Sept. 1, 2002

Mindekirken Sept.1^st 2002
Pastor Jens Arne Dale

Mat 16.21-28

Det går mot høst. Denne uka starter skolen opp igjen. Elevene rykker opp en klasse etter skoleferien. Lærdommen fra tidligere tar de med seg. Nå er det nytt stoff de skal bli undervist i, ting som skal åpne for nye innsikter. Jeg husker fra mine egne gymnasiedager hvordan vår engelsklærer åpnet en helt ny verden for oss. Gjennom litteraturen lærte vi å se på oss selv og verden omkring oss på en ny måte. Heldig er den som har en god lærer, for kunnskap er makt, sies det.

Da menighetsrådet i Mindekirken hadde miniretreat hos Fosse i juni stilte vi spørsmålet: Er det noe spesielt vi ønsker å legge mer vekt på i Mindekirken? Det som kom høyest opp på lista var undervisning. Å være kristen er å være en disippel, eller læresvein som det heter på nynorsk. Vi går i en livslang læring hos Jesus. Jeg håper bl.a. gudstjenesten fungerer som undervisning. Men vi kan også trenge andre fora. Som et skritt videre vil vi fra og med førstkommende tirsdag starte med bibeltime i kirkestua kl.10.00. Der vil vi gå nærmere inn i sist søndags tekster. Det blir muligheter for kommentarer og spørsmål til søndagens preken. Så vil vi også sette av noe tid til bønn. Kl.11.00 blir det Open House i Fellowship Hall med vafler og kaffe, og kl 12.00 har vi et lite program å by på. Så tirsdag gir muligheter for hel formidddag i kirka.

Teksten idag er hentet fra Jesu undervisning av Peter og de andre disiplene. Forrige søndag hørte vi at de var oppe til eksamen. Jesus spurte dem: "Hvem sier dere at jeg er?" Peter besvarte muntlig: "Du er Messias, den levende Guds Sønn." Husker du hvilken karakter han fikk? Han fikk karakteren "salig", og umiddelbart ble han headhuntet til en svimlende oppgave: å være klippen for kirken på jorden med ansvar for himmelrikets nøkler. Men Jesu undervisning avsluttes ikke med dette. I dagens tekst er det et nytt pensum som står på timeplanen. Det er ei lekse så vanskelig at Peter ikke forstår det minste. Tre ganger kommer Jesus med den samme leksa, men ikke før etter pinsedag skal rekkevidden av det Jesus sier gå opp for disiplene. Disipene hadde forstått at Jesus var Messias Guds Sønn. Dagens undervisning synes imidlertid å motsi dette. For det Jesus sa var at han skulle bli plaget av de eldste, de skriftlærde og overprestene, lide og bli slått ihjel for så å oppstå igjen. Interesserte elever stanser av og til opp etter timen og snakker med læreren. Mange lærere liker det. Peter stanset opp etter timen. Han gikk rett på sak: "Gud fri deg Herre. Dette må ikke hende deg." Var Peter skremt av det Jesus sa? Lidelse og død var jo det stikk motsatte av det han forventet av Messias. Å miste Jesus på denne måten ville jo være katastrofalt. Var Jesus glad for det Peter sa? Nei. "Bort fra meg Satan." sa Jesus bryskt til Peter. Han ga ingen positiv respons på Peters omsorg. Tvert imot. Han kalte sin egen disippel en Satan. Det virker som de to her snakker helt forbi hverandre, det er den reneste "goddag-mann- økseskaft samtale". Hva er det i Peters ord som gjør Jesus så opprørt? Jeg tror svaret er at Jesus gjennom Peters velmenende ord møter en fristelse fra Satan selv til å gå utenom det som var selve grunnen til at han var kommet til jord.

Det Jesus snakker om er det guddommelige "must". Den egentlige hensikt med hans komme til jorden var at han skulle gi sitt liv. Til nå har disiplene sett Jesus som den store lærer og helbreder. Videre ventet de at han som Messias skulle få et jordisk kongedømme. Men Guds plan var annerledes. Messias skulle lide og dø. Paulus sier: "Ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst er det Guds kraft." 1Kor 1.18. Det som for alle ville se ut som det store nederlag ville i Guds plan bli den store seier. Korset representerer menneskeslektens håp og redning. Guds Rike kommer ved den lidende Messias. Og den store spenningen i Jesu liv sett fra Guds side er om han er villig til å tømme lidensens beger til siste dråpe. Det var dette han kjempet for i Getsemane da han ba: "La denne kalk gå meg forbi, dog ikke som jeg vil, men du." Mat 26.39. De første kristne sang om "han som fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korstes død." Fil 2.8. Da Paulus kom til Korint sier han i ettertid: "Jeg ville ikke vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og han korsfestet." 1Kor 2.2. Kristendommens kjerne er og blir at han ved sin død har gitt oss livet. Når vi døpes tegnes vi med korsets merke. Det grunnleggende er hva han har gjort for oss. Å være en kristen er å få det evige liv som gave. Det er å leve det nye livet sammen med Jesus, det er å følge etter han.

Når Jesus så taler om at også vi skal ta vårt kors opp å følge etter han, er det ikke for å dø for våre synder. Det har han gjort en gang for alle. Men det er vårt selvsentrerte egoistiske liv som skal dø. Vi skal ikke lenger leve for oss selv. I Star Tribune på tirsdag 20.August sto det om Stephen Watt som håper å bli Wyomings neste guvernør. For 20 år siden var han patruljemann på mototveien. I en veikontroll ble han angrepet av en bankraner på flukt. Raneren skjøt. Stephen mistet synet på det ene øyet, og han fikk psykiske problemer. Sinne og hat holdt på å ødelegge han, og til slutt sa kona at hvis han ikke kunne tilgi ugjerningsmannen kunne han ikke være en sann kristen. I 1986 møtte Stephen bankraneren Mark Farnham i fengselet der han kommer til å sitte resten av livet. Stephen tok en avgjørelse, gikk bort og omfavnet mannen som hadde prøvd å drepe han og tilga han. "Det var akkurat som om Gud fjernet en semitrailer fra mine skuldre, og jeg kunne begynne å leve" sa Stephen. Også Marks liv er blitt forvandlet. Han har søkt om benådning, noe bare en guvernør kan gi. Men han har fått to avslag. Nå håper Stephen Watt å bli Wyomings neste guvernør. Da vil det bli han som får muligheten til å benåde sin beste venn. "Jeg er villig til å dø for Mark," sier Stephen, "Og jeg for han," sier Mark, ifølge Star Tribune.

Denne historien illustrerer hva det kan innebære å følge Jesus: å oppgi hat og bitterhet og tilgi sine fiender.

Å ta sitt kors opp å følge etter Jesus er å leve for andre. Alt for ofte lever vi for oss selv. Vi er så lett opptatt av vår egen nytelse, av å skaffe oss mest mulig. Men Jesus lærer oss at det er ikke slik at den som har mest penger når han dør har vunnet. Det kan tvert imot være å tape sin sjel. Jesus viser oss at det største i livet er å kunne gi seg selv i kjærlighet til andre. Det handler om å bruke tid og krefter, evner og annlegg til beste for Gud og sin neste. Når offeret tas opp i benkeradene i dag har vi en konkret anledning til å praktisere disippelskap. Gud elsker en glad giver, sier bibelen. 2 Kor 9.7. Å gå i Jesu skole er en daglig kamp mot sin egen egoisme. Vi erfarer både seier og nederlag. Men Jesus er en tålmodig lærer. Hans tilgivelse gjelder grenseløst, og vi får begynne om og om igjen. Og i den grad vi lykkes i å ta vårt kors opp og følge Jesus vil vi også kunne si: "Vi elsker fordi han elsket oss først", 1 Joh 4.19.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716