May 18, 2003

Mindekirken 18.mai, 2003
Prof. Inge Lønning

Salme 67.2-6

"Thanksgiving" er et vakkert ord, et av de vakreste som finnes. For kristne mennesker skulle det være overskriften ikke bare over en spesiell dag hvert år, men over hver eneste dag Gud I sin godhet lar oss få leve.

For oss nordmenn – både for den mindre delen av oss som lever i Norge og for den større delen som lever her i USA- er det nå likevel slik at 17.mai er en helt spesiell "Thanksgiving Day". 17.mai er selve takknemlighetens dag.

For 58 år siden- 17.mai 1945- hadde jeg min første, grunnleggende og uforglemmelige opplevelse av takknemlighetens dag. I syv år hadde jeg levet, gått ett år på skolen – uten noensinne å se et norsk flagg eller høre så mye som tilløp til et lite hurra på maidagen. Så var den der plutselig – en helt ny og ukjent virkelighet, med farver, fest og trommehvirvler fra våryre bergenske buekorps, med kongesangen og Ja, vi elsker – et sammenhengende gledessjokk fra morgen til kveld.

Et forvarsel hadde vi fått 8.mai, da alle Bergens kirkeklokker invarslet freden og friheten – hemmelighetsfulle ord som vi barn knapt nok skjønte mer av enn at de sto for alt det som var lyst og godt, det motsastte av flyalarmer, frykt og blendingsgardiner. Men gleden, - den skjønte vi. Det er forresten ikke helt dekkende; pointet ved gleden er jo at den behøver man ikke å skjønne. Man behøver bare å ta imot den og suge den inn med alle sanser. La seg bære av den, sammen med alle de andre som blir båret. Og så merket vi at de ble så forunderlig blanke i blikket, de voksne, da de kom til det verset av fedrelandssalmen og sang: No er det i Norge atter dag, med vårsol og song i skogen.

Nesten 60 år er gått siden min første 17.mai. Men minnet står like sterkt og skinnende i bevistheten som om det hadde hendt i går – fordi det er et levende og livsbestemmende minne, som preges på ny hvert år vi har anledning til å feire takknemlighetens dag enda en gang. Det finnes ikke mange folk som har en slik tradisjon som vi har, - både i Stockholm og København har jeg opplevd at drosjesjåføren har fortalt meg at der i byen er 17.mai den eneste nasjonaldag som feires på synlig og hørbart vis.

Hva er det egentlig som forener oss på denne merkelige måten? Ikke er det våre store nasjonale bragder, selv om historiebøkene saktens kan tilby eksempler på den slags, og selv om vi stadig vekk elsker å skryte av våre gullmedaljer i langrennssporet og på skøytebanen. Nei, det som forener oss, er ikke vår nasjonalformue av storartede prestasjoner. Det er vår takknemlighetsgjeld som nordmenn. Den gjelden er stor, svimlende stor.

Det er den som kommer til uttrykk i de hellige troskapsbånd som binder sammen folk og drott, hjem og slått. I alle hovedsteder i denne verden finner man statuer av presidenter og konger. Statsoverhoder til hest, statsoverhoder i krig, statsoverhoder i gallauniform. Fra vår moderne historie som selvstendig nasjon – tidsrommet fra 1905 til idag – har Norges hovedstad to kongestatuer. Kong Haakon, høyreist, rank, barhodet, alene i motvind – selve symbolet på den korteste tekst som noensinne er hugget i granitt, søylen på Elverum, der kongen tok imot den tyske ambasadør da han kom fra Oslo på ettermiddagen 9.april 1940 for å kreve Norges betingelsesløse kapitulasjon. Teksten har tre korte bokstaver: N – E – I . Nei.

Og så har vi den kongestatuen som ingen hovedstad i verden har maken til: Kong Olav ved Holmenkollbakken, i knickers og loslitt skianorakk, med en puddel som eneste tilløp til kongelig eskorte. Det kongebildet er det sterkeste og sanneste uttrykk jeg for min del kjenner for den respekt, ærbødighet og hengivenhet alle nordmenn kjente for Kong Olav. Samtidig er monumentet et nesten fullkomment symbol på den politiske kulturarv som er selve kjernen i vår felles nasjonale takknemlighetsgjeld: akkurat slik er en norsk Majestet. Med en autoritet som ikke hviler på maktsymboler, verdighetstegn og avstand til folket, men på den hengivenhet som vokser frem av et opplevd familiefellesskap i gode og onde dager.

På vår nasjonale Thanksgiving Day i det Herrens å 2003 burde vi minne hverandre om at vår felles takknemlighetsgjeld også rommer en felles forpliktelse. Fred, frihet og velstand er sjeldne gaver i menneskehetens historie, ikke den normale ramme om menneskers liv. Flertallet av de generasjoner som har levet før oss, så heller lite til dem. Flertallet av våre samtidige i dagens verden har enda til gode å oppleve dem. Desto viktigere er det at vi minnes at Guds gaver er ment å skulle deles av alle hans barn. Guds frelse skal, som vi hørte av den gamle teksten fra Salmenes Bok, gjøres kjent for alle folkeslag. Hans ansikt skinner på mennesker – hvilket underlig uttrykk! – ikke for at de skal la skygge falle på andre, men for at vi skal bli gjennomsiktige for lyset av hans nåde.

Vanens makt er stor, og den er farlig. Langvarig suksess har en tendens til å synkverve folk og frata oss evnen til å se forskjell på stort og smått, viktig og uviktig. Resultatet blir svekket gang syn: når sansen for proporsjoner svikter, vil vi stå i fare for å sette foten ned på steder hvor det er uråd å bevare balansen og bli stående oppreist. Mon vi har mistet det gamle tregenerasjonsfellesskapet underveis mot overflodssamfunnet og erstattet det med en ny og selvoppløsende samfunnsmodellder mer og mer av samhandling foregår i engenerasjons fellesskap. Der like barn leker best, der like voksne leker best og der like gamle er henvist til å leke som best de kan?

Et samfunnsfellesskap som ikke evner å gi unge og gamle egenverdi, selvrespekt og mot til å mestre livet når det blir vanskelig, er et samfunn på tomgang. Mål og mening kan bare det samfunn gi sine medlemmer som er åpent, generøst og inkluderende nok til å gi alle , uavhengig av alder, fysisk og mental funksjonsdyktighet, bakgrunn, gruppetilhørighet, sosial suksess eller fiasko, - gi alle den samme opplevelse av å være like ønsket, like velkommen, like uunnværlig. Bare et slikt samfunn er noe mer enn det antall individer somtil enhver tid er i omløp på scenen. Det strekker seg bakover i historien, så langt som erindringen setter oss istand til å se de talløse slektsledd som har satt sine spor i alt det som omgir oss og gjør livet verd å leve – i landskapet, i husene, i språket, i musikken, i billedkunsten, i diktningen – kort sagt: i alt som gjør oss til et menneskelig samfunn. Og det strekker seg like langt fremover, inn i en ukjent fremtid med slektsledd som skal følge etter oss.

På takknemlighetens dag trenger vi å minne hverandre om at fred og frihet forplikter. I tider da fok flest levdeunder karrige kår i Norge, var den viktigste av alle uskrevne leveregler denne: det du fikk i arv fra forrige slektsledd, er det din oppgave å holde i hevd og adle, så du kan gi det videre i bedre stand enn du selv mottok det. Er det en leveregel som er i ferd med å drukne i overfloden? I så fall vil vi gjøre vel i å berge den fra drukningsdøden før det er for sent. Forbrukersamfunnet – formodentlig det mest treffende av alle de navn vi har vennet oss til å bruke på vår egen tids samfunn – trenger en slik leveregel mer enn noen tidligere tidsalder har gjort.

Kjære menighet, vi feirer en helt spesiell, nasjonal Thanksgiving Day. Som kristne er vi midlertid invitert til å feire et enda mer grunnleggende faktum enn det fedrene på Eidsvold ga oss 17. Mai 1814. Vi er kalt til å feire det faktum at vi tilhører et umåtelig mye større fellesskap, et fellesskap uten grenser i tid og rom. Det er om det fellesskapet apostelen Paulus sier: Ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv. For om vi lever, så lever vi for Heren, og om vi dør så dør vi for Herren. For det var derfor Kristus døde og ble levende igjen, at han skulle være Herre over levende og døde.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716