Juli 7, 2002
|
|
|
|
Mindekirken "Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile." Tekst: Mat 11.16-19 og 25-30 "De fattiges bibel" ble billedkunsten i
kirkene kalt i gamle dager. Det kunne være så som så med lesekunsten hos
almuen, og det å komme til kirken og se en altertavle eller et veggmaleri med
bibelsk motiv kunne være en viktig vei inn i bibelhistorien. Og om ikke presten
på prekestolen talte til hjertene kunne kanskje bildene nå inn. Mange har
fått sitt indre gudsbilde og sin trosopplevelse preget av spesielle bilder.
Tenk etter for deg selv. Er det et bilde som har betydd mye for deg? Kanskje et
billedkort fra søndagsskolen? Kanskje altertavlen her i Mindekirken? Det er
sikkert ikke uten grunn at bildet av den tomme grav fra Kampen kirke er blitt
kopiert. Vi har det i Molde kirke og i Gjøvik bedehus også. Eller kanskje du
ser for deg et bilde av Michelangelo eller Rembrandt? Den kristne billedkunst
gjennom snart 2000 år tilhører det ypperste i vår felles menneskelige
kulturarv. Når vi mediterer over bildet vil vi kanskje nikke gjenkjennende til skikkelser vi leser om i bibelhistorien. Kanskje er kvinnen til høyre i forgrunnen henne som ble grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd (Joh 8.1-12). Hun var blitt sett på av mange menn, med rått begjær og nå med moralsk forakt av de skriftlærde og fariseerne. De ville bruke henne til å felle Jesus. For om han ikke fordømte henne ville han komme på kant med Moseloven. Men Jesus avslørte deres hykleri og falskhet med ordene: "Den av dere som er uten synd, han kan kaste den første sten." Ingen turte. Jesus så hennes fornedrelse, men med kjærlighetens og tilgivelsens blikk ga han henne tilbake verdigheten. Hun fikk starte på nytt uten å være fordømt. Har du følt deg tråkket på og fornedret? Jesus ser på mennesker med respekt. Vi ser en mor med et lite barn i bildet. Disiplene som mente de forsto seg på slikt ville vise dem bort. Jeg tror ikke vi kann fatte hvor radikalt Jesus opptrer da han ble sint og sa: "La de små barn komme til meg. Hindre dem ikke, for Guds rike hører slike til ." (Mat 19.14) Med tanke på barnas deltagelse i gudstjenesten syns vi kanskje vi strekker oss langt når vi argumenterer med at barna er fremtidens kirke. Men det er jo riv ruskende galt. Barna er dagens kirke, like så mye som noen andre. Sa ikke Jesus også at "uten at dere vender om og blir som barn kommer dere ikke inn i Guds rike?" (Mat 18.3) Vi ser også den blinde Bartimeus, tiggeren fra Jeriko som satt ved den støvete landeveien. Han kunne ikke dy seg for annet enn å rope "Kyrie eleison, Herre miskunne deg!" (Mark 10.47) Idag er dette nødropet på alle kristnes lepper. Vi sang det også i vår gudstjeneste her i Mindekirken idag: "Kyrie eleison, Herre miskunne deg." Så gjennomtrengende er dette ropet at det har blitt stående på grunnteksten, gresk. Det er nødropet fra en verden i lidelse, det er skapningens sukk etter skaperen og forløseren. Den blinde Bartimeus fikk synet tilbake som var det en forsmak på den dag da Gud skal gjøre slutt på alle sykdom og nød. Kristus er verdens trøst. Kristus er verdens håp. Han representerer alt det vi mennesker lengter etter, kjærlighet, tilgivelse, liv, fred. Maleriet fremstiller dette ved at Jesus har fått skinnende hvit kjortel, mens menneskene rundt han er malt i mørkere farger. Det er sikkert en overdrivelse i forhold til hvordan det egentlig var, men symbolikken er klar: Jesus er verdens lys. Han har all den godhet vi mennsker ikke har i oss selv. Lyset fra Kristus har sin kide ovenfra. Jesus er Guds sønn. Et år etter at Gjøvik kirke var bygd monterte man alterbildet i kirken. Overraskende nok valgte man å se bort fra Asta Nørregaards henvisning til Jes 61 og Luk 4. I steden valgte man å skrive med gullskrift under bildet: Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile:" Kom til meg! I over 120 år har Kristi utstrakte armer talt sitt tause språk til de utallige som har funnet veien til kirken. Kom til meg, har det lydt til familier som har kommet i takk og glede med sine barn til dåp. Kom til meg, har vært ungdommens kall ved konfirmasjon. Velsignelsen fra de utstrakte armer har nådd ned til brudeparene som har knelt ved alterringen til forbønn under vigselen. Kom til meg du som strever og bærer tunge byrder… Mangt et menneske har fått komme med bekymringens og sorgens byrde og kjent trøsten i Jesus ord. Kanskje har samvittigheten tynget, men syndens byrde er blitt veltet av under nattverden. Nå etterpå skal vi synge "Takk at du tok mine byrder, eit høgfjell av skuld og av skam." Den sangen er et sterkt vidnesbyrd om det. En gang var det en skoleklasse til omvisning i kirken. En kvikk elev kommenterte at det var en plass ledig foran Jesus. Det var neppe på grunn av latskap at Asta Nørregaard unnlot å male noen der. Plassen er reservert for deg! Og som om ikke det er nok, Kristus kommer oss i møte. Du ser den ene foten er satt fram, han nærmer seg trinnene for å gå helt ned der du og jeg er. Kristus ønsker å lette vår byrde og gi oss hvile. Det er ikke et lettvint løfte om problemfrie dager. Jesus taler om hvile, men også om å ta hans åk på oss (v.29). Åket bandt to trekkdyr sammen i spann. Vi skal ikke leve våre liv alene. Vi skal være bundet til Jesus. Det er frihet: å være bundet til han som kjenner oss og likevel elsker oss med en usvikelig kjærlighet. Noen ganger står en hvit kiste foran i kirken. Et menneske har gått bort. Fra kirkebenkene ser det ut som om Kristus strekker sine armer ut for å ønske velkommen til det himmelske hjem. Jeg vil gi dere hvile, kan ikke det også være ord om den evige hvile hos Gud? "Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra fra sine gjerninger, likesom Gud hvilte etter sine gjerninger." (Heb 4.10). Ære være Faderen og Sønne og Ånden som var er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen |
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |