May 4, 2003

Mindekirken 4.may 2003
Pastor Jens Arne Dale

Luk 24.36b-48

Det var ingen CNN reportere til stede da Jesus sto opp av graven påskemorgen. Herrens engel som steg ned fra himmelen hadde intet TV kamera slik presisjonsbombene som fallt over Bagdad hadde. Selve oppstandelsen skjedde uten vitner tilstede. Fortellingen om den tomme grav skapte i første omgang forvirring. Ryktet om at noen hadde sett den oppstandne skapte heller ikke klarhet. Hva var egentlig sannheten om det som hadde skjedd?

Hadde Jesus bare vært skinndød? Han kunne jo ha kviknet til i den svale klippegraven. Nei, en liten detalj fra John 19.34 overbeviser oss om at Jesus virkelig må ha vært død på korset. Da de stakk han i siden med et spyd kom det ut vann og blod. Observasjonen ble notert, men det skulle gå 1800 år før man oppdaget verdien av den. Det var først da man forsto blodets kretsløp i kroppen at man fattet at hjertet er sprengt når blod og vann skiller seg. Følgelig var det et sikkert tegn på at døden hadde inntrådt når vann og blod kom ut fra hans sidesår.

Noen mener at kvinnene gikk til feil grav i grålysningen. Det var en annen grav enn Jesu grav de fant tom. I så fall kunne ryktet om Jesu oppstandelse lett ha blitt gjendrevet. Det ville bare ha vært å gå til den riktige graven å hente hans døde kropp. Men ingen kunne finne den. Overprestene prøvde seg med en motsatt påstand. Disiplene stjal liket mens vaktene sov, sa de. Mat 28.13. Denne løgnen ble nok godt betalt og sikkert godkjent på høyt hold. For vanligvis var det dødsstraff for romerske soldater som sovnet på vakt. Enda mer urimelig blir påstanden når vi vet at samtlige disipler unntatt en døde som martyrer for påstanden om at Jesus lever. De flyktet som reddharer da Jesus døde, og ville neppe ha gitt sitt liv for det de eventuelt visste var en løyn.

Hadde disiplene hatt en halusinasjon? Kanskje de ønsket så sterkt at Jesus skulle oppstå at de til slutt innbildte seg at det hadde skjedd? Vanskeligheten med en slik tanke er at at det ikke bare var 11 som eventuelt må ha hatt samme illusjon på samme tid, men 500. De fleste av dem var ennå i livet da Paulus skrev om dette i 1 Kor 15.6 ca 20 år etter oppstandelsen.

Noe dramatisk og avgjørende må ha skjedd på påskedag. Det er interessant at påskedagsberetningene er så forskjellige i de fire evangeliene. På alterbildet vårt er det malt tre kvinner ved graven. Matteus forteller bare om to kvinner, mens Johannesevangeliet kun nevner Maria Magdalena. Hadde evangelieberetningen om Jesu oppstandelse vært fabrikert, ville de sikkert vært samordnet så det ikke ville se ut som om de motsa hverandre. Men øyeskildringer er ofte sprikende når det gjelder detaljer. Men det styrker heller enn svekker sannhetsverdien at de har blitt stående slik vitnene har fortalt. Hovedsaken står fast: Graven var tom. Jesus viste seg for dem som levende. Men i første omgang var det ikke så lett.

Det må ha vært en røff opplevelse å være disippel påskedag. Ikke bare var disiplene livredde for at de også skulle bli drept, men alt de hadde håpet på de tre årene sammen med Jesus var knust. Med henrettelsen av deres Mester var de kommet i en krise som feide grunnlaget vekk for hele deres tro. Beretningen om den tomme grav ga dem ingen glede. Selv da de første beretninger om møte med den oppstandne begynte å tikke inn, var det frykt og forvirring som preget situasjonen, Luk 24.22.

I dagens tekst møter vi den hardt prøvede og forkomne disippelflokken om kvelden påskedag. DA skjedde det dramatiske. Jesus kom og viste seg for dem. Han sto der levende for deres øyne. Fred være med dere, sa Jesus. Han kom ikke med bebreidelser fordi de hadde sviktet og fornektet han. Han kom med fred. Shalom hilsenen var mettet med alt god fra Gud, det var selve frelsesbegrepet; fred. Likevel var de forskrekket og redde. De trodde de så en ånd. I denne situasjonen har jeg adskillig sympati for disiplene. Ikke i sin villeste fantasi hadde de ventet dette. Forrige søndag hørte vi om Thomas som tvilte. Her innrømmes det like godt at alle tvile. Hva gjorde Jesus?

Han viste dem sine sårmerkede hender og føtter. Han lot dem ta på seg. En ånd har da ikke kjøtt og ben som dere ser jeg har, sa Jesus. Og så spiste han et stykke fisk for deres øyne. Men enda kunne de ikke tro for bare glede og undring, står det. Jeg husker jeg som prest en gang måtte gå å fortelle en mor at hennes sønn hadde dødd brått. Men dødsbudskapet var så sjokkerende at hun fornektet det helt. Det eneste hun greide å si var: Der ga du meg en tankevekker. Mentale forsvarsmekanismer kan være veldig effektive. Jeg tror disiplene må ha hatt noe liknende. Gledessjokket over at Jesus levde må ha vært for stort. De kunne ikke tro for bare glede. Det var for godt til å være sant. Men Jesus lot dem få tid. Og så ga han dem en undervisning jeg gjerne skulle ha vært med på. Han begynte med Moseloven og fortsatte med profetene og Salmene og redegjorde for alt som var skrevet om han i GT. Så viste han dem at Kristi lidelse, død og oppstandelse er forutsagt i GT. Utenfra sett var korsfestelsen en henrettelse. Men sett med skriftens øyne var Jesu død et offer for synd. Paulus gjør et stort poeng av dette i 1 Kor 15.3. Kristus døde for være synder etter skriftene. GT tekstene var kjent for disiplene. Men nå åpnet Jesus deres forstand så de kunne forstå den dypere meningen. Det må ha vært alle tiders aha opplevelse.

Når en går utenfor Mindekirken har en liten glede av glassmaleriene. Men kommer du inn, er glassmaleriene praktfulle kunstverk som leder oss inn i bibelhistorien, rene åpenbaringer. Da Jesus åpnet deres forstand må det ha vært som å bli tatt med inn i kirken. Plutselig fikk de se tekstene innenfra. Lyset fra korset og den tomme grav ga klarhet til de velkjente tekstene. Den Hellige Ånd opplyser også oss. Det vi har av kristen kunnskap i hodet kan bli til tillit til Kristus i våre hjerter. Teori blir til tro når Jesus åpner våre øyne. Visst kan det være at vi fortsatt kjenner oss i slekt med Thomas som tvilte. Men vår egen tvil og tro er egentlig ikke så viktig. Det vesentlige er han vi tror på, og selv om vår tro er liten og svak, forandrer det ikke det faktum at Jesus lever.

Disiplenes tro satt langt inne. Men Jesus kalte dem likevel til å dele det glade budskapet med andre. Også vi er kalt. Kanskje vi kjenner kampen mellom tvil og tro inni oss. Men likevel kan Gud bruke oss. Budskapet er alltid større enn budbringeren. Og han som kaller til tjeneste er også i stand til å utruste.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716