September 5, 2004

Mindekirken 5.sept 2004
Pastor Jens Arne Dale

Kristi kors, vårt kors

Luk 14.25-33

Da jeg ble konfirmert, fikk jeg en fin bibel av mine foreldre. Oversettelsen som ble brukt den gang var fra 1930, og dagens tekst lød slik i den oversettelsen: Om noen kommer til meg og ikke hater sin far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Jeg vet at jeg satte røde streker under dette bibelverset, men det var neppe fordi jeg likte det jeg leste. Mener Jesus virkelig at vi skal hate vår nærmeste familie?

Jeg tror bibeloversettelsen vi bruker idag gir en god tolkning av det Jesus egentlig mente: Det handler om å sette det å følge Jesus høyere enn far og mor... Men når det er sagt, må det også legges til at det greske verbet miseo faktisk betyr å hate. Jesus mente å si noe som sjokerte. Han satte tingene på spissen på en måte som gjorde dette til et av de umulige utsagn. Det ligner litt på det Jesus sa da han i bergprekenen sa at dersom ditt øye frister deg, så riv det ut. Og dersom din hånd frister deg til synd, så hugg den av… Slike utsagn er ikke ment bokstavelig, og dersom en religiøs leder krever at en skal gjøre dette i praksis, så ender det ofte tragisk.

Marit, la oss kalle henne det, var tenåring da hun kom i kontakt med et kristent fellesskap der troen og kjærligheten syntes å være brennende. Hun ble tatt imot med åpne armer, og brukte snart all sin tid i fellesskapet. Men det som begynte som omsorg og kjærlighet, ble etterhvert til kontroll og krav om underkastelse. Den sterke lederen av fellesskapet kritiserte Marit for mange ting hun gjorde. Hun ble tvunget til å bekjenne synder så alle hørte på, og hun ble ydmyket på forskjellige måter. Selvrespekten hennes ble brutt ned, og hun kom i et sykt avhengighetsforhold til den sterke lederen. I denne sammenhengen ble bibelordet om å hate foreldre brukt, eller skal vi si misbrukt, til å gjøre Marit til et null. Hun var ingenting i seg selv, totalt prisgitt en leder som langt på vei hadde psykopatiske trekk. For Marit ble bruddet med fellesskapet begynnelsen til et en lang vei mot psykisk helse. Men fortsatt er selvfølelsen lav etter årene med psykiske overgrep. Hun opplever det vanskelig å møte kristne ledere og pastorer, men hun har midt oppi det hele blitt bevart i sin grunnleggende tro på Guds godhet.

Fortellingen om Marit er kanskje annerledes enn fortellingen om ditt liv. Men når vi leser Jesu ord idag om at vi skal hate våre foreldre, er det vel verd å advare mot dem som tar slike biblevers bokstavlig i den hensikt å få makt over andres åndelige liv. Det blir lett galt når troslivet skal leves ut på en fanatisk måte. Fundamentalisme er farlig samme hvilken drakt den kler seg i. Men fundamentalisme tenker jeg her på de som kaprer en religion og bruker den til sine egne formål. Fundamentalismen er maktfullkommen, den tåler ikke demokratiets spilleregler. Vi har sett islamsk fundamentalisme der hat og terror blir etisk akseptert. Vi har sett det i politisk utgave i de totalitære ideologier. Og vi vet at kristendommen mange ganger er blitt misbrukt til å undertrykke andre.

Hvordan skal vi forstå Jesu ord om at vi skal hate våre foreldre? Sammenhengen de er sagt i, er viktig. Jesus var på vei mot Jerusalem, mot sin egen død på korset. Han var omgitt av mennesker som så veien mot Jerusalem som en triumfmarsj der Messias snart ville opprette sitt rike. De ventet et imperium. Jesus visste at alt ville bli annerledes. Derfor bruker han de sterkeste ord han kan for å hindre dem i å følge han på gale premisser. Det var ikke makt og ære som ventet dem som fulgte ham, men offer og lidelse. Den som vil være Jesu etterfølger må sette disippelskapet foran familien og det en eier.

Likevel er å hate ikke bokstavelig ment. Alt bibelen ellers sier om å elske hverandre ville i så fall bli satt til side. Det dreier seg om prioritering. Dypest sett dreier det seg om det forste bud: Du skal ikke ha andre guder enn meg. Gud vi ha førsteplassen i våre liv.

Korsbærere var ikke ukjent på Jesu tid. Alle hadde sett mennesker som var domt til doden. De ble tvunget til å bære sine egne kors til retterstedet. For dem var ikke egne eiendeler interessante lenger. Forholdet til de nærmeste var avgjort. Om få timer ville de bli skilt fra sine. Doden ville ikke gi dem mulighet til å ta noe med seg. En har funnet vikingegraver som viser at en i forkristen tid tenkte at den dode måtte ha med seg gods og gull til etterlivet. Vi har lest om hinduistiske skikker der koner er brent levende for å folge sine ektemenn til livet på den andre siden. Bibelen lærer oss at vi ikke kan ta med oss noe dit vi går. Doden setter et skille som er endelig. Bare en relasjon overlever dodens brodd: Fellesskapet med han som har gått gjennom dod og grav for oss.

Jesus var på vei mot lidelsen på korset. Der skulle han dø for verdens synd en gang for alle. Vi skal ikke lide for våre egne synder. Å ta sitt kors opp å følge Jesus er å bli gjort til ett med Kristus. I dåpen ble vi tegnet med korsets merke for at vi skulle tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på han. Vi dør og oppstår med han i vår dåp, sier Paulus i Rom 6.5. Vi befris fra mørkets makt og settes over i Guds elskede sønns rike, Kol 1.13. Å være døpt innebærer at vi er kommet i en ny relasjon til eidendeler og familie, alt det vi er glade i. En Jesu disippel tilhører Guds rike. Døden har mistet sin makt fordi den ligger bak oss. Den som tror på meg skal leve om han enn dør, sa Jesus i John 11.25. Merket med korsets tegn, lever vi ikke lenger for oss selv, men for Kristus. Alt i livet kommer i et nytt perspektiv.

En mann drømte at han ville kjøpe Guds rike. Gud sa at prisen var høy. Det koster alt. Mannen var villig til å invistere alt han hadde i banken for å kjøpe Guds rike. Men det koster mer, sa Gud. Huset ditt må selges og inngå i kjøpssummen. Men da må jeg jo bo i campingvogna, sa mannen. Det gjør ikke noe sa Gud, for den må også med i prisen. Men hva med kona og barna, klagde mannen. De må også selges, sa Gud. Men da har jeg jo ingen ting igjen, fortvilet mannen. Spiller ingen rolle, for du må selges selv for få råd til Guds rike, sa Gud. Og så kommer moralen til slutt. Gud sa: Nå tilhører alt det du eier og har meg, inklusive deg selv. Men egentlig kan jeg ikke bruke det selv. Men du kan bruke det for meg. Gjør det, men husk at du disponerer alt på veiene av meg.

Således kan ingen av dere være min disippel uten at han oppgir alt han eier, sier Jesus til oss idag. Men den som gir alt til Jesus, får også alt tilbake fra han. I denne sammenheng er ikke far og mor, hustru eller barn, brødre og søstre, ja, ens eget liv, viktigere enn Jesus. Men den som tilhører Jesus, er også kalt til å elske sine. Når Jesus kommer på førsteplassen i våre liv, er vi også fri til å elske og tjene andre.

Jesus snakker også om den som ville bygge et tårn, men ikke hadde råd til å fullføre det, og kongen som tinget om fred da han kalkulerte at han ikke hadde sjanse til å vinne krigen. Begge eksempler handler om å kalkulere rett. Vi makter ikke å bygge vårt eget frelsesverk. Men vi overgir oss til han som fullfører verket for oss. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og ga seg selv for meg. Gal 2.20

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716