November 9, 2003

22 s. e. pinse
Mindekirken, 9. november 2003
Pr. Anders Hildeng Næss

1. Kongebok 17.8-16

8 Da kom Herrens ord til ham, og det lød så:
9 Stå opp og gå til Sarepta, som hører til Sidon, og bli der. Jeg har befalt en enke der å gi deg mat.
10 Han stod opp og gikk til Sarepta. Da han kom til byporten, fikk han se en enke som gikk og sanket ved. Han ropte på henne og sa: Hent litt vann til meg i en skål, så jeg får drikke!
11 Da hun nå gikk for å hente vann, ropte han etter henne og sa: Ta med et stykke brød til meg!
12 Da sa hun: Så sant Herren din Gud lever: Jeg eier ikke en brødbit! Jeg har bare en håndfull mel i krukken og litt olje i kruset. Nå går jeg her og sanker et par stykker ved for å gå hjem og lage det til for meg og min sønn, så vi kan ete det og så dø.
13 Men Elias sa til henne: Frykt ikke! Gå hjem og lag det til, som du har sagt. Lag bare først et lite brød til meg av det og kom ut til meg med det! Siden kan du lage til noe for deg og din sønn.
14 For så sier Herren, Israels Gud: Melkrukken skal ikke bli tom og oljekruset ikke mangle olje helt til den dag Herren sender regn over jorden.
15 Hun gikk og gjorde som Elias hadde sagt. Og de hadde mat, både han og hun og hennes hus, i lang tid.
16 Melkrukken ble ikke tom, og oljekrukken manglet ikke olje, slik som Herren hadde talt gjennom Elias.

Salme 146:

1 Halleluja! Min sjel, lov Herren!
2 Jeg vil prise Herren så lenge jeg lever, jeg vil lovsynge min Gud så lenge jeg er til.
3 Sett ikke lit til fyrster, til et menneskebarn som ikke kan frelse!
4 Farer hans ånd ut, så vender han tilbake til sin jord, samme dag er det forbi med hans planer.
5 Salig er den som har Jakobs Gud til sin hjelp, og som setter sitt håp til Herren, sin Gud,
6 han som skapte himmel og jord, havet og alt som i dem er, han som er trofast til evig tid.
7 Han hjelper de undertrykte så de får rett, han gir de hungrende brød. Herren løser de bundne.
8 Herren åpner de blindes øyne, Herren oppreiser de nedbøyde, Herren elsker de rettferdige,
9 Herren bevarer de fremmede, farløse og enker holder han oppe, men de ugudeliges vei gjør han kroket.
10 Herren skal være konge til evig tid, din Gud fra slekt til slekt, Sion. Halleluja!

Markus 12, 38-44:

38 Mens han lærte dem, sa han: Ta dere i vare for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i side kapper og bli hilst på torgene.
39 De vil gjerne ha de fremste seter i synagogene og hedersplassene i gjestebudene.
40 De eter opp enkers hus, og for syns skyld holder de lange bønner. De skal få dess hårdere dom.
41 Og Jesus satte seg rett imot tempelkisten, og så på hvordan folket la penger i kisten. Og mange rike gav mye.
42 Da kom det en fattig enke og la to skjerver - det er én øre.
43 Og han kalte til seg sine disipler og sa til dem: Sannelig sier jeg dere: Denne fattige enken har gitt mer enn alle de andre som la i tempelkisten.
44 For de gav alle av sin overflod, men hun gav av sin fattigdom alt det hun eide, alt det hun hadde å leve av.

La oss be: Gud, hjelp oss til å være fornuftige forvaltere av ditt ord og din kirke. Amen.

Jeg synes denne teksten med Jesus som refser fariseerne er en av de vanskeligste tekstene i det nye testamentet, for det er lett at å identifisere seg med disse. Bedre blir det ikke når vi hører om hvordan denne fattige enken som gir disse få ørene synes å settes frem som et eksempel på den livsførselen som sømmer seg for oss kristne.

Jeg jobber som prest i en liten menighet i nord Norge som heter Gamvik. Ikke lenge før jeg reiste hit hadde jeg en gudstjenestene i en av kirkene jeg tjener i. Det var kommet ganske mange til gudstjeneste og vi skulle feire nattverd. På første rekke satt en mann som satt i menighetsrådet, og ved siden av ham satt sønnen, Eskil som er 5 år gammel.

I utgangspunktet liker Eskil å gå i kirken, men det er nok mest fordi han pleier å komme sammen med barnehagen når jeg har spesielle arrangermenter som er myntet på hans aldersgruppe. Men denne søndagen hadde han mast på faren om at han ville være med i kirken. Eskil hadde nemlig funnet ut at han skulle bli prest når han ble stor, og da var det jo viktig å følge litt med på hva man gjorde når man var prest.

Dog gikk det ikke lang tid før Eskil så ut til å ha forandret mening angående sitt fremtidige yrkesvalg. Han er en veloppdragen gutt, så han satt helt stille under gudstjenesten, sa ikke et ord – men blikket var temmelig tomt og fokuserte på et aller annet ukjent punkt ute i luften.

Så nærmet vi oss nattverden – og jeg avsluttet den innledende liturgien med ordene: Kom, for alt er ferdig.

Da skulle dere sett en gutt som livnet til. Eskil formelig løftet seg av setet, snudde seg i luften og bena var begynt å springe i retning utgangsdøren allerede før de traff bakken. Halvveis nedover midtgangen gikk det opp for faren hva som var i ferd med å skje. Han lente seg over kanten av benken og ropte: Eskil!! Kom!! Kor du skal?!

"Men hørte du ikke pappa – han sa jo at det var ferdig…!"

Dessverre skal ikke Eskil lenger bli prest. Jeg traff ham dagen før jeg reiste til USA for to måneder siden. Nå skal han bli brøytebilsjåfør.

Hva var det som gjorde at Eskil ikke trivdes på denne gudstjenesten?? Vel, jeg vet ikke hva dere tenker, men jeg kan tenke meg ganske mange ting:

For det første var Eskil på et helt annet kognitivt nivå enn de andre som var på gudstjenesten.

For det andre var Eskil mye yngre enn alle de andre som var der og hadde få andre på sin egen alder. For det tredje er Eskil en gutt med mange ord og mye handling, det å sitte stille lenge med munnen lukket strider mot enhver naturlig oppførsel for ham

Og til sist minnet ikke språket som ble brukt i gudstjenesten ham om noe av det han var vant til å høre fra de andre gudstjenestene han var på. Plutselig skjønte han svært lite av det som ble sagt.

Dermed har vi i hvert fall 4 punkter som er sentrale å ta hensyn til for at mennesker skal trives i kirken – språket, formen, aldergruppen og modenhetsnivå (både religiøst og kognitivt).

Det å være menighet og forvaltere av Guds Ord handler først og fremst om å dele en felles tro. Troen på at Gud omgir oss med sin omsorg og gir av sin kjærlighet som vi så kan velge å gi videre. Gudstjenesten er kanskje det mest direkte uttrykket for denne troen, men menighetsfellesskap er så mye mye mer.

Teksten i dag handler om hvordan Jesus fordømmer fariseerne og den glir så over i historien om enkens gave i tempelet.

Vår oppgave som menighet blir så å oversette budskapet i denne teksten slik at vi kan leve ut det Jesus forteller oss her.

Fariseerne hadde lenge vært skeptiske til Jesu lære, og de så hvordan han stadig kritiserte måten mange av dem levde på. Her i denne teksten gjentar Jesus mye av den samme kritikken vi hørte i for eksempel Matteus kapittel 6 vv. 1-6. Fariseerne var på mange måter den tids religiøse elite, og la stor vekt på Loven med alle dens forskrifter. Problemet Jesus belyser handler ikke om selve troen deres, men måten troen leves ut på. I stedet for å praktisere et stadig inkluderende og ekspanderende trosfellesskap opplevde jødene hvordan mange fariseere holdt seg mest for seg selv og når de vendte seg til sin neste var det ofte fordi de hadde en sekundær gevinst – enten i form av beundring eller slik som Jesus nevner, at enker satt med hus som var satt i pant og som fariseerne så tok fra dem. Penger var noe fariseerne hadde mye av. Jesus kritiserer ikke det at fariseerne hadde penger, men han kritiserer pengebruken. Vi hører om fariseernes fine kapper og når Jesus nevner de rike som la penger i tempelkisten er det naturlig å trekke en parallell til de foran nevnte fariseerne.

De aller fleste i vår menighet her i Mindekirken er rike. Vi er rike – ikke bare på penger – men også på så mange andre ressurser. I Bibelen hører vi en lignelse om en mann som reiser utenlands og som gir 3 av tjenerne noen mynter – kalt talenter. Disse talentene fikk de i oppgave å forvalte til han kom tilbake. Budskapet i den teksten er at Gud har gitt oss alle ulike talenter. Vår oppgave blir så å forvalte dem til det beste for ham og å utvikle og bruke de talenten vi har fått helt frem til eieren kommer tilbake.

Det som gjorde enkens gave så spesiell var ikke størrelsen på gaven. Pengene hun ga kunne jo umulig bære de samme fruktene som pengene som ble gitt av de rike og fariseerne. Allikevel fremstiller Jesus henne som den som gav mest – fordi hun gav det siste hun hadde – sier Jesus.

Hva sier det om denne enken? Vanligvis tolkes dette som at enken var så fantastisk og at hun stolte på at Gud ville ta vare på henne osv.

Men det finnes en annen vinkling: Kvinnen ga ikke nødvendigvis først og fremst til Gud, men hun ga til en synagoge som påla og som nødet selv de fattigste å gi sine pengegaver til synagogens drift.

Kanksje teksten i sin helhet er et spark til en religiøsitet der det utvendige er blitt viktigere enn det innvendige. Teksten er kritisk til mennesker som er ledere for en kirke der økonomi og pengegaver blir mer sentralt enn brukernes utadrettede virksomhet – talentene blir ikke verdsatt likt.

Som kirke må vi tenke både lokalt og globalt. Vi må tenke temporalt og evig. Og nå vi tenker misjon, som all kirkelig aktivitet er, må vi tenke i et utall ulike talenter.

Det å kunne bidra med penger er en talent, det å forkynne er et talent, sang, quilting, å være usher, lage kirkekaffe, lese tekster, etc. – alt tjener til menighetens berikelse og vekst.

Gud ønsker for oss at vi skal investere talentene våre fordi de dermed bærer frukter. For mange jøder var synagogene blitt et sted der samvittigheten brukt som brekkstang til å presse frem prematur bruk av talenter – og særlig de økonomiske. Vi har fått våre talenter av Gud; vår rikdom og våre evner og vår tid. Som menighet må vi gjøre vårt beste for å nyttiggjøre oss av alt det som finnes her i dette rommet. For her finnes det masse talenter. Vi er kalt til å være ansvarlige forvaltere, og da gjelder det å finne ut hvordan vi best kan bruke våre talenter slik at det kommer både oss selv og vår neste til gode.

Eskil følte seg utenfor da jeg hadde gudstjeneste og jeg nevnet noen grunner til det tidligere. Forvalteransvar er å ta i bruk våre ulike talenter og å skape en mangfoldig og inklusiv menighet. Et mangfold som når mennesker på tvers av alder, kognisjon, kulturell tilhørighet og ulike måter å oppleve Guds nærhet på. Klarer vi dette, da øker vi samtidig sjansen for at besøkende vil oppleve at de taes vare på i vår menighet og at de føler seg hjemme her både som mennesker og som kristne.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var og er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716