Feb 16, 2003

Mindekirken 16.februar 2003
Pastor Jens Arne Dale

Mark 1.40-45

I bibelkommentaren jeg leste til dagens tekst var det et helt kapittel som beskrev hvor forferdelig spedalskhet var. Symptomene kunne vise seg som nupper i huden. De utviklet seg til åpne verkende sår. Øyebrynene fallt av, øynene ble stirrende. Stemmebåndene ble angrepet så røsten lød hes og åndedrettet som hvesing. Hender, føtter og etterhvert hele kroppen ble til verkende sår. Ni år kunne det ta før sinnsykdom, koma og til slutt døden befridde den syke fra lidelsene. Det fantes en om mulig enda verre variant av spedalskhet. Nervebanene ble angrepet, følsomheten forsvant, kroppen råtnet opp og lemmer fallt av, men i disse tilfellene var sykdomsforløpet opptil 30 år. I alle disse årene ville den syke bli regnet som død av andre. 3 Mos 13.46 forteller om hvordan de ble utstøtt. Det fortelles endog at man kunne lese begravelsesritualet over den spedalske. På den bakgrunn var det et forsonende trekk når synagogen på Jesu tid hadde et lite avlukke for spedalske. De var ellers ikke tillatt å komme inn i vanlige hus. Syke måtte holde lang avstand til folk og rope advarende "spedalsk, spedalsk." William Barclay avslutter kapittelet om spedalskhet med ordene: "For en jøde er det neppe mulig å tenke seg en mer overraskende setning i NT enn dette: Jesus strakk ut sine hender og rørte ved den spedalske.

Vi lever i en verden der mennesker lengter etter å bli berørt og helbredet. Man trenger ikke være spedalsk for å ha sår som trenger å bli legt. Vi kan ha opplevd avvisning som barn, foreldre og andre som ikke viste oss den omsorg og kjærlighet vi trengte. For noen var det å flytte til et annet land et traume som satte spor. Andre bærer en sorg over et kjært menneske som ikke vil slippe. For noen kan sorg og skyldfølelse etter abort være den unevnelige smerte. Det kan oppleves tungt at en aldri ble gift. Og det kan være den såre følelsen av ikke å bli elsket eller elske den en er gift med. Og selv om kjærligheten er der, kan det oppleves sårende at den aldri blir satt ord på. Fikk du oppmerksomhet på Valentine Day? Kanskje er det noe typisk i historien om nordmannen som elsket sin kone så høyt at han nesten sa det til henne. Eller hva med hun som klagde over at mannen aldri sa at han elsket henne. Han svarte: Jeg har sagt det en gang, og du skal få beskjed om jeg ombestemmer meg. Samlivet er en arena der vi kan såre dypt, men også oppleve en vidunderlig berøring og helbredelse.

Å være menneske er å være sårbar. Vi lengter etter å bli verdsatt, få høre at vi er akseptert og elsket. Psykologer har prøvd å forklare barns behovhet for trygghet ved å tegne en beholder. Den må fylles. Det skjer ved konsentrert oppmerksomhet, øyekontakt, fysisk kontakt og disiplin. Når disse tingene er tilstede fylles trygghetstanken, og barnet utvikler seg til et selvstendig og harmonisk menneske. Tenåringen trenger sin dose oppmerksomhet: Å høre og føle at en er all right og elsket midt i den vanskelige frigjøringsprosessen. Vi tenker tilbake på egen oppvekst, kanskje noen av oss har blandede følelser. Men jeg er sikker på at mange av oss ser med takknemlighet på foreldre og andre som ga oss det viktigste i livet, kjælighet og tillit.

Teksten idag beskriver hvordan Jesus berørte den syke og helbredet. Er det ikke også slik at troen, det å få leve som en kristen, er å være under inntrykket av Jesu berørende og legende hender? Om alle andres kjærlighet skulle svikte, vil Guds kjærlighet være en grunnvoll som vi alltid kan stole på. Noen ganger utvirker troen helbredelser her og nå. Andre ganger må vi lese tekster som denne som håpet om den fullkomne helbredelse i Guds Rike.

Jeg husker min søndagsskolelærer fortalte med stolthet at det var en nordmann, Armauer Hansen, som fant leprabasillen i 1874. Nå finnes det medesin mot denne sykdommen som på sitt verste rammet 10% av befolkningen i enklete afrikanske land. I Norge kan en lære om denne sykdommen på et eget museum i Bergen. Idag er det andre sykdommer som truer. For et par tiår siden rammet HIV og aids epidemien. De smittede og syke ble møtt av mye av den samme frykt og isolasjon som de spedalske i sin tid. Fortsatt er aids en svøpe for millioner. Men vår kunnskap og behandlingsmulighet er økt. Det er tatt grep for å forebygge, få rimeligere behandling og gi omsorg til de rammede og deres familier. Presidenten fortjener ros for nylig presenterte tiltak på dette feltet.

Jesus oversteg sosiale grenser ved å berøre den spedalske. Kirken er kalt til en helbredende tjeneste. I hvilken grad er vi i stand til å møte foraktede, utstøtte og trengende mennesker i vår tid? Kirken har desverre en historie av makt og privilegier som ofte har virket undertrykkende. Det er tankevekkende at så mange har oppled mer av kirkens moralske fordømmelse enn evangeliets nåde og frigjørende kraft.

Vi har strevd med å lese det Paulus skriver om kvinne og mann. Det har toppet seg i spørsmålet om kvinners prestetjeneste. I Norge er det nå 10 år siden Rosemarie Køhn ble første kvinnelige biskop. Vi skal ikke være ukritiske, men evangeliet er også kvinnefrigjørende. Og jeg er glad for at dette er synlig ved at kvinner kan være prester og biskoper.

Debatten om homofili er ikke over. Kirken er i en prosess når det gjelder forståelsen av dette. Men takket være mennesker som har tatt omkostningen ved å stå frem, forstår vi idag at kjærlighet mellom to av samme kjønn kan være moralsk forpliktende. Minneapolis synod of ELCA har både i 1999 og 2002 vedtatt programmet Reconciling in Christ som ønsker homofile velkommen. Jeg håper og tror at Mindekirken er et sted alle føler seg akseptert uten hensyn til seksuell legning.

Norge har tradisjonelt vært det land i verden som har sendt ut flest misjonærer i forhold til folketallet. Takket være bl.a. norsk misjon vokser kirken i Etiopia. De siste årene har mange av disse kommet til vårt nabolag. Pastor Melkamu forteller at den etiopiske oromo menigheten er den raskest voksende i hele vår synode. De har gudstjenester i Bethany church på E Franklin Ave. Amahara er en annen etiopisk folkegruppe. På siste Church Counsil delte pastor Sileshi Tisfay hans menighets ønske om å kunne ha gudstjenester her i Mindekirken på søndag kvelder. Det er ca 50 som er med i denne ikke-konfesjonelle menigheten. Mange spørsmål og mye arbeid gjenstår, kanskje også med våre egne holdninger. Men la oss be for denne pastoren og menigheten, og for den videre behandlingen av dette spørsmålet.

I gudstjenesten idag feirer vi nattverd. Jeg ser for meg bildet av den spedalske som kastet seg ned for Jesus og ba om hjelp. Vi kommer også til Jesus med bønn om å bli renset. Natverden er et synlig uttrykk for det Jesus sa til den syke: Jeg vi, bli ren! Jesus rører ved oss, og gir oss hele himmelens nåde.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716