April 18, 2004

Mindekirken 18.april 2004
Pastor Jens Arne Dale

John 20.19-31

En mann sto tiltalt for drap. Bevisene mot han var sterke, men det var ikke funnet noe lik som kunne sette all tvil til side. Tiltaltes advokat visste at hans klient antageligvis ville bli kjent skyldig, men i sitt siste innlegg prøvde han seg med et triks; et siste fortvilet forsøk på få sin klient renvasket. Ærede jury, jeg har en overraskelse til dere. Om et minutt kommer den personen min klient er tiltalt for å ha drept til å spasere inn i rettslokalet. Alle så mot døra. Et minutt gikk, men ingenting hendte. Da vedgikk advokaten: Det jeg nettopp sa, var bare noe jeg fant på. Men alle så mot døra. Jeg vil derfor hevde at det er rimelig tvil om at det påståtte offeret virkelig er død. Jeg fremmer derfor påstand om at han må kjennes Ikke skyldig. Juryen var åpenbart forvirret da den trakk seg tilbake. Men bare noen få minutter etterpå kom de tilbake. Dommen lød: Skyldig. Advokaten var overrasket. Dere må da ha hatt en viss tvil, siden dere så mot døra? Ja, sa formannen i juryen, vi så mot døra…men det gjorde ikke din klient.

Det er ingen jury vi møter i dagens tekst. Disippelflokken skulle forholde seg til det som var blitt sagt om at Jesus hadde stått opp fra de døde. De hadde fornektet og flyktet da Jesus ble tatt til fange. Alt de hadde trodd på hadde fallt i grus da Jesus døde på korset. Nå var de samlet bak lukkede dører av frykt for hva som kunne skje med dem selv. Situasjonen innbød ikke til feiring; å tro på oppstandelsen virket meningsløst fjernt.

Det var da det skjedde. Jesus kom gjennom stengte dører. Den anntatt døde viste seg levende blandt dem. Han kom med fred. Fred være med dere, sa han. Og så viste han dem sine hender og sin side. Jesu sårmerker etterlot ingen tvil. Gleden brøt løs. Jesus lever.

Men det var en som ikke kunne tro. Tomas hadde ikke vært sammen med de andre den kvelden Jesus viste seg for sine disipler. Og han nektet og tro det han ikke selv hadde sett. Hvorfor skulle han tro det han ikke hadde sett, berørt, luktet, hørt og smakt? Det usynlige kunne vel bare være innbildning?

Tomas tvilte, og jeg tror vi forstår hans tvil. Jeg tror også vi kjenner oss igjen i hans tvil. Det kan være vansklig å tro at det er en god Gud til når en ser mennesker lide i en urettferdig verden. Vi kan tvile på at Jesus er Guds Sønn. Vi kan tvile på hans oppstandelse.

Tvil kan være smertefullt og opprørende. Det er ikke behagelig å bli dratt a ulike retninger. For noen kan det oppleves nesten som en skam å tvile. En kan tenke at en er alene om å slite med manglende tro. Hvis du kjenner det igjen i dette, tror jeg dagens tekst har noe å si. Tvil er er akseptabelt. Tomas fikk lov til å stille sine spørsmål selv om de oste av vantro. Sunn skepsis og kritisk holdning er forenlig med kristen tro. Vi skal ikke slutte å tenke selv. Kristendommen tåler å bli saumfart intelektuelt. Den bygger på historiske fakta. Jesus har levd i vår verden. Han var en del av vår historie. Oppstandelsen har virkelig skjedd. Hvis det ikke var slik, ville vårt budskap være intet og troen meningsløs… og vi de ynkeligste av alle mennesker, argumenterer Paulus i 1Kor 15.14 og 19. Det er riktig at vi ikke kan bevise at Jesus var Guds Sønn på samme måte som en lager et matematisk bevis. Men vår tros overbevisning er ikke tatt rett ut av lufta. Det kan gis gode fornuftige argumernter for at Jesus virkelig sto opp.

Tomas hadde sin tvil, og han var han var helt ærlig da han fortalte om det. Men han forble i disippelflokken. Det kan være en fristelse for den som opplever en troskrise å trekke seg unna, legge bibelen på hylla og slutte å gå i kirken. Tomas gjorde ikke det. Åtte dager seinere var de igjen samlet. Og for tredje gang etter sin oppstandelse viste Jesus seg. Legg merke til hvordan han møtte Tomas. Jesus kom ikke med anklager fordi han tvilte. Tver imot, han åpnet sine hender så Tomas kunne se, ta på og føle de sårmerkede hendene. Det var som en åpen favn som ønsket Tomas tilbake til en tillitsfull tro. Tomas fikk visshet. Og hvem vet, kanskje Tomas fikk en dypere trosvisshet nettopp fordi han hadde våget å kjempe med sin tvil.

Salige er de som ikke ser, og likevel tror, sa Jesus til Tomas. Vi får naturligvis ikke møte Jesus på samme måte som de første disiplene. Men vi har deres vitnesbyrd å bygge på, og det blir med oss som med dem det står om i 1 Pet 1.8: Han elsker dere, enda dere ikke har sett han; han tror dere på, enda dere nå ikke ser ham. Det kristne fellesskapet, kirken, spiller en viktig rolle når det gjelder å få næring til sin tro. Noen ganger er det de tankemessige sidene ved troen vi trenger å jobbe med. Men det viktigste er ikke klare svar på alle vanskelige spørsmål, men den personlige tilliten til at Jesus tar imot oss, en tro som hviler i han. Og da kan det vel være slik som en sa, at min tro er fylt med spørsmålstegn, men jeg ønsker å være hos Jesus med alle mine spårsmål. Næring for troen får vi også gjennom det vi leser i bibelen og gjennom sakramentene. Og så får vi be selv om vår forståelse er begrenset og vår tro kan synes svak. Tomas lærer oss at vi kan våge å være ærlige med vår tvil. Og gjennom hans eksempel ser vi også gleden ved å bekjenne: Min Herre og min Gud.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716