Sept. 15, 2002

Mindekirken , 2002-09-15
Pastor Jens Arne Dale

Tilgivelse Mat.18.21-35

Min venn Jon Lotterud har skrevet en sang som heter "To hender." Den handler om avstanden mellom ektefeller, om tilgivelse og ny start. Det er ikke alltid like lett å innrømme feil med ord. Noen ganger faller det lettere å si "tilgi meg" med hender som søker den andre til forsoning og oppgjør.

Ingen ting er så godt som å sovne inn om kvelden når uoverenstemmelser er gjort opp. Har du kjent hender, blikk eller ord som sier "tilgi meg?" Har du kjent varme og nærhet komme tilbake etter kulde, avvisning og avstand i et forhold?

Tilgivelsen er et av de vakreste bånd mellom mennesker. Det åpner for kjærlighet og godhet. Med tilgivelsen vokser vi som mennesker. Å kunne tilgi er et karaktertrekk som avspeiler Guds eget vesen. Det er det Jesus lærer oss idag. Peter visste at han var på sporet av noe viktig da han brakte tema "tilgivelse" på banen. Han hadde selv kjent tilgivelsen som en gjennomstrømmende kraft i livet den dagen Jesus kalte han til å bli disippel. Du husker kanskje den enorme fiskefangsten han fikk på Genesaretsjøen. Luk 5. Peter fornemmet at han hadde med Guds Sønn å gjøre og følte seg ikke vel: "Herre, gå fra meg, for jeg er en syndig mann," sa han. Men Jesus gikk ikke. Han reiste Peter opp, tilga han og lot han få smake kjærlighetens forvandlende kraft. Å være Jesu disippel er å gå i en skole der kjærlighet, tilgivelse og godhet står på timeplanen, ikke som teoretiske fag, men daglig øvelse.

"Hvor mange ganger skal min bror kunne forgå seg mot meg og jeg likevel tilgi, så mange som sju ganger?" Peter følte seg vel raus da han sa det, for han hadde mange ganger hørt de skriftlærde si at en skulle tilgi tre ganger.

Men Jesus sa at det ikke stanser der. "Sytti ganger sju ganger skal du tilgi", eller 77 ganger som den engelske bibelen oversetter. I alle fall: Uendelig mange ganger skal du tilgi. Vær ikke en knepen bokholder som holder regnskap med hvor mange ganger du tilgir, som var tilgivelsen kvoteregulert.

Hvorfor ikke? Fordi Gud selv er grenseløs i sin tilgivelse. Når vi kommer for 489ende (eller 76) gang og ber om tilgivelse for den samme synd får vi ikke høre at nå er det bare en gang igjen å synde før det smeller. Vet du hva Gud sier? Han spør deg hva du snakker om. For det du bekjenner for hundrede gang er helt nytt for Gud . Hver gang vi ber om tilgivelse kaster han våre synder bak sin rygg (Jes 38.17). En har sagt at Gud senker våre synder i glemselens hav, og der står det et skilt med "Fisking forbudt" og det respekterer Gud. Så får også vi med våre ømtålige samvittigheter prøve å gjøre det samme.

Gud tilgir fordi han er kjærlighet. Det betyr ikke at Gud tålererer alt, tvert imot. Guds kjærlighet er hellig, han tåler ikke synd. De ti bud lærer oss å kjenne en Gud som også krever det fullkomne av oss. Tilgivelse er ikke bagatellisering av det umoralske, det er ikke tåkelegging av spørsmålet om rett og galt. Hadde det bare vært et menneske som en gang hadde gjort en liten synd, ville det likevel ha vært nok til at Kristus hadde kommet for å gi sitt liv til soning på korset. Tilgivelsen kostet Gud alt. Måtte det også være dyrebart for oss.

