Feb 2, 2003

Mindekirken 2.februar 2003
Pastor Jens Arne Dale

Mark 1.21-28

De siste søndagene har vi fulgt Jesus i starten på hans offentlige virke. Dåpen var den store innvielsen. Så gikk han langs Genesaretsjøen og kalte han sine disipler, og idag leser vi hva som skjedde da de kom til Kapernaum. Den dag idag kan du se ruinene av den synagogen der Jesus og disiplene møtte opp på sabbaten. Synagogen var jødenes gudshus. Vår egen gudstjeneste bygger i stor grad på tradisjonene fra synagogegudstjenesten. Det var en fast liturgi med bønn, tekstlesning og preken. Sang og musikk hadde de ikke, heller ikke ofring. Jesus gikk på gudstjenesten hver uke. Og den dagen det fortelles om i teksten ble han også bedt om å preke. Og hvilken preken det må ha vært! Folket var slått av undring over hans lære. For han talte med myndighet, og ikke som deres skriftlærde.

Noen mennesker har en enorm utstråling og naturlig autoritet. Det fortelles om Georg Whitefield, metodistenes store predikant, at han kunne uttale Mesopotamia med en slik innlevelse at han kunne få en stor forsamling til å begynne å gråte. Hver på sin måte og uten sammenlikning forøvrig, må vel Georg W. Bush og Saddam Hussein ha en egen evne til å virke overbevisende på andre. Men ikke alle lar seg rive med. Noen blir bare provosert.

Det var det som skjedde i synagogen i Kapernaum også. De fleste ble revet med av det Jesus sa, bortsett fra en. Han satte i å rope: Hva har du med oss å gjøre, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er, du Guds hellige. Denne mannen var besatt av en uren ånd. Jesu nærvær var en slik provokasjon at den onde ånden måtte gi seg til kjenne, antagligvis som en fremmed makt eller personlighet som fulstendig tok kontroll over mannen. I og for seg er det han sier om Jesus som Guds hellige, riktig. Også de onde ånder tror det (at Gud er En) – og skjelver, sier Jakob 2.19. Djevelen tror på Gud, han vet sannheten om Gud, men det er ikke en tro med tillit og fortrøstning slik vi kan ha.

Hva slags realiteter ligger bak når NT taler om onde ånder og besettelse? I antikken hadde man forestillinger om at luften var full av onde ånder som ville trenge inn i mennesker og forårsake allslags lidelser. Å være lam, døv, stum, ha epilepsi, sinnsykdom eller være preget av umoral, løgn, tyveri o.s.v. kunne bli satt i sammenheng med onde ånder. Det manglet heller ikke på folk som kunne kurere. Demonutdrivelse, eksorsisme, skjedde ved spesielle ritualer, besvergelser og ofringer. Ofte var det som en slags forhandlingsløsning der den onde ånd måtte forflytte seg til et annet sted. Den besatte kunne ha voldsomme spasmer, uhørte krefter, fråde og kaste opp, og ikke skjelden talte uhyggelige stemmer gjennom den besatte. Et slik bilde av besettelse fortelles det om fra mange kulturer også idag.

Misjonærer i Afrika har fortalt om besatte som oppfører seg som i evangeliefortellingene. Det fortelles at de mange steder skiller klart mellom lidelse forårsaket av psykisk sykdom og besettelse. Noen steder praktiseres utdrivelse av onde ånder i Jesu navn med det resultat at mennesker blir befridd fra lidelse og får et godt og verdig liv. Det kan virke som om kulturelle forutsetninger er viktige. I kulturer preget av et virkelighetsbilde der onde ånder har sin plass, må disse også vike når Jesu navn blir nevnt. Jesus er den sterkeste.

Vi lever imidlertid i en kultur som for mange hundre år har vært preget av kristen tro, og vi vet at sykdom og andre plager ikke er forårsaket av demoner. Vær kritisk om noen påstår at lidelser skyldes besettelse. Det vil neppe være tilfelle, men det å gi noen diagnosen besatt kan være rene maktovergrepet, noen ganger med ødeleggende virkning. Hva kan det for eksempel gjøre med en homofil om han eller hun får høre at du er besatt av en uren ånd? Det vil kunne knekke et menneske fullstendig. Ikke skjelden er mennesker med psykiske problemer engstelige for at de kan være besatt.

De trenger en omsorg som møter deres åndelige behov for trygghet, ikke en uansvarlig bekreftelse på sine syke forestillinger om besettelse med derpå følgende eksorsisme. Forsøk på eksorsisme kan lett ende opp som Jesus sier: Har det vært ille med det menneske før, så blir det verre nå. Luk 11.26.

Hva så med Jesus? Han drev ut onde ånder. Gjorde han det som en lege som vet at hjelpen bare kan nå fram dersom folk blir tatt på alvor ut fra sine egne premisser? Var det slik at Jesus innerst inne visste at onde ånder dreide seg om overtro? Det står at Jesus som tolvåring i tempelet imponerte de skriftlærde med sine kunnskaper. Men han var ikke allvitende. Han var ikke i all hemmelighet innsiktsfull som Albert Einstein. Han var barn av sin tid og delte sin samtids forestillinger ganske enkelt fordi han var fullt og helt menneske. Men han hadde også en autoritet som Gud. Da han drev ut de onde ånder var det et reelt oppgjør med onde makter.

Mitt poeng vil være at djevelen som den lysets engel han er, opptrer I andre skikkelser I vår vestlige kultur. Vi avskriver ikke Guds motstander selv om vi ikke tror at stumhet, døvhet, epilepsi og ulike psykiske plager er forårsaket av demoner. Og når det gjelder Jesus skal vi merke oss at han opptrådte på en helt annen måte enn de samtidige exorsister. De fordrev de onde ånder på åndenes premisser. Jesus hadde sine egne premisser. Han behøvde ikke besvergelser, men bød de onde ånder å vike med sitt ord, ganske enkelt fordi han selv var Guds Sønn. Det var for å gjøre ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg, sier i Joh 3.8. Jesus helbredet alle som var underkuet av djevelen. Ap.gj. 10.38.

Jesus avviste vidløftige spekulasjoner om de onde ånder, men møtte han ondskapen på en slik måte satte han mennesker fri. Paulus beskriver Jesu død på korset som en endelig seier over djevelen og alt hans vesen, Kol 2.12. Vår kamp mot ondskapens åndehær i himmelsommet, Efes 6.12,

handler om å ikle oss Guds fulle rustning: sannhet, rettferd, tro, og bruke bibel og bønn. Paulus kommer I den sammenhengen ikke med en opfordring til å drive ut onde ånder.

Om vi tenker annerledes om besettelse enn Jesu samtid, har kirken fortsatt et oppdrag som går ut på å sette mennesker fri. Noen vil legge vekt på spektakulære ting som helbredelser og mirakler. Men det er av underordnet betydning. Det som virkelig setter et menneske er evangeliet. Ord og sakrament er ikke spektakulært. Men det svarer til det Paulus sier om at når jeg er svak, da er jeg sterk. Kraften fullendes i svakhet. Min nåde er deg nok.

2 Kor 12.9-10.

Å forkynne evangeliet med ord og sakrament er og blir vår største oppgave. Kraften ligger ikke i oss selv, men evangeliet er Guds kraft til frelse, sier Paulus I Rom 1.16

Som Jesus har kirken også en helbredende tjeneste , et ansvar for å hjelpe mennesker og fremme en bedre verden. Stilt overfor muligheten av en ny krig i midtøsten er det mange spørsmål en kan stille:

I en verden der masseødeleggelsesvåpen blir stadig lettere tilgjengelig er jeg redd en doktrine om preventivt angrep har klare begrensninger når det gjelder å sikre varig fred. Det skal mye til for å forsvare krig for den som vil oppnå sikkerhet og tillitsfull sameksistens. Vi skal be for dem som har det store ansvar for fredens sak i verden. Men vi skal også høylydt protestere om vi ser at det etiske grunnlaget for krig ikke holder. Vi ser på ondskapen i andre regimer. Men ser vi kritisk nok på hva vårt eget system? Er sikkerhet, menneskerettigheter og demokrati brukt som argument for krig, mens det vi egentlig vil forsvare er vårt eget forbruk og økonomisk vekst ?

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716