June 15, 2003

Mindekirken 15.juni 2003
Pastor Jens Arne Dale

John 3.1-17

Oftest møter vi Jesus sammen med vanlige mennesker. Idag opplever vi han i kontakt men en fra aristokratiet i Jerusalem. Hva vet vi egentlig om denne Nikodemus?

Han kom fra en av Jerusalems fineste familier. Han var rik. Det vet vi av opplysningen om at han kjøpte hundre pund myrra og aloe for Jesu legeme etter hans død. John 19.39. Det er i det hele tatt interessant at vi får vite hva som skjedde etter Jesu død. Det faktum at Nikodemus opptrer som begravelsesbyrå for Jesus leder oss til den konklusjon at samtalen vi leser om idag bar rik frukt. Noe helt avgjørende må ha hendt med Nikodemus i møte med Jesus. Nikodemus var fariseer. I vår bruk av språket er ordet fariseer nærmest ensbetydende med hykler. Vår forståelse i så måte bygger på Jesu kritikk av fariseerne. Men på mange måter var fariseerne de beste innbyggerne i sitt land. De var ikke på noe tidspunkt flere enn 6000. Det er imponerende tatt i betraktning det rykte de har hatt til denne dag. Fariseerne tilhørte et spesielt broderskap som en ble medlem av gjennom en løftesavleggelse for tre vitner. Der lovte man å holde loven helt ned til minste detalj. Det ble deres moralske fortrinn, men også kimen til den mangel på selvkritikk som Jesus så beskt kritiserte dem for. Men generelt er det riktig å oppfatte fariseerne som gode mennesker som hadde viet sitt liv til å leve for Gud. Nikodemus var også en av jødenes rådsherrer. Han var medlem av det høye råd, synedrion. Det var som en høyesterett med 70 medlemmer. De hadde bestemmelsesrett i religiøse saker for alle jøder, og dem var det mange av rundt om i romerrike. Rådet hadde også en viss verdslig makt under romernes overherredømme.

Tar man alt dette i betraktning er det ganske overraskende at en aristokrat som Nikodemus skulle finne det for godt å oppsøke snekkeren fra Nasaret for å snakke om sin sjel. Han kom i ly av natten, hvorfor? Fariseerne mente natten var det beste tidspuktet å studere loven, da var man uforstyrret. Det er imidlertid andre grunner også som taler for at Nikodemus skulle komme til Jesus nattestid. Han ønsket å være forsiktig. For en mann i hans posisjon ville det være et høyrisiko prosjekt å oppsøke en mann som ble betraktet som så farlig at rådet seinere skulle beslutte å drepe han. Men den avgjørende grunnen til at Nikodemus kom, natt eller ikke natt, var at han måtte ha svar på viktige sørsmål. Hans mange æresbevisninger til tross, han manglet noe i sitt liv. Han kom til Jesus i nattens mørke for å finne lys.

Hvem er du? Du er sansynligvis langt fra å være en fariseer. Men du står i dine relasjoner, du har din bakgrunn og din kultur. Her i Mindekirken liker vi å tenke om oss selv at vi har en ekstra porsjon av nettopp det. Til en viss grad er det slik at vår kultur bestemmer hvem vi er, på godt og vondt. Vi har valdriser på besøk idag. Ifølge tidligere biskop Georg Hille, har Valdres noen av de sterkeste religiøse tradisjoner i hele Norge. Hvis jeg husker rett, mente Hille at det knapt var noe sted i Norge tradisjonene sto sterkere enn i Øystre Slidre. Kanskje vi kan få et synspunkt på dette under kirkekaffen idag? Tradisjoner hjelper oss til å videreføre verdier. Det overfører livsmønstre. De er viktige og nyttige for et samfunn. På den annen side kan tradisjoner også bli hindringer for fornyelse. På et personlig plan kan det hindre oss i å utvikle nye synspunkter. Nikodemus var av den typen som satte spørsmålstegen ved sin oppdragelse og sine tradisjoner. Han var villig til å risikere en masse for å finne sannheten. Han tok ikke ting for gitt. Han overvant fordommer og fant en ny indre frihet.

Den merkelige samtalen mellom Jesus og Nikodemus bringer oss til kjernen av vår kristne arv. Det er snakk om å leve. Og det ubehagelige faktum Jesus konfronterer Nikodemus med, er hans mangel på liv. Han var død, åndelig talt. Hvordan kunne Jesus si det? Var ikke den nysjerrige, velstående og pertentlige Nikodemus svært så levende? For å forstå Jesu tankegang må vi gå tilbake til 1 Mos 2.17 hvor vi leser om Edens hage. Gud hadde forbudt Adam og Eva å spise av et visst tre. Spiste de? Javisst. Men døde de? I det minste ikke på den måten vi vanligvis mener når vi snakker om død. Men de døde på en måte like vel, de ble jaget ut av hagen. De mistet sin gode samvittighet og det nære god forholdet til Gud. De døde i åndelig mening. Synd er en tilstand av å være skilt fra Gud, det er mangel på tillit til han. Resultatet er at vi ikke lenger elsker Gud og vår neste som oss selv. Dette er vår åndelige arv som mennesker. Er det rett noen ganger å stille spørsmål ved deler av sin arv? Synd er en arv av det slaget en helst skulle bli befridd fra.

Jesus snakker om å motta det vi mangler, evig liv. På engelsk sier vi av og til evigvarende liv. Det kan bli misledende. Et liv som aldri slutter kan like gjerne være et helvete som en himmel. Ideen med evig liv er en særskilt kvalitet ved dette livet. Hva slag? Det er det liv som Gud selv lever. Gud er kjærlighet. Evig liv er å være en del av den evig elskende Gud. Jesus snakker i John 17.3 om at det evige liv er å kjenne han. Det er et spørsmål om borgerrett i Guds rike. For å komme inn i dette rike må en ble født på ny, sa Jesus til Nikodemus. Han tok det bokstavlig, men Jesus forklarte at den nye fødsel handlet om vann og ånd. Det er helt åpenbart at Jesus her har dåpen i tankene, der vann og Guds ord virker sammen og Gud kommer oss nær med sin ånd på en mystisk måte. Paulus sier: Gud frelste oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig, han frelste oss ved det bad som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd. Tit 3.5 Dette verset sier at frelse og nytt liv gis oss i dåpen. Vi kan aldri overvurdere betydningen av vår dåp. Det er å gå fra åndelig død til åndelig liv. Det er å komme i forbindelse med Gud, å ha et forhold til han som vår himmelske far. Vi blir nye skapninger. Men kanskje du sier at du ikke akkurat føler det slik. Dagens tekst gir oss et fint eksempel på hva det menes med å leve dåpens liv. Jesus forteller om slangene som angrep israelittene i ørkenen. I sin desperasjon gikk folket til Moses og ba om hjelp. På Guds befaling holdt Moses opp en kobberslange på en stang. Alle som så opp på den forble i live, selv om de var bitt. På samme måte skal menneskesønnen bli løftet opp, sa Jesus, så alle som tror på han ikke skal dø, men få evig liv. Dette er en forutsigelse om Jesu korsdød. Slangene representerer de syndene vi gjør. Normalt ville de skille oss fra Gud. Men i sin kjærlighet lot Gud Jesus dø på korset. Å se på han gir liv, å tro på han gir syndenes forlatelse. Det var det Nikodemus erfarte. Det er det vi mottar i vår dåp. Og det er friheten i troens liv som Gud kaller oss alle til å leve.

Ære være Faderen og Sønnen og Ånden, som var er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716