen har sagt at det står "Frykt ikke" 365 ganger i bibelen. Dette "frykt ikke" er godt å ha med seg, et for hver dag i året. For Jesus sa at vanskelige tider vil komme. Han beskrev en forfølgelsessituasjon. "Dere skal hates av alle for mitt navns skyld", Mk 13.13. Mange kristne i verden idag lever under press fordi myndigheter er motstandere av kristentroen. I menigheten i Gjøvik var det mange flyktninger fra Sudan. Noen av dem fortalte om familiemedlemmer som har blitt drept for sin tros skyld. De mest omfattende kristenforfølgelser i verdenshistorien tilhører det vi vil kalle vår tid. Hva med oss i det kristne vesten? Det går vel ikke på livet løs for oss, men kanskje noen av oss har opplevd å bli mobbet, baktalt eller frosset ut fordi vi er kristne. De siste tider skal være preget av moralsk oppløsning. Paulus skriver mye om dette i 2 Tim 3, og han beskriver også politisk lovløshet og antikristelig styre, 2 Tess 2. Jesus forutsier også en internasjonal arena der folk skal reise seg mot folk. Man kan jo innvende at krig har det vært til alle tider, men et av poengene i Jesu tale om de siste tider er at menneskene lever ut det som er motsetningen til Guds skapervilje. Når en taler om krig er det mange som mener at bibelen fokuserer det som skjer i midtøsten som et spesielt endetidstegn. I det gamle testamente leser vi gjentatte løfter om at Israel skal vende tilbake til sitt land, se f.eks Esek 37.21. Mange har ment at samlingen av jødene i Palestina de siste drøye hundre år og opprettelsen av den moderne staten Israel i 1948 er en direkte oppfyllelse av Guds løfter. Men en slik tolkning er problematisk. For det første ble løftene om hjemkomst og samling i landet oppfyllt på 500-tallet før Kristus da jødene kom hjem fra Babylon. Samtidig ble ikke løftene fullt ut oppfylt. Ordene om fred under Messias sitt styre er ikke oppfyllt. Og de ble det heller ikke i 1948. Jesus ville ikke være en jordisk Messias, konge. Han henvendte seg aldri til sitt folk med løfte om en ny nasjonalstad, men han profeterte en nasjonal katastrofe der også tempelet ville bli ødelagt, Mark 13.2. I kristen tankegang er det messianske fredsriket det som kommer ved Jesu gjenkomst, ikke et dennesidig prosjekt. Hva så med Israel idag, er det et endetidstegn? Ja, samlingen i landet kan sees som et uttrykk for at jødene fortsatt er et utvalgt gudsfolk, og Paulus skriver om at hele Israel skal bli frelst, Rom 11.25. Det er jødefolkets omvendelse til Jesus som Messias det er snakk om her. Men det gir ikke staten Israel noen guddommelig begrunnelse eller rett til å heve seg over internasjonal lov. Teksten idag nevner også kosmiske tegn på Jesu komme, stjerner som faller ned, og tegn i sol og måne. Det er spennende å sammenlikne det Jesus sier med det en idag mener seg å vite om universet. Himmel og jord skal forgå, er det ord som kan relateres til sorte hull og big bang? Både ja og nei. Endetidstegnene har i likhet med skapelsesberetningen trekk av billedlig tale. Det er som om ord ikke helt strekker til når vi nærmer oss enden. I dagens tekst tyr Jesus til to liknelser. Fikentreet får sevje i grenene og skyter blad. Da vet dere at sommeren er nær. Prinsipielt er hele perioden fra Jesu himmelfart til hans gjenkomst den siste tid, vi trenger ikke spekulere i konkrete tegn for det nøyaktige tidspunkt vil vi aldri få vite like vel. Men at Jesus kommer vet vi, og vi skal alltid leve i forventningen om dette. Bildet med sommeren som står for døren er godt. Det sier noe om at det som kommer er godt, det handler om glede og nytt liv. Sommerfuglen er et gammelt symbol på det evige liv. Det skjer en utrolig forvandling med den ekle larven som blir til en puppe for så plutselig å folde seg ut i en vidunderlig prakt som sommerfugl. Himmel og jord skal forgå, disse ordene handler om skaperverket som var såre godt, men ble lagt under forgjengelighet på grunn av synden, Rom 8.20. Jesus sier at verden skal fødes på ny, Mat 19.28, og det må bety at et gjenskapt og renset kosmos skal framstå. Men akkurat som sommerfulgen er den samme som larven og puppen, vil den nye himmel og den nye jord være den samme Gud i tidenes morgen skapte. Gud som skaper, Kristi gjenkomst og verdens ende er ting som ligger utenfor det vi kan beskrive i vitenskaplige formler. Like fullt dreier det seg om noe som er reelt for oss. Hva så med Jesu gjenkomst, skal vi sette oss på taket å vente? Nei, i Jesu liknelse er det tjenere som beskrives. Vi har en oppgave i leve mest mulig i pakt med Guds vilje her og nå, ta vare på den jorden vi er betrodd, gjøre det beste for de mennesker vi lever sammen med. Å våke handler om åndelig beredskap, men like mye om gjøre det gode der Gud har satt oss. Så kommer Jesus når Gud vil. Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet. |
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |