Mindekirken 18.januar 2004
Pastor Jens Arne Dale

Trosbekjennelse
Mat 16.13-19

I år 325 var det kirkemøte i Nikea. Det var en merkelig forsamling som møttes der. De så ut som om de var samlet til et kirkelig paralympics. Mange av deltagerne hadde synlige handicap. Noen manglet en arm, noen hadde fått ødelagt synet og alle bar vissheten om at de levde i en tid med forfølgelse. Og lemlestelsene var resultatet av tortur. Det må innrømmes et beklagelig faktum på dette punktet. Forfølgelsene var ofte satt i scene av andre kirkelige gruperinger. På denne tiden var kirken blitt en synlig maktfaktor i Romerrike. Og i den innbyrdes strid for den rette lære kunne det altså gå meget hardt for seg. Forsamlingen i Nikea i 325 huskes spesielt for to ting:

Det var der det ble vedtatt med en stemmes overvekt at kvinnen har sjel.
Det var der den nikenske trosbekjennelsen så dagens lys.

Det første er imidlertid helt feil; ikke at kvinnen har sjel, men at det ble fattet et slikt vedtak. Det er det nemlig ingen spor av i kildene. Myten om dette vedtaket er altså en løgn som har blitt gjentatt til denne dag, men det har ikke blitt mer sant av den grunn. Det andre punktet dreier seg imidlertid om noe som er helt sant: Trosbekjennelsen.

Trosbekjennelsen er oppsumeringen av den kristen tro. Hver setning er nøye utstudert som verbale hogg mot alle troens fiender. De som først ga oss trosbekjennelsen kjempet fram ordene under hard motstand og de måtte selv tåle å bli utsatt for hugg. Symboler på dette finner vi i Mindekirkens emblem. Der er korset omkranset av to økser, en for troens kamp, en for martyriet. Vårt emblem sikter ikke til kirkefedrene i Nikea, men til Olav den Hellige, men saken er den samme. Det som var om å gjøre for kirkemøtet i Nikea var å formulere det bibelske budskapet klart og tydelig i noen få setninger. De visste at det kun var gjennom ord at vi kan møte han som er Ordet (Joh.1.1). Når vi bekjenner troen i gudstjenesten er det for å si at dette er den Gud vi kjenner. Og mer enn det, trosbekjennelsen er ikke bare ord som holder noe for sant. Ordet ble menneske.. og vi så hans herlighet, sier Johannes (Joh.1.14). Vi bekjenner troen for hverandre, men vi bekjenner også troen for Jesus. Trosbekjennelsen er et uttrykk for det levende fellesskap med Jesus. Jeg husker min mor av og til sa at vi kunne bruke trosbekjennelsen som en bønn. Visst har hun rett. Kristen tro vil aldri bli som shoping i et religiøst supermarket der vi plukker ut av hyllene det vi selv ønsker å tro. Da vil vi i så fall ende opp med det Paulus kaller "en annen Jesus" (2.Kor.11.4).

Den trosbekjennelsen vi bruker hver søndag kalles den apostoliske. Bekjennelsen fra Nikea bruker vi på høytidsdagene. Begge trosbekjennelser er felles for de kristne kirker verden over. De har blitt til etter at Det nye testamente var skrevet, som et resultat av kirkens kamp for den rette tro. Trosbekjennelsen uttrykker sentrale sider i bibelens budskap i noen korte setninger. Den eldste kristne trosbekjennelse finner vi imidlertid i Det nye testamente. Jesus er Herre, eller Jesus er Kyrios, som det heter på gresk (1.Kor.12.3). Denne korte setningen var de første kristnes bekjennelse. Men om det var kort, kunne det koste mye å si det. Jødene brukte ordet Kyrios bare om Gud, og for dem var det å nevne et menneske med Guds tittel en gudsbespottelse. Men det er nettopp dette som er kjernen i den kristen tro: Jesus er Kyrios, han er Herre og Gud. Det er selve grunnlaget for vår tilbedelse. Jesus er Kyrios, denne setningen var også et verbalt hugg mot romerne. For ingen der var i tvil om hvem som var Kyrios. Det var keiseren. Da de kristne hardnakket holdt på at Jesus var Kyrios måtte de tåle hugg fra romermakten. Det hendte endog at kristne ble truet på livet til å si: Keiseren er Kyrios. Men mange valgte martyriet med ordene: Jesus er Kyrios, Jesus er Herre. Hvorfor? Fordi Jesus sier: Vær ikke redde for dem som dreper legemet. De visste at et hugg som skilte hodet fra kroppen aldri kunne skille dem fra Kristi kjærlighet. Et slik hugg ville føre dem til himmelen: Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Mat 10.32

Trosbekjennelsen er altså mer enn ord. Det er et fellesskap med den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. Det er et uttrykk for vårt nære vennskap med han som har kjøpt oss til Gud med sitt blod (1.Pet.1.18-19). Bekjennelsen er en kjærlighetserklæring til den treenige Gud. Sist søndag var det Faderens kjærlighet til Sønnen som ble erklært: Du er min Sønn, den elskede. I deg har jeg behag. Luk 3.22. Idag er det didiplenes tur. Flokken med Jesus og de 12 var kommet helt nord til det vakre, grønne landskapet ved Cesarea Filippi. Men det var ikke kjærligheten til fossefall og frodige åser i grensetraktene mot Libanon som sto på agendaen. Jesus ville vite beskjed om disiplenes forhold til han. Hvem sier dere at jeg er? Det var ikke nok for Jesus å høre at folk oppfattet han som en profet, det være seg Jeremia, Elia, døperen Johannes eller en annen. Hvem sier dere at jeg er? Her er disippelflokken oppe til eksamen. De har vandret med Mesteren i lang tid. De har sett helbredelser, spist brødet som ble nok til 5000, rodd på sjøen som løyet på Jesu ord og lyttet til hans liknelser og saligprisninger. Men har de egentlig forstått hvem de har å gjøre med?

Jeg tror Jesus ønsker å høre også oss si hvem vi mener han er. Vi har fått livet av han, helse, daglig brød, gleden ved familie og venner. Vi har blitt del en av kirkens fellesskap og er overøst med talløse velsignelser. Men har vi egentlig forstått hvem den gode giver er, Jesus fra Nasaret?

Peters svar var en klar trosbekjennelse: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Tror du Jesus ble glad da han hørte det? I Jesus ører må det ha lydt som en kjærlighetserklæring. Hva sier vi? Du kan sitte i kirkebenken og si i ditt indre: Du er Messias, den levende Guds Sønn. Du er min konge. Du er min Gud. Du er verdig lovsang og tilbedelse. Deg vil jeg følge. Du er mitt håp i liv og død. Jesus gleder seg over vår munns bekjennelse og vårt hjertes tro. Trosbekjennelsen sier hvem vi er, og hvem han er.

Jeg sa at Peter var oppe til eksamen. Det er en regel som sier at en ikke skal jukse til eksamen. Besvarelsen må komme fra en selv. Ved Cesarea Filippi var det ikke snakk om juks, men det var heller ikke snakk om et svar Peter hadde sugd av eget bryst. Min Far i himmelen har vist deg hvem jeg er, sa Jesus. Åpenbaringen var gitt av Gud selv. Peters tro var ikke hans egen prestasjon, men Guds gave. Når Peter kalles klippen, på hvilken Jesus vil bygge sin kirke, er det Guds nåde som ligger til grunn. Og bekjennelsen til Jesus Messias, Guds Sønn, forvitrer ikke tross all Peters seinere fornektelse. Kirken i verden er ikke et vitnesbyrd om menneskers fantastiske tro, men han vi tror på. Klippen er Guds verk!

Du har kanskje sett Peter avblidet med nøkler i hånden. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler, sier Jesus. Dette er ikke ord om pavens makt, men hele kirkens oppgave i verden med å løse og binde. Bundet er den som avviser ordet om tilgivelse. Løst blir den som tror evangeliet. Ordene til Peter kan også utmyntes helt konkret. Om du føler deg bundet av skyldfølelse og dårlig samvittighet, kan løsemakten brukes gjennom det vi kaller skriftemålet. Det er en samtale med presten eller en annen kristen der en setter ord på sine synder. Etterpå legger skriftefaren hånden på hodet til den som skrifter og sier: Dine synder er tilgitt i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Du er velkommen til skriftemål også i Mindekirken.

Det kan koste mye å bekjenne troen. Peter, kirkefedrene i Nikea og tusner av kristne før oss erfarte det. Men bekjennelsen av vår tro er en kjærlighetserklæring til han som har gitt oss alt. Og det er vårt vitnesbyrdet overfor verden om han som kan sette mennesker fri.

Ære være Faderen og Sønnen og sen Hellige Ånd, som var er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.