April 10, 2005

Mindekirken, 10 april 2005
Pastor Jens Arne Dale

Lukas 24.13-35

Takket være media har vi kunnet oppleve pave Johannes Paul IIs bortgang på nært hold. Jeg er ikke katolikk, og jeg har mange synspunkter som er forskjellige fra pavens. Men time etter time med TV sendinger om pavens sykdom, død og begravelse har gjort et sterkt inntrykk på meg. Journalister og intervjuobjekter har opptrådt med den aller største respekt. Den katolske kirke har mistet sin hyrde, verden har mistet en "champion of human freedom" og en god og trofast Guds tjener har blitt kalt hjem, uttalte president Bush.

Vi føler oss som barn uten far denne kvelden, sa en av dem som ble intervjuet i Roma. Paven kommuniserte til hjertene, og på mange måter er han et godt eksempel på Jesu ord: Dere skal elske hverandre.

Teksten idag lar oss møte Emmausvandrerne. De følte seg også farløse. Jesus var blitt korsfestet. De hadde håpet han ville opprette et Guds rike, men den drømmen var blitt knust. Sorg og forvirring preget dem der de gikk og snakket om det som hadde skjedd. En ukjent slo følge med dem. Han lyttet til deres fortelling. Så tok han selv ordet og forklarte sammenhenger i GT som de ikke før hadde sett. Messias måtte lide og dø for så å kunne oppstå i herlighet, forklarte han. Da det ble kveld kom de til det stedet de skulle. De overtalte den fremmede til å bli hos dem. Og det var da det skjedde. Da han satt til bords og brøt brødet gjenkjente de Jesus. Og i samme sekund ble han usynlig for deres øyne.

Men forlot han dem? Nei. Vi ser han ikke, men den oppstandne Jesus går sammen med oss hver dag på vår livs vei.

Mennesker vi er glade i kan dø; foreldre, ektefelle, venner, paven for den saks skyld. Men Jesus Kristus vil aldri forlate oss. Han møter oss med sin fredshilsen, og han følger oss med sitt Frykt ikke!

Det var disse ordene, Frykt ikke, som var pavens motto. Karol Wojtyla vokste opp i Polen som på den tiden var kommunistisk. Statens offisielle ideologi var basert på ateisme. Myndighetene la hindringer i veien for kirken. Pavens presteutdannelse skjedde på et undergrunns seminar. Vi kan bare ane hva Jesus ord Frykt ikke må ha betydd da krigen kom og nazistene tok over styret i Polen.

Når man reflekterer over kommunismens fall i Sovjetunionen, tilskrives kirkens åndelige kraft og pavens mot mye av æren for det som skjedde. Johannes Paul II fryktet ikke for å dra til Cuba. Han kritiserte Castro for å forfølge de kristne. Og han kritiserte USA for boikott politikken.

Inspirert av Jesu ord om fred opponerte paven mot Gulf krigen, NATOs luftkrig mot Serbia, felttoget mot Afgahnistan og invasjonen i Iraq i 2003, hele atmosfæren av "korstog" som hefter ved krigen mot terror. Det vil alltid være vanskelig å bedømme når en krig vil være det minste av to onder.

Når en ser på for eksempel AIDS epedemien, er det vanskelig å forstå hvorfor paven har talt så sterkt mot prevensjon. På den annen side er det å være talsmann for moral og fred viktig. Den katolske kirke har i mange deler av verden vært i første rekke når det gjelder å kjempe for fattige og undertrykte.

I 1981 ble pave Johannes Paul II skutt på Petersplassen, men overlevde. Han tilga ugjerningsmannen. Bildene av paven som sitter i fengselscellen og bøyer seg mot den tyrkiske ekstremisten, som ville han lytte til hans skriftemål, er sterk kost. Frykt ikke, heller ikke for å tilgi dine fiender.

Ofte behandler vi andre kristne med mistenksomhet. Da Henrik VIII ville skille seg fra sin katolske kone, sa kirken nei. Da Henrik VIII ikke fikk det som han ville, brøt han like godt med Rom, og slik oppsto Den Anglikanske kirke. Selv om dette skjedde for mange hundre år siden, var Johannes Paul II den første pave som besøker England.

Johannes Paul II har også rakt ut hånden til jøder. Da han reiste til Israel ba han om tilgivelse for kirkens overgrep mot jødene. Å forsone seg med andre er bibelsk. Som den første pave siden Peter, besøkte han en synagoge. I Damaskus besøkte han en moske. Det er lett å ha frykt og fordommer i møte med muslimer. Ser vi potensielle terrorister i alle som tilber Allah? Jeg tror pavens holdning til religionsdialog er i Kristi ånd. Det handler om respekt og forståelse. Og jeg tror dette lar seg forene med å være sterk og klar i vitnesbyrdet om Jesus Kristus. Paven omtales som evangelist. Ord og sakrament er det sentrale for alle kirkesamfunn.

På Fillipinene opplevde man verdens største forsamling. Flere mennesker enn det bor i hele Minnesota (eller Norge for den saks skyld) var til stede på gudstjenesten der paven forrettet.

Det er menneskelig å frykte alderdom og sykdom. Den tidligere fjellklatrer, skiløper og atlet ble båret eller kjørte rundt i sin spesielle pavebil da beina ikke ville bære han mer. Han ga et ansikt til de handicappede, viste at sykdom og lidelse er en del av livet.

Fra de siste ukene husker vi bildet av paven som fra sitt lille vindu hilser folket på Petersplassen. Han som kunne snakke åtte språk flytende fikk ikke lenger fram et eneste ord. Under stor anstrengelse hevet han armen i en enkel bevegelse. Kristi velsignelse være med dere! En minnes Pauli ord: Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet. 2 Kor 12.9. Frykt ikke døden!

Ingen av oss vil få et liv og en tjeneste som paven. Men Jesus Kristus er den samme for oss alle. Han går ved vår side. Hans nåde er ny hver morgen. Å tjene han og våre medmennesker er vårt kall. Vi trenger ikke å frykte. Fremtiden er i hans hånd.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716