June 9, 2002

Mindekirken
2.søndag etter pinse
Pastor Jens Arne Dale

Mat.9.9-13 of 18-26

Hvem har skrevet det vi nå har lest? Evangelisten Matteus. Skal vi tro den vanlige forklaringen var han en av Jesu 12 disipler. Lukas og Markus kaller han Levi. Han ble headhuntet til Jesu indre krets en dag han satt i tollboden i Kapernaum. Og det er alstå selvbiografi evangelisten Matteus gir oss her i korte glimt: Det høyst personlige og svært så avgjørende møte med Jesus Kristus.

Tollboden i Kapernaum var neppe et sted folk gikk til med stor glede. De som kom sjøveien måtte innom for å betale toll for varer de brakte over Genesaretsjøen, og varer som ble fraktet landeveien ble skattlagt på samme måte. Det var ikke nok med at handelsreisende måtte betale avgifter. Tolletaten slet med et frynsete rykte for korrupsjon. Rett som det var måtte folk betale overpris. På folkemunne ble tollere nevnt i samme åndedrag som syndre. Til Matteus og kolleganes fordel skal sies at ettertiden har gjort dem urett ved å hevde at de var landsforædere i romernes tjeneste. Det stemmer neppe. Grensebyen Kapernaum lå for eksempel under landshøvdingen Herodes Antipas og han var ikke direkte underlagt Rom. Men scenen er overraskende nok som den er. Jesus oppsøkte tollboden, ikke for å betale avgift, men for å få utlevert mannen som skulle bli en av grunnsteinene i den kristne kirke. Jesus så med andre ord muligheter i mennesker andre ikke hadde annet enn forakt til overs for. Det skjedde antageligvis på en helt alminnelig dag. Matteus tok inn penger og skrev tall i lange kollonner. I tollboden var det han som bestemte. Og så kom Jesus og snudde opp ned på alt. "Følg meg." sa Jesus. Hva i all verden var det som fikk Matteus til å reise seg opp og gå? Vi vet ikke, men på en forunderlig måte må Matteus der og da ha skjønt at dette var hans livs sjanse. Og han reiste seg opp og fulgte Jesus.

Har du hørt Jesu kall til å bli hans disippel? Har du forlatt alt og fulgt han? Av og til hører vi mennesker fortelle om radikale oppbrudd. Jeg tenker på mennesker som har ligget under for rusmisbruk og kriminalitet. Noen av dem forteller dramatiske historier om hvordan Jesus kalte dem bort fra fornedrelsen og forvandlet deres liv. Det er godt å høre slike fortellinger. Andre har som Matteus opplevd at Jesus kalte dem til å forlate en sikker karriere og begynne på noe nytt. Noen av dem som arbeider i kirken har en slik fortelling. Men det vanlige vil likevel være at Jesu kall ikke byr på så mye ytre dramatikk. Du og jeg ble kaldt til å være hans disipler da tre never vann ble øst over vårt hode i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Jesu kall til å følge han står også som en overskrift over denne dagen av ditt liv. Det er et kall til tjeneste. Vi skal ikke skrive et nytt evangelium slik Matteus gjorde. Men våre liv er likevel kapitler i historien om Guds gjerning i historien. Oppdraget om å være fruktbare, bli mange, fylle jorden og legge den under dere (1Mos 1.28) er ikke trukket tilbake. Det innebærer at du tjener Gud også gjennom ditt daglige yrke. Livet i denne verden, i yrke, familie og samfunn kan vi se som en del av Guds kall for oss. Da blir det som Luther sier at gudstjeneste skjer både i stallen og i kirken. Guds kall til oss er å leve etter de ti bud. Vi er kaldt til å elske Gud og vår neste som oss selv. Vi har Det nye testamentets formaninger om å leve et hellig liv. Og vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem, sier Paulus i Efes 2.10. Hele vårt liv er et kall til å følge Jesus. Bønnen vi ber etter ofringen uttrykker dette vakkert: Din er jorden og det som fyller den. Alt vi eier, tilhører deg…

Kallet til å være Jesu disippel er et kall til tjenste. Men det er likevel først og fremst et kall til frelse, til å tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på han, som det lyder ved dåpen. Fortellingen om Matteus setter oss på sporet av dette. Jesus sier noen ord som jeg vet har vært til stor glede for mange. Han ble kritisert for manglende dømmekraft da han satte seg til bords med tollere og syndere, og det er da det kommer: Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere. Dette er gode nyheter for oss som ikke greier å tjene Gud slik som vi skulle. Vi bryter de ti bud og elsker ikke Gud over alle ting og vår neste som oss selv. Fortellingen om Adam og Eva som ble jaget ut av fellesskapet med Gud i Paradiset følger oss som en skjebne. Jeg tror vi alle har opplevd å føle oss utenfor. Det kunne være en fest eller en kirkekaffe for den saks skyld der en ble sittende alene. Ingen tok kontakt og henvendte seg til oss. Vi liker ikke å bli behandlet som luft. Vi trenger å bli sett. Vi lengter etter bekreftelse på at vi er verd noe. Det Jesus gjorde da han spiste med tollere og syndere var å gå til dem som var utenfor. Han viste omsorg for mennesker som var så underernært på kjærlighet at de bare hadde forakt til overs for seg selv. Jesus kom med tilgivelse for synd. Han ga det uten løfte om motytelser. Han gjenreiste kontakten med Gud, og ga folk tilbake troen på seg selv. Vi vet ikke hva som sto på menyen da Jesus spiste sammen med tollere og syndere, men vi vet at det var en forsmak på Guds Rike. Ved himmelens bankett er det tilgitte og gjenskapte syndere som benker seg rundt bordet. Jesus gir oss tilbake livet slik det var tenkt fra Gud da han en gang skapte det. Månedens salme her i Mindekirken Så grønn en drakt, er en nydelig tekst om dette tema. Han gir oss alt tilbake, synger vi der.

Jeg tror det er i dette lyset vi skal lese de to kvinneskjebnene i dagens tekst. Den vesle piken var død. Jesus kom og avbrøt begravelsessermonien. Han kastet ut gråtekoner og fløytespillere. Så vakte han den vesle kroppen til live. Det var et varsel om Jesu egen oppstandelse påskedag, og et forskudd på legemets oppstandelse som vi bekjenner troen på hver søndag. Vi hører også om en voksen dame som hadde hatt blødninger i 12 år. Det hadde ødelagt hennes helse, ruinert hennes økonomi, og det hadde satt henne utenfor feiringen av gudstjenesten. En kvinne med blødninger ble sett på som uren, og vi kan knapt tenke oss hva 12 års blødninger kan ha gjort med hennes selvbilde. I sin ensomme nød trenger hun seg inn mot Jesus, og hun rekker så vidt fram til kappen hans. Hun kommer anonymt, men berøringen utløser en helbrededen kraft. Hun blir sett at Jesus, og mer enn det. Hun får høre: Vær frimodig datter! Din tro har frelst deg! Vi skal vel ikke se på dette som magi, men som den lydløse bønn. Nøden tvang henne til å strekke sin hånd mot Jesus. Og ord var ikke nødvendig. Jesus så henne i hennes nød, og han ga henne livet tilbake.

Frelse i bibelsk forstand omfatter hele menneket, ånd, sjel og legeme. Helbredelse og frelse er uløselig sammenknyttet, men ikke nødvendigvis i tid. Den vesle piken døde igjen. Kvinnen med blødninger fikk andre plager seinere. Vi er alle underlagt forgjengelighet. Vi kommer til å dø. Men likevel er vi gått over fra døden til livet. Vi skal oppstå i uforgjengelighet en dag. Jesus sier: Jeg lever, og dere skal leve. Joh 14.19.

Æer være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716