February 1, 2004

Mindekirken 1.febr 2004
Pastor Jens Arne Dale

Luke 4.21-30

Jeg er stolt over å være norsk. Vi var beste nasjon i vinter OL i Salt Lake City. Vi har den høyeste levestandard i verden. Norge deler ut Nobels fredspris og bidrar til fredelig løsning av konflikter mange steder i verden. Vi har Ibsen og Munch, og vi elsker å lytte til Edvard Grieg. Er det noe i den norske arv som vi ikke skulle være stole av? Etter det jeg har sagt til nå, måtte det eventuelt være at vi skryter for mye. Men jeg tror forfatteren Axel Sandmose beskrev et enda verre karaktertrekk ved nordmenn da han i 1933 lanserte uttrykket "Janteloven." Janteloven sier bl.a.: Du skal ikke tro du er noe. Du skal ikke tro du er like meget som oss. Du skal ikke tro du er klokere enn oss…

De første norske nybyggerne som inntok Minnesota og Dakota for 150 år siden forlot trange fjorder og gårder med karrig jordsmonn. Den vidåpne prærien bød på god jord, men kanskje også frihet fra trangsyn og bygdesladder. Det nye land i vest var fritt for Janteloven. Å være amerikaner er på mange måter å tro på seg selv.

Hva med Nasaret? Var det storsinn eller trangsyn som rådde grunnen der? I John 1.46 leser vi om Natanaels forundring over Filip som var blitt begeistret for Jesus fra Nasaret. Kan det komme noe godt fra Nasaret, spurte han. Man regnet ikke lokalsamfunnet i Galileafjellene som noen verdensby. Det var ikke der de store stjernene kom fra. Men teksten idag forteller om tilløp til noe ekstraordinært nettopp i Nasaret. Tømmermannssønnen som hadde skapt sensasjon med helbredelser i breibygdene nord for Genesaretsjøen, var komet hjem. Denne sabaten hadde han lest teksten i synagogen: Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige… og rope ut et nådens år fra Herren. Så hadde Jesus latt de merkelige ordene falle: I dag er dette skriftordet blitt oppfyllt mens dere hørte på. Jesus sa med andre ord at han var den Messias Gud hadde lovet. Dette var mer enn Iowa og New Hampshire på en gang. Alle roste han over de herlige ordene som kom fra hans munn. En stemning bredte seg som skulle deres eget bysbarn innta Det hvite hus. Men Jesus var en merkelig Frontrunner. Her var folket i ferd med å rulle ut en rød løper for han, og så faller han dem i ryggen med besk kritikk. Vekkelsesstemningen i synagogen ble vendt til raseri mot Jesus på minutter. De reiste seg og drev han ut av byen, står det. Jeg har vært i Nasaret. Byen ligger opp mot en liten skogkledd høyde. Kanskje var det der de prøvde å styrte Jesus utfor et stup. Det er ingen grenser for udåder en opphisset folkemasse kan utføre. Desto mer inntrykk gjør det å lese at Jesus på det kritiske tidspunktet snur seg, og så går han midt gjennom flokken av motstandere og forlater byen.

Hva galt hadde Jesus sagt? Hvorfor var de blitt så rasende på han? Jesus anklaget dem for vantro. Matteus forteller rett ut at det var vantro som hindret Jesus i å gjøre mektige gjerninger i hjembyen, Mat 13.58 Da den første begeistringen var over, var det Janteloven som møtte Jesus på hjemstedet. Det er som om de sier: Du må ikke tro du er noe, Jesus. På en måte bekrefte Jesus det med ordene: Ingen profet blir godt mottatt på sitt hjemsted. Og som for å gjøre skandalen komplett, begynner Jesus å rose hedninger. Han minner dem om at Guds gunst i sin tid ble gitt til enken i Sarepta. Alle enkene i Israel ble forbigått da hungersnøden herjet. Og syreren Naman ble helbredet, men ikke de spedalske i Israel. Var det ikke jødene som var Guds utvalgte folk? Hvordan kunne det ha seg at Gud hjalp andre?

Det er ikke langt fra Nasaret til Norge, for ikke å si til Mindekirken, når det handler om å streve med sin tro. Vi vil så gjerne at Gud skulle svare på våre bønner. Når det ikke skjer, begynner vi å tvile. Etter prekenen skal vi synge en sang som beskriver følelsen av avmakt når en gråter uten håp. Svein Møller, som laget melodien, var organist i vår kirke av og til. Jeg husker hvor inderlig vi ba til Gud da han fikk kreft. Og jeg husker hvor vanskelig det var da han døde fra kone og fire små barn noen år tilbake. Hvorfor grep ikke Gud inn.

For seks dager siden var et stort gravfølge samlet på Gjøvik kirkegård. Den ligger vakkert til der Mjøsa tegner seg som et blått bånd fra sør til nord i det snøhvite mjøslandskapet. Min venn og kollega Martin Woller har vært der ofte de siste ukene. De har hatt 25 begravelser i vårt prestegjeld siden jul. Men de har aldri hatt det så travelt at de har måttet bruke mandag til begravelse. Det er jo prestenes fridag. Nettopp derfor brukte de nå mandag. Prestene i distriktet og biskopen var til stede da Martin forrettet jordpåkastelsen. Ordene ble lest over hans egen kone Laila. Hun døde helt brått i en alder av 50 år. Det hender vi sier i slike situasjoner at Gud har god råd. Vi forstår ikke hvorfor Gud ikke kunne ha forhindret dette. Det er så meningsløst når ulykke, sykdom og død rammer. Kan vi tro på en mektig Gud som hører bønn når vi selv står ribbet tilbake?

En vond og uto slekt krever tegn; men den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet, Sa Jesus, Mat 12.39. Vi får ikke noe troens bevis. Gud garanterer ikke mirakler. Kristne kan rammes av det som er vondt like vel som alle andre. Men betyr det at Gud ikke bryr seg? Nei, han stiller seg ikke likegyldig til oss. Men hans svar på våre bønner kan begrense seg til Jona-tegent. På den annen side sier dette tegnet alt. Hva er det? Som profeten Jona var tre dager og tre netter i den store fiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens dyp.Mat 12.40 Tegnet på at Gud bryr seg , er ordet om Jesu død og oppstandelse. Om ulykker, sorg og død hyller våre liv inn i mørke, lyser likevel håpet om evig liv. Enken i Sarepta og syreren Naaman fikk merke at Gud kunne hjelpe og helbrede på overnaturlig vis. Men Jesus sier at de var de eneste i de situasjonene som erfarte overnaturlig hjelp. Men det rokker ikke ved Guds trofasthet. Paulus sier det slik: Verken nød, angst.. fare eller sverd… skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. Rom 8.35 og 39. Da Titanic forliste spilte orkesteret underholdningsmusikk. Men idet skipet sank, skiftet de reportoar. Før de gikk ned i dypet lød tonene av Nærmere deg min Gud. Salmen understreker at også det som i våre øyne er vondt, et kors, bringer oss nærmere Gud.

Det finnes bønnesvar som er større og viktigere enn mat og helbredelse som enken i Sarepta og syreren Naaman opplevde. Gud gir mer enn mirakler. Det største bønnesvar er å få troens øyne åpnet for hvem Jesus er. I Nasaret avviste de Jesus. De forsto ikke hvem han egentlig var og sa med Janteloven: Du må ikke tro at du er noe. Måtte Gud gi oss nåde til å tro den Jesus er; Messias, Guds Sønn, vårt eneste håp.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716