October 3, 2004
|
|
|
|
Mindekirken 3.okt. 2004 Ved kullilden John 21.4-14 Vi feirer idag gudstjeneste med dansk preg. Det er ikke fremmed for nordmenn. I 400 år var Norge under Danmark. Det ble prekt på dansk i norske kirker. Helt fram til 1814 ble prester og andre embedsmenn sendt til oss fra København. Mange har bedømt dansketiden negativt, men bildet er ikke entydig. Vi mottok en rik åndelig og kulturell arv fra broderfolket i sør. Det er for eksempel vanskelig å tenke seg norsk kirke- og kristenliv uten salmene til Kingo, Brorson og Grundtvig, for å nevne noen. De er alle representert på salmeseddelen idag. La oss stanse et øyeblikk ved Thomas Kingo hvis salme vi nettopp sang. Hvordan var egentlig denne salmegiganten som har satt så dype spor etter seg også i norsk kristenliv? Spør en av hans fiender, og av dem var det ikke få, så vil du få høre at han var en beregnende kongesmigrer, en uberegnelig hissigpropp og en lusen gjerrigknark. Hans venner derimot, tegner bildet av en ydmyk kristen, en myndig prelat og en genial salmedikter. Alexander Kiellands gravskrift passer på Kingo: De som kjente han, holdt av han. De som ikke holdt av han, kjente han ikke. Kingo selv var nok smertelig klar over at han ofte kom til kort. Det er uttrykt klart i salmen vi nettopp sang: Aldri er jeg uten våde, aldri dog foruten nåde, alltid har jeg sukk og ve, alltid kan jeg Jesus se. Kingo innrømmer sine feil og synder, men samtidig kjenner han seg omsluttet av en ubegripelig Guds nåde. I det bildet NT tegner av apostelen Peter får vi se noe av den samme dobbeltheten. Peters feiltrinn er åpenbare, men han reddes av sin tro, ikke på seg selv, men den Mester og Herre som kaldte han. Under Leiv Eriksson International Festival har vi Fred Cogelows treskulptur av Peter på utstilling her i kirka. Mange av dere var på Det svenske instituttet i vår og så mer enn 30 av hans treskulpturer av landsens mennesker fra Minnesota. Trekunstneren fra Wilmar bruker humor og varme når han gjenskaper etterkommerne av de skandinaviske immigrantene til midtvesten. Jeg må vedstå at Peter statuen har skremt flere av barna som har vært i kirka de siste ukene. Det lyser skrekk og gru ut av ansiktet til Peter. Armene er løftet som i forsvar og avvisning. Tittelen på kunstverket er "Peter accused". Situasjonen er denne: Jesus hadde blitt tatt til fange i Getsemane hagen. Peter hadde fulgt etter han, helt inn på øversteprestens gårdspass. Peter var forvirret, redd og sint. Det var mørkt og kaldt. På gårdsplassen var det et bål, en kullild. Peter gikk bort og varmet seg. Og der, i lyset av flammene, ble han gjenkjent som en Jesu disippel av en av tjenestejentene. Også du var med denne Jesus fra Nasaret! Tre ganger ble Peter utpekt. Livredd nekter Peter ethvert kjennskap til Jesus. Her ser vi Peter som banner på at han ikke kjenner Jesus. Og i samme øyeblikk gol hanen. Da vendte Herren seg og så på Peter, og Peter husket det Herren hadde sagt til ham: Før hanen galer i natt, skal du fornekte meg tre ganger. Og han gikk ut og gråt bittert. Hva tror du Jesu blikk kommuniserte til Peter idet han fornektet? Hadde ikke Jesus utvalgt nettopp Peter til å være selve klippen som han ville bygge sin kirke på? Hadde ikke Jesus betrodd himmelrikets nøkler til denne mannen? Peters liv i Jesu følge hadde inneholdt mange høydepunkter. Likevel er det selvmotsigelsene og nederlagene som er lettest å få øye på. Peter mislyktes i å gå på vannet. Han tok feil da han advarte Jesus mot å gå lidelsesveien og målbar en Satans fristelse ved den anledningen. Han sovnet i Getsemane hagen, ikke en gang, men to ganger. Han hogg øret av øversteprestens tjener da Jesus ville at han skulle ha sverdet i sliren. Med stolte og overmodige ord hadde han forsikret Jesus om sin lojalitet inntil døden. Men en fattig tjenestepike veltet klippen med en pekefinger: Også du var en av hans disipler… Hadde Peter leve idag ville han sunget blues med Jerry Jeff Walker: You were always so disappointed in me, Guess I could never do nothing right, in your eyes…guess I could never do nothing right. Som Peter kan også vi komme i situasjoner der det kan koste å bekjenne troen. Er vi villige til å tåle spott og tap av anseelse for Jesu skyld? Er vi villige til å bekjenne Jesu navn om det skulle koste oss vår jobb eller i verste fall livet? Jeg tror at Jesus så på Peter i det øyeblikket han fornektet med en sympati som bare Gud kan ha. Jesus så Peters menneskelige svakhet. Han hørte bannordene. Likevel tilga han. Det var derfor Jesus lot seg binde, for å gjøre Peter fri. Etter oppstandelsen var det en disippel som fikk en spesiell hilsen fra Jesus. Det var Peter. Jeg tror det var en hilsen også til oss. Kun to steder i NT brukes ordet kullild. Dette skjeldne ordet for bål er brukt for å vise sammenhengen mellom disse to episodene. Peter fornektet Jesus ved en kullild. Og en kullild var tent på stranden da Jesus møtte disiplene etter oppstandelsen. Det var etter at Jesus igjen hadde gitt Peter og de andre en eventyrlig fiskefangst. Jesus møtte dem på stranden og ga dem fisk og brød i soloppgangen. Måltidet betød gjenopprettelse av fellesskapet. Ved kullilden fikk Peter tre ganger spørsmølet: Elsker du meg? Og like mange ganger som han hadde fornektet, fikk han uttrykke sin kjærlighet til den Mester og Herre som tilga han sviket. Peter fikk begynne på nytt. Han ble menneskefiskeren framfor noen. Han ble klippen som kirken ble bygd på, den grenseløse demonstrasjonen, ikke av menneskelig godhet, men av guddommelig tilgivelse. Når vi feirer nattverden idag vil vi bokstavelig talt passere Peter som fornektet. Også vi har vårt svik, vår synd. Men vi får gå forbi det, fram til det måltidet der Jesus gir oss tilgivelse og ny start. Og vi kan synge med Kingo: Jesus, jeg med gråt vil bede: Hjelp du til at troens glede, framfor synd og sorger må alltid overvekten få! Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen. |
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |