March 7, 2004

Mindekirken 7.mars 2004
Pastor Jens Arne Dale

Luk 13.31-35

Jeg har mange ganger gått gjennom de trange gatene i Jerusalem der en mener at Jesus bar sitt eget kors. Via Dolorosa, smertens vei, fører til Golgata, stedet der Jesus ble korsfestet. Hver fredag går pilegrimer fra ulike land den samme ruta. Ofte bærer de med seg et kors til minne om det korset Jesus måtte bære. De stopper på forskjellige steder og leser tekstene om hvordan Jesus ble pisket, hva han sa og hvordan han led. Men det er ikke bare i Jerusalem mennesker følger i Jesu fotspor på hans lidelses vei med bønn og meditasjon. Mange av oss har vokst opp med et krusifiks på veggen. Her i Mindekirken er flere av glassmaleriene viet lidelsen. Vi har lært å synge Naglet til et kors på jorden. Vi har hørt om Jesu lidelse på søndagsskole og kirke og det er neppe noen overdrivelse å si at Jesu lidelseshistorie er en av de viktigste fortellingene i hele den kristne del av verden.

Nå fortelles lidelseshistorien igjen, på en måte som skaper allmen oppmerksomhet. Jeg tenker på Mel Gibsons film: The passion of the Christ. Da jeg så filmen sist uke slo det meg at de bildene jeg bærer inni meg av Jesu lidelse kanskje var blitt ufarlige. Jeg har på en måte blitt vant til det som skjedde med Jesus. Filmen åpnet øynene mine på nytt for hvor grusomt det var at et levende menneske ble forrådt, dømt og torturert inntil livet til slutt ble pint ut av han. Mange vil sikkert oppfatte redselsscenene i filmen som en orgie i brutalitet. Å se en mann piskes til blods i ti minutter er i seg selv ingen oppbyggelig opplevelse. Det måtte eventuelt være om en opplevde en syk forlystelse i å identifisere seg med bødlene. Man kan bli kvalm av nærbilder der det dveles ved blod og mishandling. I Frankrike vil man forby visning av filmen. De er redd for at antisemittisme og jødehat skal blusse opp igjen. En kan forstå et slikt ønske om sensur når en vet at tidligere tiders pasjonsspill enkelte ganger har utløst jødehets. Men filmen gir etter min mening ikke mer grunnlag for jødehets enn det NT måtte gjøre. Filmen gir en troverdig tolkning av evangeliene. Og den makter å få fram at Jesus frivillig lot seg ta til fange. Vi får høre at han roper Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør. Og i glimtvise flashback får vi høre ord av Jesus og ikke minst innstiftelsen av nattverden som gjør lidelsen til noe totalt forskjellig fra rendyrket vold. Jesu død fremstilles som soning for verdens synd. Mange vil kalle filmen et mesterverk, og jeg kan godt forstå mennesker som sier at det var gripende å se hva Jesus var villig til å gå gjennom for vår skyld.

Teksten idag handler om Jesus og Jerusalem. Men den begynner med en påfallende advarsel. Noen fariseere kom til Jesus og advarte han om at Herodes la planer om å drepe han. Det er Herodes Antipas som styrte i Galilea det er snakk om her. Han hadde latt døperen Johannes halshugge, og nå så det altså ut til å være Jesu tur. Hvordan reagerte Jesus på å være i livsfare? Gå og si til den reven…. Jesus lar seg overhode ikke skremme. Den reven var ikke særlig smigrende sagt om Herodes. Reven var slu, men ellers betydningsløs og lite å ta hensyn til. Jesus var fullstendig fri, han ga ikke etter for trusler eller press. Han styres ikke av andres mennesker, men av Guds plan. Idag og i morgen driver jeg ut onde ånder og helbreder…sa Jesus. Idag og imorgen og enda en dag må jeg være underveis. Den tredje dagen er jeg ved målet. Hvorfor kom Jesus til jorden? For å forkynne Guds rike. For å lære oss mennesker veien til Gud. Han kom for å helbrede og og drive ut onde ånder. Alt dette er sant og rett, men de hører likevel med til de tingene Jesus omtaler som underveis. Hva er så målet for Jesus? Målet er Jerusalem. Der var Guds hus, tempelet. Jesus skulle møte Gud som et offerlam. Fastetiden er en slags meditativ vandring med Jesus opp til Jerusalem. I teksten gir Jesus klar beskjed om hva som venter han der: Det er ikke rett at en profet mister livet andre steder enn i Jerusalem. Kan det sies klarere? Jesus nærer ingen illusjoner om ytre suksess lenger. I Galilea hadde skarer på tusner av mennesker lovprist hans ord og takket for hans helbredelser. Men motstanden økte etterhvert som han nærmet seg Jerusalem. Byen hadde rykte for å slå profetene i hjel og steine dem som var sendt til deg. Jesus vet at han skal gå inn i rekken av Guds sendebud som folkets ledere ville ta livet av. Men han gråter ikke over sin egen skjebene. Han gråter over byen. Han gråter over det guds folk som ville vende han ryggen.

Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som en høne samler sine kyllinger under sine vinger. Men dere ville ikke. Jesus bruker et nesten moderlig bilde på Gud. Hønemor samler sine kyllinger under vingene sine. Der er det varme, omsorg, beskyttelse. Tragedien for Jerusalem var at de ikke ville. De visste ikke sitt eget beste. Kanskje vi også kan se oss selv i lys av dette bildet. Gud vil omslutte oss med sin kjærlighet. Han vil dekke oss med sin tilgivelse. Han vil varme oss med sin nåde og gi oss trygghet i liv og død. Spørsmålet er, tar vi imot? Jesus vil. Vil vi?

Smerten for Jesus på dette tidspunkt er at Jerusalem ikke vil. De ville holde på sine tradisjoner og sin religion. Huset, det vil si tempelet, måtte for enhver pris bevares. John 11.28 sier at det var for å redde tempelet at de ville ta livet av Jesus. Men Jesus sier det skal gå akkurat motsatt: Huset deres (tempet)blir forlatt. Her forkynner Jesus en dom som skulle komme til å ramme Jerusalem og jødene hardere enn noe annet. I år 70 gikk ordene i oppfyllelse. Romerne ødela tempelet, idag er bare klagemueren igjen av det engang så praktfulle byggverket. Var romerne Guds redskap til å utføre dommen over jødene? Den tanken uttrykkes aldri i NT. Og det er her vi kommer inn i grenseland for antisemittismen. Det finnes en fryktelig misforståelse med røtter i kristen tradisjon. Den sier at ulykker som rammer jødene idag er Guds straff, og dermed går jo den fri som hater dette folk. Men Hitler var ikke Guds redskap da han tok livet av seks millioner jøder. Når synagoger sprenges idag og jøder angripes er det totalt uakseptable overgrep. Religionsfrihet og menneskrettigheter må respekteres. Det må også være basis om en skal oppnå fred i Midtøsten idag. Staten Israel kan ikke påberope seg guddommelige løfter for sine grenser og så gjøre som den vil. Folkeretten må gjelde alle parter. Men er ikke Israel Guds utvalgt folk? Jo, men like lite som Jesus ville være en konge av denne verden, like lite er Guds Rike idag et landeområde i midtøsten. Huset blir forlatt, sa Jesus. Hva mente han med det? Guds nærvær i denne verden er ikke knyttet til et tempel på et bestemt sted. Guds nærvær er der Ord og sakrament forvaltes. Guds nærvær er her, når vi tilber han.

Paulus spør i Rom 9-11 om Gud har forkastet sitt folk. Nei, sier han. Men fordi jødene forkastet tanken om Jesus som Messias har hedningene, vi, fått sjansen til å bli frelst. Men så til slutt, når folkeslagene er kommet inn i fullt tall, vil hele Israel bli frelset. Rom 11.25-26. Jeg tror ikke NT gir grunnlag for å hevde at den moderne statsdannelsen Israel er oppfyllelsen av landløftene som ble gitt til Abraham. Heb 11.16 sier at det dypest sett var et himmelsk land de lengtet etter. Jesus varsler en dom som innebærer at tempelet vil bli ødelagt. Huset skal bli forlatt. …Men bak dommen lyser håpet om Guds nye frelse. Dere skal ikke se meg før den dagen dere sier: Velsignet være han som kommer i Herrens navn. Jesus kommer igjen. Israel skal vende om og tro at Jesus er Messias. Han som led på korset vil selv bli det nye tempel, Joh 2.21. Og Gud skal bo hos menneskene i det nye Jerusalem, Åp 21.2. Velsinget være han som kommer i Herens navn. Velsignet være han som gikk lidelsens vei og forsonte verden med Gud.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, en sann Gud, fra evighet til evighet.Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716