Nov 3, 2002

Mindekirken 
3.nov. 2002, Allehelgensdag

Pastor Jens Arne Dale

Mat.5.1-12

Allehelgensdag er for mange en dag med spesielle tradisjoner og sterke følelser. Mine tanker går idag tilbake til Gjøvik. Jeg ser for meg kjente ansikter med vemodsfyllte blikk. Mange velger denne dagen å vandre gjennom høstfrossent gress og vissent løv på kirkegården nede ved Mjøsa. De stanser ved graven til et kjært menneske, bøyer seg ned og tenner et lite lys. Flammen lyser forsiktig mot den veldige hvelvingen av blygrå novemberhimmel. Det er som om det skinner et lite håp mot sorgens tunge skygger. Ser du bortover kirkegården er det tent flere lys, andre har funnet veien til sine kjæres graver. Det er en stemning av stillhet, vemod og minner over kirkegården denne dagen. For noen er dette en dag da det er godt å være alene med sine tanker. For andre er det å sette ord på sine følelser og kjenne omsorgen i et fellesskap viktig.

Her i Mindekirken har vi invitert spesielt dere som det siste året har mistet noen av deres kjære som var medlemmer her. Et lys er tent for hver, og for oss alle skinner et felles lys som representerer alle dem vi har mistet. Denne skikken med å tenne et lys kan romme sårt savn, dyp respekt og varm taknemlighet for gode minner. Lyset skal også være et symbol på våre bønner til Gud. Fra gammelt av var 2.november alle sjelers dag, og 1.november var allehelgensdag. Dagen idag skal ha rom for minner og sorg, men salmene, bønnene og tekstene hjelper oss også til å heve blikket. De er ikke en forkynnelse av død og sorg, men av trøst og håp om evig liv. Vi har lest fra bergprekenen og hørt hvordan Jesus priser mennesker salig.

På kjøkkenbenken hjemme har vi et TV apparat som ustanselig priser den salig som kan kjøpe nye ting, biler, møbler, klær osv. Salig er den som har god helse, trgghet i en god forsikringsordning, penger og eiendom. Vår kultur rommer mange røster som priser mennesker lykkelige som har alt.

Jesus er annerledes. Han priser dem salig som mangler det meste,

Helt motsatt vår tids idealer tegner Jesus et bilde av elendige mennesker og priser dem salige. Hvordan kan han gjøre det? Jo, fordi der det er mangler kan han fylle alt. Jesus selv er den store forskjellen.

Salige er de som sørger, for de skal trøstes. Det er en sorg å miste en ektefelle, en far eller mor, eller endog sitt eget barn. Noen opplever at tiden leger alle sår, men ikke alle. For noen blir sorgen en følgesvenn livet ut.

Kanskje du opplever sorg ved det som skjer i verden idag. Terrorangrep, krigstrussel, mennesker som lider under fattigdom, sykdom og hungersnød. Er ikke det en sorg knyttet til dette at verden ikke er et fredfullt sted. Er det ikke en sorg at mennesker blir utsatt for overgrep av ulike slag, og kanskje får sine liv ødelagt?

Er det ikke en sorg når jord, luft og vann ødelegges av forurensning, og jordens ressurser ødes på grunn av vår grådighet og uforstand?

Kanskje vi kjenner sorgen over at vår egen helse svikter, eller vi kjenner på hvordan vi moralsk kommer til kort i det å gjøre det gode mot våre nærmeste og andre. Har du kjent sorg over din egen synd?

Hvem kan trøste? Jesus kan. Han kom for å dele vår sorg, Han kom for å kjempe på livets side mot alle krefter som bryter ned. Han ville at den verden han selv hadde skapt skulle være et bedre sted for alle mennesker. Og samtidig er trøsten mer radikal enn som så. Den gamle Simeon i tempelet fikk holde Jesusbarnet i sine armer og takket Gud for fordi han fikk oppleve den tiden som skulle komme med trøst for Israel. Det var den trøst Jesus delte ut da han ga Guds tilgivelse til mennesker som slet med sine synder. Jesu helbredelser var forsmak på den tid da hele skaperverket skal gjenfødes. Trøsten er den nye himmel og den nye jord der alt kjært som er ødelagt skal settes i rette skikk.

Vi skal feire nattverd idag. I dette måltidet får vi del i trøsten fra den korsfestede og oppstandne Jesus. Det peker framover mot måltidet i Guds rike. Vi synger om den store hvite flokk. En dag skal vi møte igjen alle dem som har gått foran. Og vi skal selv bli kledd i uforgjengelighet. Jesus selv er håpet. Derfor kan han prise dem salige som mangler alt.

De fire første saligprisningene omhandler mennesker som mangler alt. De fire siste handler om mennesker som får gi andre et glimt av Gud. Salige er

Dette sier oss noe om hva som er det største i livet, å vise barmhjertighet, være ren, skape fred. Jeg husker general Schwartzkopf som hadde kommandoen over de allierte styrkene under Gulfkrigen ble spurt om han hadde en spesiell inspirasjonskilde. Da svarte han med å trekke fram Franz av Asissis bønn: Herre, gjør meg til et redskap for din fred. Idag ber vi igjen Gud ta i sin mektige hånd alle dem som har det store ansvaret for fredens sak i verden. Å skape fred, rettferdighet og frihet i vår forpinte verden er et kall fra han som skapte alle mennsker som likeverdige. Noen ganger virker det som om valget står mellom ulike onder. Kan en krig forsvares fordi en forhindrer noe verre? I denne tid da det igjen snakkes om krig mot Irak må det være vår bønn at det kan åpne seg andre og bedre veier til en trygg og rettferdig fred. Jeg husker FNs generalsekretær Koffi Annan kom til Oslo for å motta Nobels fredspris. –Noen ganger, sa han, våkner jeg tidlig om morgenen. Da går tankene mine til steder i verden der det ikke er fred. Så ber jeg til Gud om at han må skape fred.

Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn, sa Jesus.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716