April 6, 2003

Det er rett før den store høytiden, påske i Jerusalem. Pilegrimene kommer fra nært og fjernt for å feire utgangen fra Egypt. Israelittene kjente sin egen historie godt og holdt tradisjonene ved like gjennom århundreder. Men i år er det noe underlig og annerledes på gang. Ryktene går;

Da Jesus nærmet seg Jerusalem denne påsken, fant folket spontant palmegrener og hyllet ham.

Noen grekere var kommet; de ville prøve å skaffe seg en avtale med denne Jesus. De tok kontakt med Filip. Og Filip ville sikre seg, så han snakket med Andreas før de gikk til Jesus og sa det. Der og da tar Jesus ordet og sier store, viktige ting om sin situasjon, hvem han er og hvorfor han er kommet. Dette henger selvsagt på ulike måter sammen med folkets historie. "Timen er kommet." Tidsbegeret er fylt opp. Tiden har på så mange måter ikke vært inne. Folk har mast og undret seg – når blir han konge. Eller de har også ville hjelpe ham til å framskynde tiden.

Du verden hva israelsfolket kan om å lengte og vente og be. De er prøvet og har ikke alltid vist seg som de mest tålmodige. Men de har en stor styrke i å føre trosbekjennelsen videre til sine barn og barnebarn i å lære barna sin Gud å kjenne. Det er jødenes styrke også i dag. Min venninne Ingeborg er kristen jøde fra Norge. 5 sønner oppdrar hun og hennes mann. Livet er tøft og krevende i Beerseba – midt i ørkenen med stadig krigsfare og terror angrep hengende som en trussel. Men de feirer sabbat. Far tar gutta med i synagogen hver fredag der de resiterer tekster. Folket kjenner sin historie og de gir den videre. Maria kjente folkets lengsel da hun fikk beskjed om at hun var med barn. Hun visste at denne hendelsen var Guds plan med folket hun tilhørte.

Timen er kommet. Folket venter på å fortsette hyllesten. De samler flere palmgrener. Her ligger det an til storfest i påsken!

Sannelig jeg sier dere; hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt. Vi vet at han som taler, er den fullkomne oppfyllelse av ordene. Det er ingen som fyller hele historien; fortiden, framtiden og nuet med dybde til dette ordet som Kristus selv. Det er ingen som har følt tyngden ved sitt oppdrag i hvert eneste fiber slik Jesus gjøre det her.

VI har våre menneskelige erfaringer som kan sette oss på sporet av følelsen. Noe som opphørte. Noen vi ble adskilt fra. VI mistet noen vi var glad i. Og lengslene/drømmene blir gradvis en del av vårt liv. Jeg tenker på dere som gamlelandet på avstand. Mange forteller at 17. mai og julaften er som himmelriket selv. Uansett hvor vi er i verden, vil vi ha en lengsel etter det fullkomne. Der vi ikke savner eller lengter. Det meste av alt vi foretar oss er stykkevis. Noe mister vi på veien. Men heldigvis har vi også erfaringene av at det gror nytt langs veien. Når noe dør, gror det andre ting. Nye relasjoner vokser, røtter fester seg. Mange av våre rikeste velsignelser, er kommet nettopp på bakgrunn av oppbrudd og forsakelse.

Våre menneskelige erfaringer kan kanskje bedre fanges inn i svens poesi; Visst gjør det ondt nær knoppar brister.

Jesus merker forventningene til ham denne påsken. For ham ligger det mektige profetord som bilde på hva han skal lide; Profeten Jesaia forutbeskriver ham slik; Han var ringeaktet, forlatt av mennesker. En smertens mann, vel kjent med sykdom. Dette er noe annet enn palmegrener og hyllest.

Jesus kjenner sitt oppdrag og vet at det er via dolorosa som venter.

Så lyder en røst fra himmelen. En røst for menneskenes skyld og ikke for Guds skyld;

Jeg har forherliget det, og skal igjen forherlige det.

Husker dere to ganger tidligere Guds røst lyde fra himmelen. Det vil si; den første gangen jeg tenker på var fra en tornebusk. Moses spurte hvem det var som talte til ham; Jeg er! Jeg er- er den som har sendt deg.

Så blir Jesus døpt av Johannes og røsten lyder ; Du er min sønn, den elskede i deg har jeg behag. Gjennom hele historien ER Gud. Han har skaperverket i sin hånd og han har planen klar for sine barn.

Dagens tekst setter oss midt inn i Guds dramatiske historie med menneskene. Moses fikk kallet til å føre israelsfolket ut av Egypt. Jesus har fått kallet til å føre israelsfolket og alle mennesker fra mørke til lys. Vi er ført fra trelldom under loven til nåde. I ørkenen skulle israelsfolket feste blikket på kopperslangen dersom de var blitt bitt av giftslangen. Da skulle de få leve. Vi skal feste blikket på Jesus, så skal vi få leve.

Jesus kjente ordene fra Jeremia; ordene om den nye pakten Gud vil opprette med menneskene. Oppdraget hans er å fullføre dette verket, bygge broen for alle mennesker. Derfor kan han ikke gi etter for sin egen angst i denne situasjonen. Den som elsker sitt liv skal miste det. Jesus er lydig. Han er til og med klar over hva slags død han skal lide,

Israelsfolket så på kopperslangen. Dere skal se på meg. Jeg lider for deres skyld. Jeg lider for at dere skal få leve. Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det en korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.

Frukten ble rik. VI er samlet i hans navn og får tilhøre Jesus og feste blikket på ham. Samtidig er frukten vår, som vi får bære videre og dele med andre. For der vår Herre er, skal også vi være. Det tjenersinn Kristus hadde, skal vi bære videre – og vi får ha det beste foran oss til enhver tid. Lengselen og drømmen om det fullkomne bærer vi i oss og ser glimtvis. Men oppfyllelsen, helheten vil vi først se der framme en gang i himmelens rike. Så sant vi fester vårt blikk på Jesus.

Ære være Faderen og Sønnen og DHÅ som var er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716