July 18, 2004

Mindekirken 18.juli 2004
Pastor Jens Arne Dale

Luk 10.38-42

For vel 90 år siden ble en ung kvinne slått av sin mann på bryllupsdagen. Hun levde i en tid da det var stor skam å stå fram offentlig som offer for vold i hjemmet. Mishandling av ektefellen ble annsett som et indre familieannliggende. Kort etter ble kvinnen gravid, men tragisk nok fortsatte mishandlingen. Hun forlot mannen og flyttet med hjelp av familien til Grand Rapids, Michigan. Hennes sønn, Gerald Ford, ble seinere president i USA.

Når jeg velger vold i hjemmet som innfallsvinkel til teksten om Marta og Maria, er det fordi avtroppende overdommer i Hennepin County, Kevin S Burke, har sendt prestene et brev der han ber oss ta opp dette. I fjor var det 30.000 telefonoppringinger til 911 om vold i hjemmet, bare i Hennepin County. For første gang på 11 år kom flertallet av disse fra forstedene. Vold i hjemmet skjer også bak pene fasader. Siden 1998 har 150 kvinner og 78 barn under 13 år blitt drept i voldsepisoder i hjem i Minnesota. Et hjem skulle være et trygt og sikkert sted der alle i familien opplevde kjærlighet. Desverre er det ikke alltid slik.

Vi må protestere når budskjettkutt rammer innsatsen for hjelp til offer for vold i hjemmet. Og vi må sette søkelyset på de underliggende årsakene til denne volden. Hvorfor lever noen i konstant frykt for fysiske og psykiske overgrep i sitt eget hjem? Hvordan kan vi være med å bryte denne onde sirkelen?

Et sted å begynne er å snakke om det. Kirken må bidra til å erkjenne at vold i hjemmet kan forekomme, og at det ikke kan tolereres. Siden vi som kirke legger spesiell vekt på verdien av ekteskap og familieliv, må vi være ekstra på vakt mot den type holdninger der f.eks. mannen legitimerer overgrep mot kvinnen i Guds navn. Da Eva Lundgren i Norge for et par tiår siden presenterte forskning som dokumenterte overgrep mot kvinner i Guds navn, ble hun stemplet som løgner, feminist og kristentroens fiende. Idag vet vi at det var deler av den smertefulle sannhet hun avdekte. Skal kirken kunne ha en helbredende tjeneste i forhold til overgrep og vold i hjemmet, er det første steg å snakke sant om at disse tingene faktisk skjer.

Jeg nevner også disse tingene idag fordi Marta og Maria teksten er førstevalget når det prekes om det kristne hjem. Det er knapt noe annet hjem NT gir oss mer innsyn i enn hjemmet i Betanja. Og interessant nok var dette ikke en tradisjonell kjernefamilie, men tre søsken som bodde sammen; Marta, Maria og Lasarus. Flertallet her i Mindekirken, som i samfunnet ellers, lever heller ikke i en tradisjonell kjernefamilie. Hjemmet i Betanja var et godt hjem, der de hadde mye kjærlighet for hverandre. Ikke minst ser vi det i episoden da Lasarus ble syk og døde. Det er tydelig at Jesus satte pris på å komme dit. I dette hjemmet kunne han trekke seg tilbake og slappe av. Hjemmet i Betanja var som en oase for Jesus i hans travle hverdag.

Men selv dette gode hjemmet var ikke fritt for spenninger. Ja, teksten idag får oss til å forstå at søstrene rett og slett kunne gå hverandre på nervene. De hadde så helt ulikt temperament og så totalt forskjellig prioriteringer. Kanskje var Maria fed-up med Martas stress? Kanskje Marta på sin side irriterte seg grenseløst over lillesøster Marias unnasluntring når det gjaldt husarbeidet? I alle fall ble det et veritabelt klæsh mellom to helt ulike temperamenter den dagen Jesus kom på besøk. Vi hører det av og til mellom ektefeller også: Vi er så forskjellige! John Grey påstår at vi er så forskjellige som mann og kvinne som kom vi fra to ulike planeter. Kvinner er fra Venus. Menn er fra Mars. Det er en kilde til adskillige spenninger og frustrasjon, men også en mulighet til berikelse og vekst.

Søstrene Marta og Maria var begge veldig glade i Jesus. Men de uttrykte sin kjærlighet på to helt ulike måter. Det hadde ulikt kjærlighetsspråk, ville vel en terapeut ha sagt. Da Jesus kom på besøk sprang Marta ut på kjøkkenet for å sette over kaffen. Hun løp i kjelleren for å hente den beste likøren huset kunne by på. Heldigvis hadde hun gjærbakst i fryseren og mikrobølgeovn så den tinte på noen minutter. Hun fikk duk med hardangersøm på bordet og tok fram det beste serviset. Men før hun stakk ut i haven for å plukke friske blomster stoppet hun opp foran Jesus. Med et oppgitt sukk over lillesøster som ikke engang kunne hjelpe til med å ta melis på kringlen, slipper hun ut sin frustrasjon for Jesus: Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg! Underforstått, meg hører hun ikke på likevel. Snakk til henne du. Jeg tror de fleste av oss har full forståelse for Marta. Noen ganger er det bare travelt, og da er det rimelig å dele på arbeidsbyrden. Jesu svar er da også fullt av sympati og medfølelse med Marta. Derfor er det desto mer overraskende at han ikke etterkommer Martas anmodning. Jesu svar skal minnes til alle tider: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.

Jeg tror Jesu svar taler til oss idag også. Hvor ofte er ikke vårt liv preget av strev og uro? Hvem har ikke kjent på bekymringer? Hvordan skal jeg mestre livet mitt, økonomien, helsa o.s.v.? Vi bekymrer oss for våre nærmeste. Og vi stresser ofte med alt vi har å gjøre. Til tross for alle hjelpemidler som gjør det moderne livet enklere, synes det som om vi har det travlere enn noen gang. Men vi er ikke den første generasjon som sukker over hverdagens krav. Ludvik Holberg skrev for ca. 300 år siden i Den stundeløse: Kunne jeg dog engang all min livstid være så lykkelig, at jeg kunne si til meg selv: Gå nu til sengs eller til bords eller til ro, nu er idag intet mer å utrette. Men den tid kommer aldri, for mine forretninger er som en snøball. Jo mer jeg driver den fram, desto større blir den.

Når alt kommer til alt, er det som haster skjelden viktig. I det minste kunne Jesu svar til Marta tydes slik. Kanskje gikk Marta og var sint og såret fordi hun måte gjøre alt husarbeidet alene. Kanskje Jesus ante en liten biterhet bak hennes sterke bebreidelser. Visst elsket hun Jesus. Men da hun skulle vise sin kjærlighet måtte hun gjøre det på sin måte. Og hun ble snurt fordi hennes måte ikke vant fram. Det kan være slitsomt med folk som alltid skal gjøre det My way. Marta maktet ikke å sette seg inn i Jesu sted og føle hva han hadde behov for. Jesus trengte ingen perfekt vertinne. Han lengtet tydeligvis etter noe annet. For han var den åndelige oppvartningen den viktigste. I alle fall var han glad for at Maria satt ved hans føtter og lyttet til hans ord.

Vi har en masse aktiviteter gående her i kirka. Det er vel og bra. Men idag minnes vi om at plassen ved Jesu føtter er den gode del. Vi trenger stillheten. Vi trenger roen, meditasjonen, nærheten, fellesskapet, samtalen. Vi trenger avkoblingen, eller kanskje vi skulle si tilkoblingen, vi lytter til Jesu ord når vi leser i bibelen. Vi lærer av Jesu eget eksempel i NT at han søkte sin himmelske Far i bønn. Det hendte han gikk alene opp i fjellet for å be, og ble der en hel natt.

Søndagen er en helligdag vi skulle hegne om. Da er vår Mariaplass i kirken. Her søker vi den gode del som ikke skal tas fra oss. Her får vi legge hverdagens travelhet bak oss. Her får vi søke Guds Rike og hans rettferdigher først, som Jesus sier i bergprekenen. Jesus unner oss den gode del. Foran han skal du slippe alt det du har å gjøre. Der skal du bare være.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716