Sept. 7, 2003

Mindekirken 7.Sept. 2003
Pastor Jens Arne Dale

Mark 7.24-37

Min nabo Carl kom opp til hagegjerdet og ville prate da jeg drev og snekret på huset siste uke. Carl har adskillig pondus, et praktfullt hvitt sjegg og et varmt smil. De siste sju årene har han vært julenisse for Frelsesarmeen og på firmafester, fortalte han. Og siden julenisser har høysesong for planlegging allerede i september hadde han mye på hjertet. Det som hadde gjort mest inntrykk på han var å gå på sykehus og dele ut julegaver til dødssyke barn. Han hadde sett hvordan foreldrene kjempet med tårene mens barna gledsstrålende mottok gaver på det som for mange av dem ville bli den siste jul. Da var det hardt å holde seg til rollen… Carl må være den perfekte julenisse, og i år vil han endog satse profesjonelt, betrodde han meg.

Kvinnen i dagens tekst hadde en datter som var besatt av en uren ånd. Hadde det vært et dødssykt barn ville folk ha syntes synd på henne og datteren, men den som var besatt var neppe gjenstand for samme sympati. I Norge snakket man om "bytting" i gamle dager. Hvis et barn hadde en alvorlig skavank mente man at trollene hadde vært der om natten og byttet ut barnet med en trollunge. Overtroen må ha vært forferdelig for en far og mor til et barn som ble annsett for å være en "byttting". Å vokse opp som bytting innebar skam og fornedrelse i tillegg til de ulike handicapp en måtte slite med. Jeg kan tenke meg at moren hvis datter hadde en uren ånd må ha vært i en liknende situasjon. Datterens tvangsmønstre krevde enormt av hennes omsorg, i tillegg var folks mistro en enorm byrde. De kunne bli sett på som straffet av Gud. Følgelig var det ingen steder å vende seg for å få hjelp og støtte. Og er det noe som gjør oss sårbare, så må det vel være å se våre egne unger lide.

Heldigvis dukker Jesus opp. Om alle andre hadde bare forakt til overs for mor og datter ville vel han kunne møte dem med respekt og forståelse. Ryktene om Jesu helbredelser hadde tydeligvis løpt foran han. Jeg husker Carl fortalte om hvor utrolig sterkt det virket på både foreldre og barn når han var julenissen som delte ut gaver. Jesus valgte en annen rolle da den fortvilte moren kastet seg ned for hans føtter. Jesus sa Nei. Han hadde ingen helbredelsens gave å dele ut der og da. For første gang i bibelhistorien møter vi en uvillig Jesus. Det stemmer ikke med vårt bilde av han at han skulle avvise et menneske i nød. Hvorfor gjorde han dette?

For 14 år siden var jeg feltprest i FN-styrken i Libanon. Vi bodde akkurat i de traktene kvinnen i dagens tekst kom fra. Sør for oss lå verdens best bevoktede grense. Den gjensidige mistro til dem på den andre siden av grensen var velbegrunnet. På Jesu tid var det ingen militær grense å passere, men han hadde definitivt kommet nord for jødenes kjerneområder. Her ble Baal og andre avguder dyrket. Og Jesus hadde ikke dratt nord for å drive misjon. Han søkte rett og slett avkobling og hvile. Ingen skulle få vite hvor han var. Men selv ikke det hedenske landeområdet kunne brukes som gjemmested. Nøden kjente ingen grenser. Kvinnen avbrøt Jesu retreat med en desperat bønn om hjelp. Men Jesus sa altså nei.

La først barna bli mette. Det er ikke rett å ta maten fra barna å gi det til hundene. Har du hørt på maken? Her er Jesus farlig nær en språkbruk som er nedsettende og foraktlig. Barna må være jødene og hedningene var hundene. Annerledes kan det ikke tolkes. Jeg vet ikke hvor ille et slik uttrykkssett var på den tiden, men det må ha vært temlig klar tale. Matteus lar oss høre en annen side av Jesu forkalring: Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkommende sauene i Israels folk. Mat 15.23. Jesu tanke er den samme som Paulus uttrykker slik: Evangeliet er for jøde først og så for greker. I Jesu jordiske gjerning ser vi dette som faser i tid. Hans misjon er rettet mot jødene. Først må den fullføres. Så kan grensen brytes slik vi ser det i Jesu siste oppdrag til sine disipler: Gå ut og gjør alle folkeslag til mine disipler. Men i dagens tekst er Jesus fortsatt bare opptatt av sitt eget folk. Frelseshistoien har sin progresjon. Overraskelsen i teksten er snarere at Jesus lar seg bevege til å helbrede. Det kommer som et forskudd på den tid da alle grenser skal brytes: Altså er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og tilhører Guds familie. Efes 2.19.

Kvinnen tok Jesu ord bokstavelig og vred det til sin fordel. Ja, du kan kalle meg en hund, Jesus, men hundene under bordet spiser av smulene etter barna. Her møtte Jesus prinsessen som ingen kunne målbinde. Jesus slapp opp for argumenter.

Nytter det å be? Ja, og jeg tror dagens tekst lærer oss en lekse om hjelpesløhet, bønn og tro. Hennes fight med Jesus er nesten som et ekko av Jakobs kamp med Gud der han til slutt sier: Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg. 1 Mos 26.32. Bønn kan være kamp. Det kan handle om utholdenhet. Det kan koste. Kvinnen ydmyget seg for Jesus. I all sin hjelpesløshet var han hennes siste sjanse. Og hun ble belønnet. Datteren ble befridd fra den urene ånd. Hun fikk et nytt liv med verdighet.

Hva med våre bønner idag? Blir de hørt? Ja, få ting er mer sentralt i bibelen enn dette at Gud hører bønn. I vår gudstjeneste er bønnen den røde tråd. Når vi begynner vår gudstjeneste er det med å bekjenne våre synder, alt det vi skylder Gud å be om tilgivelse for. Så kommer kyrie eleison, et ledd som fortsatt synges på gresk fordi det var så inderlig utrykt av den blinde Bartimeus som satt i den støvete veikanten ved Jeriko og ropte. Kyrie eleison kunne like gjerne vært hentet fra moren med den basatte datteren. Vi roper til Gud om hjelp for vår datter som har en uren ånd. Mennesker i vår utvidede familie er offer for vonde ting. Vi roper til Gud om hjelp for dem som er offer for vold og terror. De er våre sønner og døtre, brødre og søstre enten de lever i Afganistan, Irak eller andre steder i Midtøsten. Vi roper til Gud på veine av dem som kjenner helsa svikte, for de fattige, ensomme, misbrukte, utstøtte. Kyrie eleison. Det er den lidende verdens sukk til skaperen med bønn om forløsning. Så følger gloria, lovsangen til Gud, takken for at han har sendt Frelseren. Ære være Gud i det høyeste er intet mindre enn englenes lovsang over Betlehemsmarkene den natten Jesus ble født. Vi har også en lang forbønn i kirken som dekker en hel masse mennesker og deres situasjon. Og ikke minst er det bønn under nattverden. Der uttrykkes fellesskapet med Jesus og alle de hellige. Bønnesvar er like mye det at Gud er oss nær som det at han forandrer våre kår. Bønnen er kristenlivets åndedrett. Det er pantet på en bedre framtid. Gud lengter etter å høre våre bønner. Som en god far gleder seg over et barns tillit er Guds hjerte levende opptatt av at vi skal søke han, og leve i åpenhet overfor han.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716