Vi leste om tjeneren som skylte 10,000 talenter. Det var et helt lite statsbudsjett og selvsagt helt utenfor rekkevidden av det en stakkar kunne betale. Likevel ble han tilgitt. Slik er Gud. Han tilgir oss radikalt, grenseløst og setter oss fullkomment fri i forhold til seg selv. Vi kan ikke tenke stort nok om det som skjedde i vår dåp, ved nadverden eller det som skjer når vi bekjenner våre synder og får tilsagn om tilgivelse. Grenseløs tilgivelse hviler over oss. Men likner vi den tilgitte tjener I fortellingen? Han møtte sin egen skyldner på neste gatehjørne og slo han nesten ihjel for å få sine egne penger tilbake. For et paradoks, han som selv var blitt møtt med varme og tilgivelse var kald og uforsonlig mot sin neste. Hans smålighet står i skrikende kontrast til Herrens raushet. Jesus advarer oss mot å lukke våre hjerter for den som trenger vår forståelse og godhet. "Vær barmhjertige slik deres himmelske Far er barmhjertig," var hans ord. Vi skulle likne vår himmelske Far. Mett ditt sinn ved hans godhet. Det er nok av urettferdighet i livet. Men den som stirrer på sin egen ulykke gir næring til selvmedlidenhet og bitterhet. Det suger livsglede og krefter.

Mennesker som ikke kan tilgi gjør det tungt å leve for seg selv og andre. Nå er det lettere sagt enn gjort å skulle tilgi. Hvis vi har vært utsatt for mennesker som virkelig har ødelagt noe i livet vårt kan vi trenge å gå mange runder med oss selv og Gud. Heldigvis lærer bibelen oss at vi ikke trenger å legge lokk over negative følelser. Særlig i Salmenes bok leser vi om mennesker som utøser smerte, forbannelser og hevntanker i sine bønner til Gud. Gud kjenner oss, vi trenger ikke sensurere våre følelser for han. Han tåler våre utbrudd. Å tilgi krever noe av vår karakterutvikling. Det har med ydmykhet å gjøre. Kanskje må vi be: "Gud, jeg greier ikke å tilgi, men gi meg vilje til å gjøre det likevel." Det er ikke det samme som å la seg tråkke på. Hvis en for eksempel har blitt grovt baktalt er ikke tilgivelse å si seg enig i usannhetene som er spredd om en. Tilgivelse er ikke å bagatellisere ting eller å godta ugjerninger. "Sannheten frigjør," sa Jesus.

Tilgivelse handler om å få sannheten på bordet, oppgjør og forsoning. På denne veien har vi en runde å gå med oss selv og Gud. Vi må ikke la bitterhet slå rot i oss. Hva så med neste runde, skal vi si at vi tilgir noen selv om de ikke innrømmer at de har gjort noe galt? Hva betyr det at Jesus ber oss elske våre fiender og be for dem som forfølger oss? (Mat 5.44). Nederlandske Corrie ten Boom satt i tysk fangenskap under krigen fordi hun og familien hadde hjulpet jøder. I konsentrasjonsleiren var det en som behandlet fangene særlig dårlig. Corries søster døde av mishandlingen.

Etter krigen holdt Corrie et møte hvor hun talte om Guds kjærlighet. Da møtet var slutt kom en mann fram og sa til henne: "Er det ikke fantastisk med Guds tilgivelse?" Før hun fikk sagt ja oppdaget hun det var mannen som hadde plaget henne i konsentrasjonsleiren som sto der. Han kjent ikke igjen henne. Men Corrie kjente øyeblikkelig hvordan alle de vonde minnene fra nazifangenskapet vellet opp i henne. Hun følte smerten, fornedrelsen og bitterheten presse på. Skulle hun gi etter å slippe det ut rett i ansiktet på han? Som i et lynglimt fikk hun hjelp til å slippe inntrykket av Guds nåde til, og uten å røpe en mine svarte hun mannen: "Ja, det er fantastisk med Guds tilgivelse." "Den som har fått mye tilgitt elsker meget," sa Jesus.

Noe av det vanskeligste i levet kan være å tilgi seg selv. Man kan ha gjort sjebnesvangre valg. Og man kan bli offer for omstendigheter som gjør det vanskelig å forsone seg med livet. Noen må leve med handicapp. Jeg har ofte blitt forundret over å finne livsglede og takknemlighet hos mennesker livet har fart hardt med. "Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet, " sier salmisten. Kanskje visdommen i hjertet er det takknemlige sinn, den totale tillitsfulle holdningen som vi hørte om fra Romerbrevet idag: "Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren." Livet er en gave, og det å kjenne giveren er størst av alt.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716