October 10, 2004
|
|
|
|
Mindekirken, 10. Oktober 2004 Glem ikke å takke Luk 17.11-19 For 13 år siden skjedde det en ulykke hjemme hos oss. Vår yngste datter, Maria, var vel et år gammel. Hun for høyt og lavt, og vi måtte sette en gring foran kjellertrappa, plasere blomstervaser øverst på hylla og montere barnesikring på noen av skapene. Likevel skjedde det som ikke skulle skje. Maria fant veien til badekaret og satte på det varme vannet. Hun var barbeint og vannet kokvarmt. Vi satt i stua og hørte henne hyle. Jeg husker jeg løftet henne ut av badekaret. Huden på føttene skallet av omtrent som når en tar av seg sokkene om kvelden. Andre steder på kroppen var også forbrendt. Vi fikk satt henne i kaldt vann, ambulansen kjørte henne tilsykehuset. Og deretter bar det med ambulansefly til Bergen. Haukeland sykehus i Bergen har den beste behandlingen for brannskader. Maria fikk hudtransplantasjon. Idag er det nesten ikke arr å se etter det som en gang var en livstruende brannskade. Vi feirer takknemlighetens søndag idag. Når jeg tenker tilbake på ulykken er jeg takknemlig for all som hjalp oss. Vi kan ikke få fullrost helsevesenet på dette punktet. Vi er takknemlige for at vi ikke mistet jenta vår, og vi føler ydmyghet når vi tenker på at noen faktisk mister dem som de var aller mest glad i. Jeg har prøvd å se for meg en tenårings føtter da jeg leste dagens tekst. Josva, la oss kalle han det, hadde sterke bein og kunne løpe fort i skog og mark. En dag så han på beina sine og oppdaget noen hvite prikker som ikke hadde vært der før. "Hva er dette, mor?" Moren spurte faren, og så ble huslegen tilkaldt. De voksne så nøye på føttene til Josva, så trakk de seg bort og snakket alvorlig sammen. Da moren kom tilbake rant store tårer nedover kinnene hennes. "Du er blitt spedalsk, gutten min." Ordene fylte alle i rommet med en usigelig tristhet. Spedalskhet var uhelbredelig og dessuten var det smittsomt. De spedalske ble regnet som urene. De måtte leve adskilt fra alle andre. I skogholtet bak Josvas landsby visste han at spedalske bodde i noen primitive hytter. Det skulle bli hans fremtidige hjem, et lidelsens fellesskap. Hvordan tror du det må ha vært for moren å pakke en liten sekk med klær og noen få eiendeler til gutten sin, og så følge han ut av landsbyen, bort fra livet. Aldri mer skulle han leke glad med sine venner. For Josva ble døren lukket til alt det han hadde gledet seg til i livet. Ingen pike skulle skulle svinge seg i bryllupsdansen med han, intet vanlig arbeid ventet på hans krefter. Det var de levende døde Jesus møtte i dagens tekst. Ti spedalske mennekser sto på lang avstand og ropte: "Jesus, Mester, miskunne deg over oss." De delte skjebne med mange også i vår tid. Det finnes fortsatt mennesker som er utstøtt, uhelbredelig syke, mennesker som av en eller annen grunn har grunnstøtt med sin livsskute. "Kyrie eleison, Herre miskunne seg." Synger vi i våre gudstjeneseter. Det er ropet fra en lidende verden som løftes opp til han som skapte alt og alle. Det er ropet fra de fortvilte, de hjemløse og rammede, de mange som er offer for andres uforstand og ondskap. Ikke alltid erfarer vi helbredelse. Noen mister dem de er glad i. Noen leter etter lys i depresjonens mørke. Andre får livet sitt ødelagt av rusmisbruk og kriminalitet. Bibelen lærer oss at Jesus hadde medynk med røveren på korset. Han støttet lidende også i situasjoner som ikke endte med det vi i menneskelig forstand ville kalle gode løsninger. Guds kjærlighet er ikke forbeholdt dem som ser lyset. Lysete skinner nettopp for dem som er i mørket. I dagens tekst var det ti spedalske som ropte til Jesus om hjelp. Og de ble hørt. Jesus helbredet dem! Han ba dem vise seg for prestene. Det var ikke bare for å få friskmelding, men enda viktigere for å kunne delta i gudstjenesten, i det fellesskapet der de hørte hjemme. Vi vet ikke hvor gammel gutten vi idag kaller Josva, var da han endelig ble helbredet. Men det kan ha vært mange år i isolasjon. Men den dagen vi hører om ble den syke kroppen frisk, ren, fornyet. Helbredelsen må ha vært som å få livet tilbake. Men før han gikk, eller kanskje heller løp hjem, løp han tilbake til Jesus, kastet seg ned for han og takket. Jesus undret seg over at bare en, og det endatil en fremmed, gjorde det. "Ble ikke de ni andre friske?" Men denne ene fikk høre: "Reis deg og gå hjem, din tro har frelst deg." Mon tro om ikke han fikk med seg det viktigste av alt. Helbredelse er viktig, men frelse er enda større. Kanskje var de andre så opptatte av gaven at de glemte giveren? "Min sjel, lov Heren, og glem ikke alle hans velgjerninger.." synger David i Salme 103. Det er så lett å glemme det vi skulle være takknemlige for. Vi har mye å takke for, helse, glede, daglig brød… Vi har mennesker som bryr seg om oss, vi har et hjem i kirken, vi er kaldt til å være Guds barn. Vi har fått alt av nåde. Og vi har et håp om evig liv. En av de store norske skøyteheltene heter Oscar Matisen. Han er ofte avbildet med alle medaljene sine festet til kroppen. Når jeg ser det bildet tenker jeg på salmestrofen: "Han som med tusen velsignelser vet deg å smykke…" Vi er utsmykket med tusner av Guds velsignelser. Overlesset med det som godt er. "Bare godhet og miskunnhet skal etterfølge meg alle dager.." sier David i Salme 23. Vi er "forfulgt" av den Gud som ikke vet hva godt han kan gi oss. Dagens tekst lærer oss å stanse opp å tenke. Fattig er den som tar livets goder for gitt. Rik er den som kan se ditt liv i lys av Guds velsignelse. Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen. |
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |