August 22, 2004
|
|
|
|
Mindekirken 22.aug 2004 Kjærlighet eller regelverk Luk 13.10-17 Det blir ikke riktig søndag uten at vi har vært i kirka. Disse ordene sto på trykk i Communicator i januar i år, og de stammer fra et intervju med Lillian Nilsen. En av de gode opplevelsene ved å komme som norsk prest til USA, er å se hvor mange som har for vane å gå til gudstjeneste. I Norge er det ca 3% av kirkemedlemmene som går i kirken på søndag, her i USA er det 30% om ikke mer. Det er godt å ha et livsmønster der søndagen fungerer som hviledag og helligdag. Vi trenger avkobling, en dag i uka som er annerledes, mindre fyllt av stress og mas, en dag med tid for hverandre, en dag med mer tid for Gud. Det vi ikke trenger er tusen regler for hva som er tillatt eller ikke på søndagen. Noen av oss har vokst opp i en tradisjon der man nærmest overvåket hverandre i forsøket på å vise rett søndagsmoral. Hensikten med søndagen er ikke at vi skal la være å sy, strikke, gjøre kroppsarbeid o.s.v. Søndagen er ikke en tvangstrøye. Luther sier i den lille katekismens i forklaringen til det tredje bud: Vi skal frykte og elske Gud så vi ikke forsømmer samlingen om Guds Ord, men holder Ordet hellig, gjerne hører og lærer det. Det er ikke det negative, men det positive aspekt ved søndagen Luther understreker. Hvile, glede, fornyelse og tilbedelse er gode stikkord for hensikten med helligdagen. Vi vet at Jesus hadde for vane å gå i synagogen hver sabbat. Det var lørdag, først etter Jesu oppstandelse ble søndagen brukt som helligdag. Den liturgien vi har, bygger på gudstjensten i synagogen, og det er ingen dum sammenlikning å si at Jesus gikk i kirken hver søndag. Men det vi hører om i dagens tekst, er siste gang det fortelles at Jesus gikk i synagogen. Det er mulig at Jesus ga opp. Han orket ikke mer. Hans plass i synagogen ble heretter tom. Han var så desillusjonert at han sluttet å gå dit. På dette tidspunktet i sitt offentlige liv ble Jesus voktet nøye av de religiøse lederne for hvert skritt han tok. De la feller for han og vi vet at de til slutt ville drepe han som gudsbespotter. Her jeg nå står på prekestolen i Mindekirken, ser jeg opp på glassmaleriet av Hans Nielsen Hauge. Hauge var bonden fra Østfold som møtte Gud i en overveldende opplevelse en vårdag i 1796. Han begynte å forkynne Guds ord, og det ble etterhvert til fire intense år der han vandret fra bygd til bygd i Norge. Overalt ble folk omvendt. De sluttet med umoral og og ble bedre mennesker. Bøndene fikk selvrespekt og mye ny industriell virksomhet ble startet. Men prestene likte ikke at Hauge prekte som han gjorde. Loven sa at lekfolk bare kunne preke med tillatelse fra prestene, noe Hauge skjelden fikk. For det ble han satt i fengsel flere steder, til slutt langvarig. Hauges helse ble ødelagt, og selv om han fikk oppreisning av Stortinget på slutten av sitt liv, gjenvant han aldri sin tidligere styrke. Men Hauge oppfordret likevel sine venner til å forbli i statskirken. Mye av det kristne livet i Norge i dag, og forsåvidt blandt norsk amerikanere også, nyter godt av arven fra Hauge. De kristne organisasjonene for indre og ytre misjon, mange av de sosiale tiltak og institusjoer som Menighetsfakultetet springer ut av arven fra Hauge. Hauges historie har paraleller til det som skjedde med Jesus selv. Jesus kom med et frigjørende budskap der mennesker ble forvandlet. Men de religiøse autoritetene likte ikke det de så. De følte sine maktposisjoner truet. Og de visste å gjøre sine mottrekk. I synagogen den søndagen vi hører om, reagerte synagogeforstanderen sterkt på det han så. Jesus helbredet kvinnen som hadde vært krumbøyd i 18 år. Men han er for feig til å si det rett til Jesus. Istedet henvendte han seg til forsamligen: Det er seks dager i uka til å arbeide. Da kan dere komme å la dere helbrede, men ikke på sabatten. Man skal ha litt fantasi, eller være ikke så rent lite regelrytter for å kunne kalle en helbredelse for arbeid. Stakkars mann, han hadde ingen glede over at et menneske ble friskt, han var sur fordi det skjedde på feil dag! Argumentet hans minner om det som ble sagt i Tyskland under diskusjonen om en skulle ha fartsgrense på friveien: Nei, for da vil skinne- og protesefabrikkene miste oppdrag. Jesus møtte motstand, men lot seg ikke feie av banen. Hyklere, løser ikke hver eneste en av dere oksen sin og eselet fra båsen også på sabatten, og leier dem ut for å la dem drikke. Jovisst gjorde de det. Deres egen lov ga dem tillatelse til slikt. Synagogeforstanderen behandlet kvinnen dårligere enn en behandlet dyra sine. Men en Abrahams datter som Satan har bundet i 18 år, skulle ikke hun bli løst av denne lenken på sabatten? Det var som om Jesus sa at synagogeforstanderen går Satans ærend ved å nekte denne kvinnen å bli fri den dagen. Alle som hørte debatten i synagogen ble slått av Jesu argumernter. Motstanderne hadde tapt. De ble gjort til skamme. Og mengden gledet seg over det Jesus hadde gjort. Likevel vet vi at dette er siste gangen vi hører at Jesus er i en synagoge. Heretter prekte han andre steder. Til tross for det økte motstanden, og vi som har lest hele boka, vet at Jesus til slutt ble dømt som gudsbespotter og drept på et kors. Vokterne av religionen så ut til å få det siste stikket, i alle fall inntil oppstandelsen. Hva kan vi lære av denne fortellingen? Synagogeforstanderen representerer dem for hvem regelverket er viktigere enn mennesket. Vi har vel møtt typen alle sammen, dem som lar en liten formell detalj bli viktigere enn hovedsaken, mennesker som setter systemet over individet. Synagogeforstanderen var et maktmenneske, han var smålig og sur. I hans verden var det ikke rom for storsinn, ingen glede over menneskers frihet. Han følte sin posisjon truet og sin religion krenket av det som egentlig var kjernen i religionen: Den kjærlighet som setter mennesker fri. I et moderne samfunn er det vanskelig å avveie forholdet mellom individ og fellesskap. I krigstider vet vi at enkeltmennesker blir usynliggjort. Soldater telles i anntall og settes sammen til slagkraftige enheter. Det enkelte menneskes liv kan måtte ofres for å nå et større mål. Men det er ikke riktig å bygge et samfunn basert på den tanke at fellesskapet er viktigere enn individet. Komunisme, nasisme og andre totalitære styreformer setter staten over enkeltmennsket. Menneskerettigheter teller ikke så mye. Undertrykkelse av individer blir godtatt, så sant det tjener en større hensikt… Slik skal det ikke være. Kristendommen representerer ikke en bestemt politisk ideologi. Men det er en bibelsk tanke at individet kommer foran systemet. Mennesket ble ikke til for statens skyld, men staten skal tjene borgerne. Vi er alle skapt i Guds bilde, vi er alle verdsatt av han. Derfor er menneskerettigheter viktig i kristen etikk. Folk må ikke bli undertrykt, verken av totalitære regimer eller økonomisk utbytting. Jesus viser oss at omsorgen for den enkelte er viktig. Han helbredet. Vi er kalt til å forkynne evangeliet på en frigjørende måte. Vi er kaldt til å møte mennesker slik at de opplever seg verdsatt, elsket og trygge. Vi trenger regler og ordninger, men det er også situasjoner der kjærligheten har forkjørsrett. Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen. |
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |