March 23, 2003
|
|
|
|
Mindekirken 23.mars 2003 Det nye tempel Joh 2. 13-22 Da israelittene vandret i ørkenen i 40 år hadde de et telt som helligdom, tabernakelet. Kong David drømte om å bygge et Guds hus, og hans sønn Salomo realiserte planene om det første tempel i Jerusalem. Det ble møtestedet mellom himmel og jord, tid og evighet. Der var Guds herlighet og Guds nærvær tilstede. I tempelet bar folket fram sine offer, bønner og sin tilbedelse. Salme 84 gir et levende innblikk i hvordan gudsfolket oppfattet tempelet. Min sjel lengter, ja, fortæres av lengsel etter Herrens tempelgårder. Ja, en dag i dine tempelgårder er bedre enn tusen ellers. Salme 84.3 og 11. På Jesu tid var det et enda større og vakrere tempel i Jerusalem. Det hadde store åpne områder omgitt av søyleganger. På høytidene kom folk fra fjern og nær til tempelet, noen sier så mange som et par millioner mennesker. I dette yrende folkelivet var noen på vei med sine private offergaver til den indre forgård. Der var prestene i virksomhet med gudstjenester fra soloppgang til kveld. Offerdyr ble slaktet og de foreskrevne delene brent på brennofferalteret. Kvinner og handicappede fikk ikke komme inn dit. De måtte gi fra seg sine gaver ved den vakre porten som førte fra kvinnenes forgård inn til mennenes forgård. Det var ved denne porten blinde og lamme tiggere pleide å sitte. Mange kom til tempelet for å søke råd hos prestene. Det kunne dreie seg om spørsmål om moral og gudstjeneste, eller problemer i familie eller yrkesliv. Tempelet hadde rom for de som lagde avskrifter av de hellige bøkene, det høye rådet møttes der og rundt om på tempelplassen var levitter, skriftlærde og rabbinere opptatt med å undervise grupper av elever og tilreisende. Jesus og disiplene kom til tempelet i den hektiske tiden rett før påskehøytiden. I "de kongelige søylegangene" opplevde de den hektiske handelsvirksomheten. Pilegrimene som kom til Jerusalem måtte betale tempelskatt i likhet med alle jøder over 19 år. De brakte med seg penger fra Roma og Hellas, Egypt og Persia o.s.v. Men det var bare sølvmyntene som ble preget i Tyros som ble betraktet som "hellig shekel", gangbar mynt når tempelskaten skulle batales. Følgelig var det stort behov for å veksle penger. Dere som har vært i Midtøsten og opplevd handel der, vet hva pruting betyr. Pengetransaksjonene i tempelet kunne også føre til høyrøstede diskusjoner. Pengevekslerne benyttet en vekslingskurs som styrte enorme summer til deres egen pung. Enda mer lukrativt var det å handle med offerdyr, duer, sauer og okser. Fattige som ikke hadde råd til lam kunne slakte et par duer i stedet (slik vi vet Josef og Maria gjorde da Jesus ble født, Luk 2.24). Men det som var ment å skulle gi de fattige del i gudstjenesten ble grovt utnyttet. Det fortelles at Simon ben Gamiel i det første århundre grep inn overfor de frie markedskreftene i tempelet. Da var prisen på duer 100 ganger så høy som den skulle være. At stedet kaltes Annas-sønnenes basarer forteller litt om hvem som tjente på den blodige overprisen. Annas var øversteprest, og hans familie utnytet religionen til personlig profitt. Det var ikke lett å komme grådigheten til livs, for den var beskyttet av den høyeste religiøse makt i landet. Det er grunn til å tro at Jesus vakte manges sympati da han gjorde seg en svepe av tau og drev ut pengevekslerne, veltet bordene deres og jagde ut offerdyrene. Det voldsomme raseriet Jesus slapp løs minner om profeten Jeremia vel 500 år tidligere. Også han tok en knusende dom over hykleriet i tempelet. Er det ikke så at dere stjeler, slår i hjel, bryter ekteskapet og sverger falskt… og så kommer dere frem for meg i dette huset og sier: Vi er frelst. Og enda holder dere på med disse avskyelige ting. Mener dere da at dette huset som bærer mitt navn, er en røverhule? Også jeg kan se, lyder ordet fra Herren. Jer 7.9-11. Folket kjente igjen Jeremia sine ord i det Jesus sa: Dere har gjort min Fars hus til en røverhule. Ordet røverhule høres kriminelt ut. Den siste utaven av den norske bibelen oversetter det med markedsplass. Markedsplass er et positivt ord. Virksomheten på markedsplassen er gudvillet. Økonomisk liv og vekst er en velsignelse. Men økonomi må ikke leve sitt liv uavhengig av moralen. Jesus ble sint da han så at pengevekslerne misbrukte sin makt. De tok overpris og utnyttet de fattige til egen vinning. Hvordan er dette med oss? Er vi ærlige og rettferdige i omgang med penger og handel. Jesus advarte mot rikdommens bedrag. Det kan gå så galt at pengene tar makten over et menneske. I Jakobs brev holdes det dom over dem som selv lever i luksus mens arbeiderne blir underbetalt. Den lønn dere holdt igjen for arbeiderne som skar åkrene deres, roper høyt…dere har levd i luksus og overflod på jorden…den uskyldige har dere dømt skyldig og drept, uten at noen gjør motstand. Dette er skremmende aktuelt i en tid der en tredjedel av verdens befolkning har mindre enn 2 dollar pr dag å leve av, og menneskerettighetene stadig krenkes. I møte med den uendelige fattigdommmen i mange deler av verden bør det også reises spørsmål om hvor mye vi skal bruke på egen sikkerhet. For et par uker siden var rev. Don Rudrud på kirkekaffen vår og fortalte fra Community Emergency Senter om hvordan det er å leve som fattig i vår kirkes nabolag. Det er en økende gruppe som ikke tjener nok til å kunne ha et sted å bo… Det er en utfordring til vår solidaritet og omsorg. Og i et demokrati bærer vi alle et politisk ansvar: Hva gjør vi med de fattige når budsjettene drukner i rødt blekk? Kirken skal ikke drive politikk, men politikken må tuftes på bibelsk etikk. Når dette er sagt, må det også sies at vi mister hovedpoenget om vi gjør Jesu tempelrensing til politisk opprør. Det er ikke bare ryddige forhold mellom børs og katedral som står på Jesu agenda. Han veltet noen bord og jagde ut folk og fe. Men hans ord gikk enda mye lenger: Riv tempelet ned! Vi vet at Jesus faktisk forutså at romerne ville ødelegge tempelet i år 70, Mat 24.2. Men det var ikke det han hadde i tankene her. Han ville bygge et nytt tempel, på tre dager. Sist søndag hadde vi en tekst der Jesus klart og tydelig forutsa sin død og oppstandelse. Her er en at tekstene der Jesus taler gåtefullt om det samme. Jesu legeme skal erstatte tempelet. Det skal ikke lenger være nødvendig å dra på pilegrimsreise til Jerusalem eller noe annet sted for å møte Gud. Der Jesu navn forkynnes i Ord og Sakrament er han selv til stede. Gud er ikke bundet av geografi. Når vi kaller kirken for Guds hus er det en rent praktisk ting, og det viede rom hjelper oss til å forstå og se det evangeliet sier. Men det viktige er at Jesus lever, og hvor som helst og når som helst kan vi møte Gud i Jesus Kristus. Kirken den er et gammelt hus, synger vi på norsk. Men samme salme innrømmer: Vi er Guds hus og kirke nu, bygget av levende stener. Da Jesus renset tempelet varslet han et nytt Guds nærvær hos menneskene. Og dette åpne og umiddelbare forhold til Gud var det Jesus brakte ved sin død og oppstandlese, og det var dette Johannes så inn i da han beskrev det nye Jerusalem: Noe tempel så jeg ikke i byen, for Gud Herren, Den Allmektige, og Lammet er dens tempel. Joh åp 21.22 Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.
|
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |