August 24, 2003

Mindekirken 2003-08-24
Pastor Jens Arne Dale

John 6.56 – 69

Hvem vil bli valgt til den neste presidenten i USA? Det er lenge til valget, men det offentliggjøres allerede meningsmålinger som viser hvilke kandidater som har mest vind i seilene.

Jesus var ikke politiker. Men mange ønsket at han skulle bli det. De ville ta han med makt å gjøre han til konge da han hadde mettet de 5000, står det. Oppslutningen er ikke vanskelig å forstå på bakgrunn av underet. Jesus var rett og slett populær.

Jesus høster sympati også idag. Folk ser kristendommens høye etiske verdier. De kunne ha tenkt seg å gi Jesus sin stemme. Men Jesus har aldri bedt om det. Han vil ikke ha vår stemme, men vårt liv. Han ville ikke ha tilhengere, men etterfølgere, mennesker som er villige til å ta sitt kors opp å følge etter han. Å være en kristen er i en viss forstand å dø fra seg selv og leve for Kristus. Han fordrer alt eller intet.

Ikke minst i John 6 møter vi Jesu radikale budskap. Det begynte så bra. De 5000 mette tilhengerne ville gjøre han til konge. Men Jesus ville ikke inn i forsyningstjenesten. Han ville ikke gi dem vanlig brød, men brødet fra himmelen, han selv.

Når Jesus stiller seg selv fram som livets brød sier han indirekte at uten meg kan du ikke leve. Å komme til han, tro på han, se og høre han er det som gir liv, nå og i all evighet. Jesus er svaret på spørsmålet om hvorfor vi er til.

"Gud du har skapt oss til deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg," slik åpner Augustin sin berømte selvbiografi "Bekjennelser." Hvilen i Gud er noe bare Jesus kan gi oss. Han tilfredsstiller den trang ingen andre kan møte. Han kjenner menneskets tørst og hunger etter livets dypeste sammenheng, etter Gud.

Ved å kalle seg livets brød plasserer Jesus seg selv i en enestående stilling. Folk kunne gjerne akseptere en profet, men neppe en som gjorde seg Gud lik. "Er han ikke Josefs og Marias sønn?" Underforstått, er ikke dette stormannsgalskap og gudsbespottelse? Og enda verre skulle det bli: Hvis dere ikke spiser menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Det kunne lyde som kannibalisme. Ikke til å undres over at dette ble for sterk kost. Folk kunne verken forstå eller akseptere Jesus lenger. Hans popularitet sank som en stein i havet. Til slutt er det bare Jesus og de 12 disiplene tilbake, og Jesus stiller dem fritt: Vil også dere gå bort? Det er i denne situasjonen Peter kommer med det minneverdige svaret: Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds hellige.

Hvorfor gikk ikke Peter og de andre 11 fra Jesus? Egentlig tror jeg det var et like stort under som at de 5000 fikk mat den dagen. Det er en episode fra Cesarea Fillippi som kaster lys over dette. Det er der Jesus spør sine disipler hvem folk sier han er. Svaret er at de tror han er en eller annen profet. Men dere, hvem sier dere at jeg er? Spurte Jesus. Du er Messias, den levende Guds Sønn, sa Peter. Mat 16.16. Husker du hvordan Jesus reagerte da? Sa Jesus: Bra, du har brukt hode godt og fått med deg mye? Nei, Jesus anerkjente svaret, men så kom overraskelsen: Dette har min Far i himmelen åpenbart deg. Det måtte altså en guddommelig åpenbaring til for at Peter skulle kunne avlegge den store bekjennelsen til Jesus. Det var ikke noe han kunne suge av eget bryst. Tro er ikke resultat av menneskelig tanke eller klokskap. Evangeliet er det helt overraskende, det som nettopp ikke kunne uttenkes på menneskelig vis. Det intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke, alt det Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham. 1Kor 2.9. Troen kommer ovenfra, det gis oss som en gave. For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Efes 2.8. Det er den samme tanken Jesus har i dagens tekst. Ingen kan komme til meg uten at det er gitt han av Faderen, John 6.65, eller at han er dratt av Faderen, 6.44.

Hvorfor sitter vi i kirkebenkene idag? Det er fordi vi bestemte oss for å gå til gudstjenesten. Og for de fleste var det ikke en gang noe vanskelig valg, for en går til gudstjenesten så sant ikke noe spesielt kommer i veien. Men kanskje vi kan se en annen sammenheng: Kanskje vi er her fordi Gud har dratt oss hit. Å få være med å feire gudstjeneste er en gave. Å ha en kristen tro er et under. Vi kan ikke ta oss til det, bare motta det. Skjer det under i en luthersk kirke? Ja, vår tro er et under. Det er Ånden som gjør levende, her kan mennesket intet utrette, sa Jesus, John 6.63. Noen opplever dette sterkt og dramatisk som en bortkommen sønn eller datter som vender hjem og blir møtt av en åpen favn. Men det er ikke nødvendig å ha en radikal omvendelseshistorie. Guds frelse er et like stort under for den som har vokst sakte og naturlig inn i troen. Å være en kristen er å være utvalgt av Gud.

Men hva så med dem som ikke har sans for Jesus? Det er nok av dem som vender troen ryggen. Er det slik at noen er forutbestemt til frelse og andre til fortapelse? Nei, det ene følger ikke nødvendigvis av det andre. Gud vil at alle skal bli frelst å komme til sannhets erkjennelse. Men han kan ikke tvinge noen inn i sitt rike. Men idet vi kommer til Kristus får vi høre at vi er utvalgt. Ja, vi er endog utvalgt i Kristus før verdens grunnvoll ble lagt, Efes 1.4.

Peter forsto ikke alt, men han hadde forstått nok til å ha tillit til Jesus. Et barn har begrenset forståelse av sine foreldre, men kjærlighet og omsorg formidles like vel. Vi kjenner Jesus godt nok til å være tryge på han. Det var der Peter var også. Herre, hvem skal vi gå til? Når alt kom til alt var det ikke noe alternativ til Jesus.

83-åringen Leif Lane fra Norge var her i kirka sist søndag. Han hadde opplevd et gripende møte med sine amerikanske slektninger, enkelte som han ikke visse om også. Han hadde med en liten gave til kirken, heftet om Tune kirkested. Med sine 1000 år og røtter tilbake til Olav Trygvasson er det Norges eldste kirkested. 40 generasjoner har kommet til kirke her. Når barn var født kom de til Kristus. Dåpen uttrykte glede over livets under. Når to ga hverandre sitt ja, var det foran Guds alter. Hver søndag nadverdens vin og brød ble delt og når Guds ord ble forkynt, fikk generasjonene før oss næring til sitt åndelige liv, styrke på troens vei. Og når kirkeklokkene kalte soknet sammen til sorg, ble livets ord forkynt: Jeg skal reise han opp på den siste dag.

Hvordan er det for oss? Vi trenger fortsatt Jesus. Og jeg vil tro at Peter taler for oss: Herre hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.

Ære være Faderen og Sønnen og Ånden, som var er og blir, en sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716