|
|
Mindekirken 21.mars 2004 Den bortkomne sønn vender hjem Luk 15.1-3 og 11-32 Henri Nouwen har skrevet en bok om sitt møte med Rembrandts maleri av den bortkomne sønns hjemkomst. Bildet henger i Eremitasjen i St.Petersburg i Russland, og prekenen idag er bygd på Nouwens bok. Da Rembrandt var 30 år gammel malte han seg selv sammen med sin kone Saskia, som den bortkomne sønn på bordell. Beruset, med halvåpen munn og sexhungrige øyne ser han hånlig på dem som ser på portrettet som om han vil si: Se, så artig vi har det. Med høyre hånd hever han glasset, den venstre hviler nederst på jentas rygg. Blikket er fyllt av begjær og ungdommelig overmot. Rembrandt opplevde suksess, rikdom og popularitet. Men med årene kom motgangen. Han mistet tre av sine barn. Også hans kone døde. Hans kunstneriske anseelse sank. Økonomisk fikk han så store problemer at kreditorene til slutt overtok alt han eide, også det meste av de verkene som vi idag ser som udødelige. Bildet vi ser på idag er malt av den store mester helt på slutten av hans liv. Her er en livshistorie som langt på vei er Rembrandts egen. Den stolte unge mannen er forvandlet til en tigger som faller ned for sin far og ber om nåde. Er det malerens egen smertelige erkjennelse av nederlag vi gjenkjenner i den bortkomne sønnen? Det var et uhørt hovmod i sønnens krav: Gi meg den delen av formuen som faller på meg. Det er som om han forlanger farens død, det er et respektløst svik mot alle verdier familien sto for. Likevel fikk sønnen det som han ville. Hva sier det oss om Gud? Gud tvinger ingen. Han lar oss selv velge vår vei. Han gir oss frihet til å gå. Det eneste han forbeholder seg er retten til å vente. Farens ansikt forteller om tårer som er grått, dager og år av lengsel og smerte. På bildet har sønnen kommet hjem. Hodet er glatt som på en fange som har fått sitt navn erstattet ned et nummer. Det livlige krøllete håret Rembrandt malte på sitt ungdomsprotrett er borte. Æren er tapt. Sønnen faller ned foran faren som en tigger. Den fillete tunikaen dekker en utmagret kropp. Kreftene er brukt. Pengene er borte. Alt er tapt. Skoene er utslitt og ubrukelige. Venster fot er arret. Veien hjem var smertefull og lang. Nå er oppgjørets time og sannhetens øyeblikk. En skulle ha ventet at sønnen var blitt avskrevet, slik han selv hadde avskrevet faren. Men bildet viser noe annet. Det guddommelige lyset over farens ansikt er Guds eget. Her er Guds kjærlighet avspeilet, den kjærlighet som aldri gir opp oss mennesker. Rembrandt gjengir øyeblikket der sønnen mottar tilgivelsen. Det er komponert med en ro uten ende. Bevegelsen mellom faren og sønnen vitner om noe som ikke foregår, men som varer evig. Her ser vi den nåde som har makt til å forvandle død til liv. Vi aner et sverd i sønnens belte. Var det farens? Var det et siste bevis på den tilhørighet han ikke lenger turte å håpe på og be om? Jeg er ikke lenger verdig til å være din sønn. La meg være som en av dine leiekarer. Også det menneske som har sagt Gud farvel er dannet i hans bilde. Vårt fall og vår synd annulerer ikke vår verdighet som skapt av ham. Farens kappe er vid og åpen, som et telt der den fillete tiggeren gis ly. Den røde fargen lyser ut den kjærlighet som omslutter sønnen. Faren er nesten blind. Likevel sier lyset fra hans ansikt: Jeg ser deg. Jeg velsigner deg. Jeg tilgir deg, elsker deg.Hver liten detalj i farens figur, ansiktsuttrykk, positur og mest av alt hendene, vitner om en guddommelig kjærlighet til menneskene. Her er tilgivelsen som omfavner synden og gir alt som var tapt tilbake. Det er som om farens hender på sønnens rygg gir uttrykk for farens indre øyne. Han ser vidt og bredt. Det er et blikk som forstår. Den venstre hånden er sterk og muskuløs. Fingrene er spredt ut og dekker store deler av skuldre og rygg. Tommelen forteller at han ikke bare berører, men også holder. Grepet er ømt, men fast. Det er en fars hånd. Høyre hånd er ganske annerledes. Den verken holder eller griper. Den er forfinet, myk og øm. Fingrene er tett sammen, elegant. Hånden vil stryke, hjelpe og trøste. Det er en mors hånd. Han holder. Hun kjærtegner. Gud er det beste både en far og en mor kan være for sitt barn. Som moren trøster sin sønn, slik vil jeg trøste dere, sier profeten. Jes 66.13. Hva med den eldste sønnen, han som ikke ville gå inn da han hørte om festen og gleden der hjemme. Det kan være at Rembrandt har hatt fortellingen om tolleren og fariseeren i tempelet i tankene da han malte de to personene til høyre i bildet, Luk 18.9-14. Tolleren slo seg for sitt bryst og sa: Gud være meg synder nådig. Fariseeren var selvgod og priste Gud for sin egen fortreffelighet. Det fariseerne ikke kunne godta var Jesu omfavnelse av tollere og syndere. For dem var Guds nåde en lukket verden. De oppfylte alle plikter, og mente Gud skulle lønne som fortjent. Jesu forkynte at Gud lønner ufortjent. Og det var den grenseløst nådige Gud og Far blir for mye for dem. Slik var ikke deres Gud. Den hjemmeværende sønn blir bare en tilskuer til den bortkomne sønns hjemkomst. Her er ingen bror som omfavner. Tver imot. Broren tar avstand og kaller den fillete tiggeren din sønn, ikke min bror.Han har levd opp til farens forventninger, vært lydig og pliktoppfyllende. Han er bildet på den som ville gjøre alle tillags. Men innvendig brygger han på misunnelse og bitterhet. Meg har du aldri gitt så meget som et kje så jeg kunne holde fest..Han bebreider sin fars generøsitet. Dette er ikke rettferdig. Her er sinne og sjalusi. Det er to bortkomne sønner i fortellingen. Sønnen som kom hjem, og sønnen som aldri hadde forstått hva han hadde der hjemme. Faren elsker dem begge. Men den hjemmeværende sønnens tragedie var at han ikke forsto det faren sa: Du er alltid hos meg. Alt mitt er ditt. Han var fattig enda han hadde alt. Rembrandt har malt sønnen med et blikk som røper hans indre kamp. Fortsatt kan han velge å ydmyke seg, bli ett med den kjærlighet Gud har for alle sine barn. Kanskje er vi i slekt med den hjemmeværende sønnen. Kanskje vi har prøvd å gjøre alle til lags, tatt vår tørn i kirke, familie og samfunn. Men vi har stivnet i våre holdninger og blitt gledesløse i vår tro. Faren elsket begge sine sønner. Hvor står vi? Kanskje trenger vi å vende hjem fra et vilt liv. Det er en åpen favn og et Guds farshjerte som banker for oss. Kanskje vi trenger å bli med på festen. Gå inn der gleden, sangen og dansen er. Har vi glemt hvor inderlig også vi er elsket av Gud? Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen
|
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |