June 23, 2002

Mindekirken 23.juni 2002
5.søndag etter pinse

Pastor Jens Arne Dale

Mat 10.24-39

I år 325 var det kirkemøte i Nikea. Det var en merkelig forsamling som møttes der. De så ut som om de var samlet til et kirkelig paralympics. Mange av deltagerne hadde synlige handicap. Noen manglet en arm, noen hadde fått ødelagt synet og alle bar vissheten om at de levde i en tid med med forfølgelse. Og lemlestelsene var resultatet av tortur. Det må innrømmes et beklagelig faktum på dette punktet. Forfølgelsene var ofte satt i scene av andre kirkelige gruperinger. På denne tiden var kirken blitt en synlig maktfaktor i Romerrike. Og i den innbyrdes strid for den rette lære kunne det altså gå meget hardt for seg. Forsamlingen i Nikea i 325 huskes spesielt for to ting:

Det første er imidlertid helt feil; ikke at kvinnen har sjel, men at det ble fattet et slikt vedtak. Det er det nemlig ingen spor av i kildene. Myten om dette vedtaket er altså en løgn som har blitt gjentatt til denne dag, men det har ikke blitt mer sant av den grunn. Det andre punktet dreier seg imidlertid om noe som er helt sant: Trosbekjennelsen.

Trosbekjennelsen er oppsumeringen av den kristen tro. Hver setning er nøye utstudert som verbale hogg mot alle troens fiender. De som først ga oss trosbekjennelsen kjempet fram ordene under hard motstand og de måtte selv tåle å bli utsatt for hugg. Symboler på dette finner vi i Mindekirkens emblem. Der er korset omkranset av to økser, en for troens kamp, en for martyriet. Vårt emblem sikter ikke til kirkefedrene i Nikea, men til Olav den Hellige, men saken er den samme. Det som var om å gjøre for kirkemøtet i Nikea var å formulere det bibelske budskapet klart og tydelig i noen få setninger. De visste at det kun var gjennom ord at vi kan møte han som er Ordet (Joh.1.1). Når vi bekjenner troen i gudstjenesten er det for å si at dette er den Gud vi kjenner. Og mer enn det, trosbekjennelsen er ikke bare ord som holder noe for sant. Ordet ble menneske.. og vi så hans herlighet, sier Johannes (Joh.1.14). Vi bekjenner troen for hverandre, men vi bekjenner også troen for Jesus. Trosbekjennelsen er et uttrykk for det levende fellesskap med Jesus. Jeg husker min mor av og til sa at vi kunne bruke trosbekjennelsen som en bønn. Visst har hun rett. Kristen tro vil aldri bli som shoping i et religiøst supermarket der vi plukker ut av hyllene det vi selv ønsker å tro. Da vil vi i så fall ende opp med det Paulus kaller "en annen Jesus" (2.Kor.11.4).

Den trosbekjennelsen vi bruker hver søndag kalles den apostoliske. Bekjennelsen fra Nikea bruker vi på høytidsdagene. Begge trosbekjennelser er felles for de kristne kirker verden over. De har blitt til etter at Det nye testamente var skrevet, som et resultat av kirkens kamp for den rette tro. Trosbekjennelsen uttrykker sentrale sider i bibelens budskap i noen korte setninger. Den eldste kristne trosbekjennelse finner vi imidlertid i Det nye testamente. Jesus er Herre, eller Jesus er Kyrios, som det heter på gresk (1.Kor.12.3). Denne korte setningen var de første kristnes bekjennelse. Men om det var kort, kunne det koste mye å si det. Jødene brukte ordet Kyrios bare om Gud, og for dem var det å nevne et menneske med Guds tittel en gudsbespottelse. Men det er nettopp dette som er kjernen i den kristen tro: Jesus er Kyrios, han er Herre og Gud. Det er selve grunnlaget for vår tilbedelse. Jesus er Kyrios, denne setningen var også et verbalt hugg mot romerne. For ingen der var i tvil om hvem som var Kyrios. Det var keiseren. Da de kristne hardnakket holdt på at Jesus var Kyrios måtte de tåle hugg fra romermakten. Det hendte endog at kristne ble truet på livet til å si: Keiseren er Kyrios. Men mange valgte martyriet med ordene: Jesus er Kyrios, Jesus er Herre. Hvorfor? Fordi Jesus sier i dagens tekst: Vær ikke redde for dem som dreper legemet. De visste at et hugg som skilte hodet fra kroppen aldri kunne skille dem fra Kristi kjærlighet. Et slik hugg ville føre dem til en snarlig presentasjon i himmelen: Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen (v.32).

Trosbekjennelsen er altså mer enn ord. Det er et fellesskap med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Det er et uttrykk for vårt nære vennskap med han som har kjøpt oss til Gud med sitt blod (1.Pet.1.18-19). Bekjennelsen er en kjærlighetserklæring til den treenige Gud. Å bekjenne Jesu navn er å følge Jesus. Det kan komme til å koste. Jesus la ikke skjul på at de hadde kalt han for Beelsebul. Så måtte disiplene regne med å få høre det samme. Beelsebul var opprinnelig navnet på en kanaaneisk gud, men på Jesu tid ble det brukt som navnet på Satan selv. Det sier litt om intensiteten om usakligheten i den motstand som kan komme.

Å følge Jesus kan komme til å koste mye i forhold til familie også. Det er nesten så det er uhyggelig å lese Jesu ord: Jeg er kommet for å sette skille: Sønn står mot far, datter mot mor, svigerdatter mot svigermor, og en manns husfolk er hans fiender. Hvordan kan han som kalles fredsfyrsten si: Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd? Tilsynelatende er det her en motsetning, men det kommer av den bibelske uttrykksmåten der konsekvens av og til fremstilles som om det var intensjon. Når et menneske velger å følge Jesus og bekjenne hans navn, kan konsekvensen være ufred ved at familiemedlemmer vender vedkommende ryggen. Vi lever i en kultur der familiebånd lett løses opp, og tåleransen er meget stor, så for oss vil dette kanskje ikke være så aktuelt. Men hva ville ha skjedd om en muslim fra Somalia ble medlem i vår kirke og bekjente Jesu navn? Sansynligvis ville han bli utstøtt av sin egen familie og regnet som død av dem. Med tanke på en slik situasjon vil søsken i troen bli enda viktigere. Man kan dø sosialt i forhold til sin familie, men Jesus legger ikke skjul på at troen også kan føre til fysisk død i martyriet. Men om så skulle skje sier Jesus at den som mister sitt liv for min skyld skal finne det. Martin Luther synger (NOS 295.4):

For oss er det neppe fare for livet om vi bekjenner den kristen tro. Men ordene om å ta sitt kors opp å følge etter Jesus hver dag har også en overført betydning. Det var de dødsdømte forbrytere som måtte gå spissrotgang med tverrbjelken i sitt eget kors. Vi bruker uttrykket om vanskligheter vi møter i livet. En sykdom kan være ens kors, en sorg eller en plage eller endog en svigermor, har jeg hørt forslag om. Men det bibelske uttrykket er hentet fra dåpsteologien. Vi dør med Kristus i dåpen og oppstår ved troen til nytt liv. Men dåpslivet skal folde seg ut i en daglig dødelse av det gamle mennesket. Det handler om daglig omvendelse, om å bekjenne sine synder. Og så skal vi få leve det nye livet tilgitt av Jesus, her og nå, og en gang i hans evige rike.

Vi har snakket om trosbekjennelsen som hører hjemme i kirken og gudstjenesten. Men den hører også hjemme på taket. Det dere får hvisket i øret, skal dere rope ut fra hustakene (v.27). På Jesu tid hadde husene en etasje, og det flate taket var populært samlingssted med sladder og diskusjoner. Vi har fått hvisket i øret hvem Jesus er. Vær frimodig å si det høyt der folk samles. Ditt hustak er din arbeidsplass, din familie og vennekrets, overalt der du møter mennesker. Vær ikke redd. Vær tydelig med din tro.

Ære være Faderen og Sønnen og Ånden som var er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716