|
|
Mindekirken 21.nov. 2004 Kristus konge, du regjerer Luk 23:33-43 På denne kirkeårets siste søndag møter vi Kristus som konge. En kunne ha ventet en tekst som smakte av seier, ære og makt. Men Golgata teksten synes ikke å tale om triumf. Her er det vanære, nederlag og lidelse det handler om. Eller kan det sees annerledes…? En korsfestelse var en grusom handling. Ofrene ble lagt på ryggen og armene strekt ut før hendene ble spikret til tverrbjelken. Føttene ble ofte bundet til en kloss som skulle ta av for kroppsvekten når korset ble reist loddrett. Jesu føtter ble spikret fast. En korsfestelse var ren terror. Smertene var uutholdelige. Det finnes beretninger om mennesker som var i live en hel uke før tørst, sult og utmattelse gjorde det av med dem. For Jesus var den forutgående tortur og psykiske påkjenning så stor at han døde den samme dag. Jesus ble med hensikt korsfestet mellom to forbrytere. Dette ble gjort som en siste ydmykelse. Alle som i Jesus hadde sett en mulig Messias ville nå se den ultimate vanære. Åndelig sett handler korsfestelsen også om at Gud har forkastet en. Forbannet er hver den som henger på et tre, leser vi i Gal 3.13. Korset er blasfemi. Nederlaget var tilsynelatende uten grenser. Ned gjennom kirkens historie har det blitt dannet mange legender om korsfestelsen. Noen av dem dveler ved røveren som ba om en tanke da Jesus kom i sitt paradis. Denne botferdige er endog blitt utsryrt med navn, Demas, Dismas eller Dumchus. En av legendene gjør han til en Judeas Robin Hood. Han skal angivelig ha robbet de rike og gitt til de fattige. På den måten er det logisk at vi får sympati med han… Den vakreste legenden forteller om hvordan den hellige familie ble angrepet av røvere da de flyktet med Jesusbarnet fra Betlehem til Egypt. Jesus ble reddet av sønnen til bandelederen. Barnet var så vakkert at den unge røveren ikke orket å legge hånd på han, men satte Jesusbarnet fri med ordene: O, du høyst velsignede av alle barn. Om det skulle komme en tid da jeg trenger nåde, da husk meg, og glem ikke denne timen. Det var denne unge røveren som hadde møtt Jesus som barn, som møtte han igjen på Golgata. Denne gangen var det Jesus som frelste han. Legenden er vakker, men samtidig forkludrer den det budskapet om nåde som trer så klart fram i Lukas sin tekst. I legenden blir Jesus framstilt som en som står i takknemlighetsgjeld til røveren. Men Jesu kjærlighet er aldri svar på noe han skylder oss. Nåden er ikke nåde, med mindre det er uforskyldt. Røveren på korset er tross alle legender som seinere er dannet, ukjent for oss, bortsett fra det Lukas forteller. At den ene røveren ba for sitt liv mens den andre forbannet det, gjenspeiler et av tilværelsens store tankekors. Hvorfor er våre skjebner så ulike i denne verden, og enda mer, hvorfor er våre skjebner i den kommende verden så forskjellige? Hvordan skal jeg forholde meg til en Gud som åpner paradisets porter for den ene, men lukker sin munn for den andre? Vi vil aldri få fullgodt svar på dette spørsmålet. Men det minste vi kan si er at svaret er annerledes enn i legenden. Det er ikke vår fortjenste at Gud åpner sitt paradis for oss. De to røverne var under samme dom. Dødsstraff ble ikke gitt uten grunn. Begges liv var kommet til veis ende. Likevel går de hver sin vei. Den ene spottet, den andre innrømmet sin skyld. Her står hovmod mot ydmykhet, banning mot bot. De siste ordene vi hører komme over den enes lepper er disse: Jesus, tenk på meg når du kommer i ditt rike. Det var ingen stor trosbekjennelse, men vi aner tilliten til at Jesus var annerledes. Røveren så for egen del inn i dødsriket. Han forsto at Jesus tilhørte et annet rike, et rike der han selv ikke kunne komme. Men Jesus lukker opp for han: Sannelig sier jeg deg, idag skal du få være med meg i paradis! Vi finner ikke gode svar på hvorfor bare den ene fikk høre Jesu reddende ord. For vår egen del må vi erkjenne at når vi ber om nåde, er dette også virket av Gud. Vår bønn er dypest sett et resultat av at Gud gjør noe med oss. Det er Gud som virker i dere både å ville og å gjøre etter hans vilje, sier Paulus i Fil 2.13. Frelsen er aldri Guds kvittering for vår anger, bot og bønn. Når Gud lukker paradisets port opp, og lukker oss mennesker inn i sitt fellesskap, er det ene og alene begrunnet i hans godhet. Dette er nådens mysterium. Dette kan vi ikke utgrunne, bare takke for. Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør, ba Jesus på korset. Bødlene han ba for kommer vel i klasse med den røveren som forbannet Jesus. Aner vi her at ingen synd er for grov til å stenge noen ute fra Guds rike? Jesu kjærlighet er ikke forbeholdt noen få…Golgata viser at Gud er Gud. Mennesker som dreper han som kalte seg selv Livet, får på tross av sin synd tilbud om evig liv. Eller er det så paradoksalt at det er på grunn av at de dreper Livet at livet rekkes dem som en gave i Jesus Kristus? Vi vet at liv og verdighet krenkes i denne verden. Bildene fra krigen i Iraq skremmer. Vi hører om folkemord i Sudan. Rapportene forteller om undertrykkelse, sult og sykdom i mange deler av verden, noen ganger nærmere oss enn vi liker. Når alt kommer til alt kjenner vi igjen den menneskelige tilkortkommenhet i våre egne liv. Likevel roper vi ut idag: Kristus, konge, du regjerer! Kristus regjerte med kjærlighetens makt, også da hans trone var et kors. Kristus seiret da han overvant det onde med det gode. Korset loddet dybden i menneskets opprør mot Gud. Og det roper mot oss at der synden ble stor, ble nåden enda større. Rom 5.20. Seieren tilhører han som ikke skjelte igjen da han ble utskjelt, han som ikke truet da han led…ved hans sår har dere fått legedom. 1 Pet 2.23-24. Kristus er konge på tross av oss. Han befrir oss fra oss selv. Dåpens bad setter oss fri fra mørkets makt. Gud tar oss over i sin elskede Sønns rike, Kol 1.13. Kristi herrevelde er nær i denne verden selv om verden er langt fra fullkommen. Hans tilgivelse er ikke et kompromiss, men fullt og helt til stede i Ordet som forkynnes og nattverdens vin og brød som rekkes oss. Kristus regjerer med sin nåde. Og vi er kalt til å proklamere denne nåde i ord og gjerning. Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.
|
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |