September 19, 2004

Mindekirken, 19.sept 2004
Pastor Jens Arne Dale

Luk 16.1-13

Mine svigerforeldre drev i sin tid en ganske stor business i Oslo. De hadde mange butikker og stor omsetning. Men på et tidspunkt gikk det helt galt. En av grunnene var at utstillingssjefen var en kjeltring. Han likte best å arbeide om natta, sa han. Han var mest kreativ da. Desverre brukte han kreativiteten sin på tvilsom måte. Varer ble stjålet fra butikkene i stor stil. Det forsvant billass med klær og konfeksjonsvarer. Til slutt endte hele firma i grøfta.

Dagens tekst gir oss innblikk i noe liknende. Vi får høre om en korupsjonsskandale der alle involverte var mer eller mindre kjeltringer. På Jesu tid var det ikke uvanlig at godseiere bodde i storbyer som for eksempel Damaskus. De hadde betrodde forvaltere som drev produksjonen ute i provinsen. I dette tilfelle hører vi om handel med olivenolje og hvete. Men forvalteren skjøttet ikke driften godt. Penger ble sløst bort. I alle fall var det det ryktet fortalte. Og godseieren ga forvalteren sparken. Det var skammelig at han ikke engang ga forvalteren sjansen til å forklare seg. En slik arbeidsgiver står det ikke mye respekt av. Men selv om godseieren nærmest framstår som en kjeltring selv, hadde han nok humoristisk sans til å rose den utro forvalteren som bedro han en siste gang.

Da forvalteren oppdaget at han hadde fått sparken, fikk hans først panikk. Hva skulle han gjøre nå? Ikke kunne han grave. Hardt kroppsarbeid ville han ikke makte. Ikke kunne han se seg selv som tigger. Det var han for stolt til . Så gjorde han det han tydeligvis var best til, å bedra sin herre. Han innkaldte herrens skyldnere, en etter en. Mannen som skyldte 100 fat olivenolje fikk sitt gjeldsbrev omgjort til 50. 100 tønner hvete ble til 80. Var dette moralsk? Nei, men var det smart? Ja, sett ut fra hans synsvinkel, noe også herren ga han kreditt for. Forvalteren gjorde skyldnerne til kjeltringer og medsammensvorne. Han regnet med at forfalskningen av gjeldsbrevene ville skaffe han framtidig goodwill som han sårt kunne trenge til.

Denne fortellingen inneholder bedrageri, men vi hører ingen gammeltestamentlig profet som fordømmer korupsjon og krever rettferdighet. Jesu fortelling er ikke undervisning i etikk for næringslivet. Langt i fra, dette er mer av en kriminalnovelle der skurken er helt.

Hvordan skal vi forstå denne fortellingen? Det er ikke lett å se Åndens lys over denne lyssky virksomheten. Er det noe vi kan lære her? La meg si dette først: Jesus brukte bilder fra dagliglivet, og mange av personene i hans liknelser var helt uten glorie. Jesus sa for eksempel en gang at han skal komme igjen som en tyv om natten. Det betyr ikke at Jesus er en tyv, men at hans gjenkomst vil skje like overraskende som når en tyv plutselig bryter inn i et hus.

Selv om forvalteren var en kjeltring, var han også smart. Og det er denne klokskapen i omgangen med penger som er hovedpoenget i liknelsen. Som forvalteren var klok i sin ondskap, skal vi være kloke i vår godhet. Denne verdens barn er flinkere til å ordne seg med hverandre enn lysets barn, sa herren i liknelsen. Jesu ønske er å si at vi må bli mer utspekulert i vår godhet. Og dette gjelder i særdeleshet vår omgang med penger. Det er Jesu budskap om og om igjen at penger kan få makt over oss. Han advarer mot rikdommens bedrag. I en annen liknelse tegner Jesus bildet av en bonde som bare tenkte på å bli rik i denne verden, men som ikke var rik i Gud. Hans investeringer ble bare til en kortvarig, falsk glede. Bruk pengene, som det hefter så mye urett ved, til å vinne dere venner som kan ta imot dere i de evige boliger når pengene tar slutt, sier Jesus idag.

Da jeg var liten ble jeg sendt til søndagsskolen hver søndag. Vi hadde med et lite kort der der vi fikk semplet inn en stjerne for hvert frammøte, og foreldrene våre sendte alltid med oss en krone som vi la på søndagsskolebøssa da den gikk rundt. Pengene skulle gå til misjonens barnehjem i Mangarano på Madagaskar. Det var et barnehjem der spedalske kunne få behandling. Jeg vet ikke, men kanskje det en vakker dag i Guds himmel vil komme en gasser bort til meg å vise fram hånda si. Og kanskje han vil si: Denne hånda var full av spedalskhet, men takket være pengene fra søndagsskolen fikk jeg behandling. Og kanskje han vil legge til med et stort smil og en perlerad av skinnende hvite tenner: Dine kronestykker gjorde at jeg fikk høre evangeliet og ble døpt.

Å gi til Guds rike er den beste investeringen vi kan gjøre. Penger, som det hefter så mye urett ved, kan være med å skape evige verdier. Paulus snakker om den glade giver…Vår rikdom måles ikke i hvor mye vi har, men i hvor mye vi gir. Pengene kan gjøre oss til egoister, men vi kan også bruke pengene til å velsigne andre.

Da nybyggerne slo seg ned på prærien var kirker en av de første tingene de bygde. De ga til Guds rike, for de visste at de åndelige verdier også var viktige. Og det tok ikke mer enn noen få tiår fra de første norske immigrantene til USA begynte å sende sine egne misjonærer til Kina. De ga generøst til sine egne menigheter. Og de ga penger og sendte sine sønner og døtre til arbeid i Guds rike under fjerne himmelstrøk. I så måte har vi i Mindekirken også en stor arv å føre videre. Vi er kaldt til å gi slik at vårt eget menighetsarbeid kan vokse. Og vi skulle være generøse som menighet når det gjelder å gi videre. Menigheter som vokser er kjennetegnet bl.a. av at de gir rikelig til andre. Biskopen vår talte om dette på et møte denne uka. Og han sa at sunne menigheter ofte ga så mye som 15% til misjonsprosjekter. Vi er en liten menighet med begrensede resursjer. Vi strever hvert år med å få endene til å møtes. Men det er et faresignal hvis vi bruker alle pengene våre på interne prosjekter. Dette handler om å være tro i smått. Lærer vi ikke å gi når vi har lite, vil det være mye vanskeligere å gi raust når vi eventuelt en dag får mye. Man lærer ikke å være tro i stort uten å være tro i smått. Det er viktig at vi som menighet er generøse. Guds rike handler om misjon, om det å gi videre. Hvis vi sier at vi skal vente med å gi til vi har løst alle interne oppgaver, vil vi ende i selvopptatthet. Løft blikket, og se at markene er hvite, sa Jesus. Vi er sent ut for å høste. Vi er kaldt til å vise den samme klokskap i den gode tjeneste som forvalteren som forfalsket gjeldsbrevene viste i sitt bedrag. Å gi utløser Guds velsignelse. Det er en åndelig sannhet at en kan gi seg rik.

Hver enkelt av oss er betrodd mye av Gud. Vi har tid, krefter, evner, familie, venner, midler og hjertelag. Hvordan bruker vi det? Bruker vi det vi har fått av Gud på en egoistisk måte, eller er vi generøse? Teksten idag ender med en oppfordring om å tjene Gud, og ikke Mammon. Hver og en av oss må gjøre opp for oss selv hva som er viktig for oss. La ikke grådighet og pengebegjær styre deg, men opplev friheten ved å gi generøst med et villig sinn. Vi er kaldt til å tjene Gud; vi er kaldt til å se alt det vi eier og har som Guds gaver. Vi forvalter dem på hans veine. La oss gjøre det med iver og klokskap.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716