Jan 5, 2003

Mindekirken 5.januar 2003
Pastor Jens Arne Dale

Ordet ble menneske

Alt flyter, sa den greske filosof Heraklit. Kanskje han hadde tenåringer i huset og fikk ideen da han så rommet deres. I alle fall utviklet han ideen videre om at alt i tilværelsen er i en kontinuerlig forandring. Et av hans eksempler lyder slik: Gå ut i en elv. Gå så på land igjen før du går ut i den samme strømmen. Da vil det ikke være den samme elva, for vannet har rent videre og det er en ny elv. Slik beskrev Heraklit at alt i livet forandrer seg som i en stadig strøm. Men hvordan kan det da ha seg at ikke alt er komplett kaos? Til dette svarte Heraklit at alt er ordnet av Guds fornuft og kontrollert av det han kalte Logos. Logos var en slags verdensfornuft, et upersonlig prinsipp som kontrollerte og styrte alle ting, ikke bare i den fysiske verden, men også i menneskets indre. Det er Logos som gir menneskene evne til å tenke fornuftig og skille mellom rett og galt.

Heraklit levde i Efesos 500 år før Kristus. Grekerne glemte aldri hva han hadde sagt. 600 år seinere var Efesos fortsatt en av datidens viktigste byer, men enda viktigere og mer varig skulle en ny ide fra denne byen bli. Johannes var tenåring da han så Jesus dø på korset. Som den eneste av disiplene unngikk han martydøden. Og på slutten av det første århundre sitter Johannes som betrodd leder av kirken og skriver det vi idag kjenner som det fjerde evangelium, Johannesevangeliet. Han er sist ut av evangelistene, men den som har størst overblikk. Kirken ga han ørnen som symbol, den eneste skapning som kan se rett på sola uten å bli blendet. Johannes trenger dypt inn i de evige mysterier og forteller historien om Jesus på en ny måte, helt forskjellig fra de andre evangelistene. Her er ingen ting om Jesu fødsel, dåp eller fristelse, intet om nattverdens innstiftelse, Getsemane, eller himmelfarten.

Demonutdrivelser er utelatt og kanskje mest overraskende, her er ingen av Jesus liknelser. Men det vi har fått fra Johannes er gedigent, mange holder evangeliet for å være et av verdenslitteraturens høydepunkter. Det har overbevist millioner om at Jesus er Messias, Guds Sønn. Johannes har gitt oss udødelige portretter som Nikodemus, kvinnen ved Sykars brønn, og Lasarus oppvekkelse. De tre andre evangelistene skrev på et tidspunkt da jøder utgjorde et markant innslag av den kristne kirke. Men da Johannes skrev var det stort sett hedningekristne som utgjorde kirken. Han levde og skrev i en hellenistisk kultur der jødiske ideer var fremmede. Et eksempel: Grekerne hadde aldri hørt om Messias, selve kjernen i jødenes tro og forventning. Hvordan skulle Johannes fremstille det kristne budskap i en kultur som var så forskjellig fra den kristne? Måtte han kreve av grekere som ville bli kristne at de måtte gå veien om jødedommen for å kunne forstå budskapet om Messias rett?

Det er et av historiens merkelige sammentreff at Johannes virket i samme by som Heraklit. Johannes fant en genial løsning på hvordan han skulle forene gresk og jødisk tanke. Logos, som Heraklit hadde beskrevet så grundig, kan på gresk bety to ting: ord og fornuft. Johannes bruker det samme begrepet som Heraklit, men legger en annen betydning i det. Du husker kanskje historien i GT om Esau og Jakob. Jakob kom til sin blinde far Isak, og lurte han til å uttale velsignelsen over han. Da Esau oppdaget det ble han rasende, men det kunne ikke gjøres om igjen selv om Esau var aldri så mye den eldste arving. Ordene var sagt og lot seg ikke tilbakekalle. Var velsignelsen først uttalt virket den også det ordene sa. Ord er ikke tomme lyder, de skaper det det nevner. Særlig ser vi det ved skapelsen. Gud talte, og det skjedde, han bød og det sto der, Salme 33.9. Guds ord er kraftfulle, skapende og dynamiske. De to første ordene i sitt evangelium har Johannes lånt fra 1 Mosebok: I begynnelsen …. var Logos, ordet, men ikke som den upersonlige verdensfornuft Heraklit beskrev. Logos var en person, ingen ringere enn Jesus selv. Slik beskriver Johannes Jesu preeksistens, det at Jesus var Guds Sønn fra før noe materielt var blitt skapt.

Han er skaperen som sørger for natt og dag, årstidenes skiftninger og menneskens tanker og samvittighet. Slik tar Johannes utgangspunkt i noe som var kjent for grekerne. Så langt kunne de følge hans tankegang, men Johannes skulle snart si uhørte ting om Logos. Men før vi kommer til det må vi si noe mer om hvordan grekerne forsto verden. Platon hevdet at den materielle verden vi lever i bare var som en skygge av den fullkommene verden, ideenes verden. Sjelen er fanget i legemets fengsel, og trengte å bli befridd fra dette. Bare den usynlige verden var fullkommen, den materielle verden var mindreverdig. Kroppen var foraktelig.

Denne tankegangen tar Johannes et oppgjør med i det som av mange blir sett på som det viktigste verset i hele NT. Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. Logos ble kjød, står det egentlig. Det er det totalt uakeptable og fullstendig grensesprengende. Gud har blitt menneske av kjøtt og blod. Her er ikke fnugg av kroppsforakt, det skapte er ikke mindreverdig. Rett forstått er kristendommen en jordisk religion.

Naturens skjønnhet gjenspeiler Guds skaperkraft. Guds herlighet er synlig i barnet i krybben og mannen på korset. Johannes bruker her et ord som nettopp understreker det bokstavlige i å se, det er altså ikke i åndelig forstand at vi ser Guds herlighet. Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, om det bærer vi bud, om livets ord. 1 Joh 1.1

Så anstøtelig var denne tanken at det snart oppsto en lære som hevdet at Jesus bare tilsynelatende hadde en kropp. Doketismen av det greske ordet dokein, synes å være, hevdet at Jesus var Gud, men ikke fullt ut et vanlig menneske. Jesus var som et fantom, et skinnmenneske. De mente at det var en fornærmelse av det guddommelige å dra Jesus helt ned på et jordisk plan. Men hvordan kunne Jesus da være Frelser for oss dødelige om han ikke ble som en av oss, ville Johannes spørre.

Og så tegner han et Jesusbilde som kommer oss merkelig nær i sin menneskelighet: Jesus ble sint på dem som drev handel i tempelet, han ble fysisk trett av å reise, han ble sulten og tørst. Ved Lasarus grav gråter han som en av oss og fra korset ropte han at han tørstet. I sitt brev sier Johannes at det er Antikrists ånd som benekter at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, 1 John 4.2.

Grekerne var opptatt av at sjelen skulle befris fra det jordiske fengsel og komme til den fullkommende verden. Men Johannes lærer oss at fullkomment liv er her hos oss, til stede i Jesus Kristus. Når Platon etterlyser den sanne verden, er det som om Jesus protesterer ved å si at han er det sanne lys, det sanne brød, det sanne vintre. Ingen har noen gang sett Gud. Det var Johannes og grekerne enige om. Men den enbårne Sønn, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er, sier Johannes og torpederer det greske verdensbilde fullstendig. Johannes gir oss ikke bare fakta, for eksempel om Lasarus oppvekkelse. Han sier også hva det betyr: Jeg er oppstandelsen og livet. Alle som tror får del i det fullkommende liv.

En liten jente hørte noen av de mest bloddryppende historiene i GT og kommenterte: Det må ha skjedd før Gud ble kirsten. Gud har vært kristen hele tiden. Men først ved Jesus har vi lært fullt ut hvordan han er. Loven kom ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir, en sann Gud fra Evighet til evighet.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716