April 17, 2005
|
|
|
|
Mindekirken 17.april 2005 Det er et bilde og en stemme som har brent seg fast i meg. Jeg tror mange av dere vil nikke gjenkjennende til stemmen. Den stammer fra en amatørvideo og mannen som snakket hadde ingen anelse om at han snakket for åpen mikrofon til en hel verden. Han ropte i vantro forferdelse: Oh, my God, Oh, my God! idet et passajerfly ble forvandlet til en levende bombe og styrte med fullt overlegg inn i World Trade Center. Hvem kan glemme de uvirkelige TV-bildene fra 11.september 2001? Det står om Adam og Eva: -Da ble deres øyne åpnet. 11.september 2001 åpnet en hel verdens øyne. Bak terrorangrepet aner vi et hat og en besluttsomhet i det onde så dyp som en avgrunn. Jesus sier: - Tyven kommer for å stjele, drepe og ødelegge. Å være menneske er å være utsatt og sårbar. Den kalde krigen er over. I stedet har vi fått krigen mot terror. Vi er i fare. Vi har en fiende. Det finnes krefter som vil oss ondt. I vår mediabaserte tid er vi opptatt av at ondskapen skal ha et ansikt. Osama bin Laden har gitt ondskapen et ansikt, sier mange. Akkurat slik Adolf Hitler gjorde det i midten av forrige århundre. Saddam Hussein ga også ondskapen et ansikt i manges øyne. Nå viser det seg i ettertid at det ikke var masseødeleggelsesvåpen i Iraq slik etterretningsorganisasjoner og politikere hevdet. Å skape fiendebilder er lett. Å bedømme en trussel korrekt er vanskelig. Den tanken slo meg også da vi fikk neglefila beslaglagt i sikkerhetskontrollen på flyplassen. Kampen mot det onde dreier seg om mer enn bare ytre fiender. Paulus sier: - Vi har ikke kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Efes 612. Jeg er redd Adolf Hitler, Osama bin Laden og Saddam Hussein bare er for løpegutter å regne mot den fiende vi egentlig står overfor. Bibelen legger ikke skjul på at Gud har en motstander: Djevelen som vil ødelegge våre liv, tyven som Jesus taler om i dagens tekst. Det er han som ikke går gjennom døren, men klyver over et annet sted. Det er han som har den fremmede stemmen. Det var den stemmen som lokket Adam og Eva til ulydighet mot Gud i Edens hage. Du og jeg hører også ulike stemmer inni oss. Forstå dette riktig. Jeg mener ikke at vi er skisofrene. Men vi kjenner lysten til det onde og lysten til det gode. Frontlinjen i kampen mellom det onde og det gode går inni oss selv. Paulus sier: - Jeg skjønner ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg. Rom 7.15. Det må vel være det nærmeste vi kommer en beskrivelse av mennesket som en vandrende borgerkrig. Ropet - Oh, my God, på 11.september 2001 likner på Fader vårs formulering: - Frels oss fra det onde. Frels oss fra det onde i oss og rundt oss. I gudstjenestens liturgi lyder det: - Kyrie eleison. Herre miskunne deg over oss. Det er også det samme ropet. Det er ropet fra den blinde tiggeren Bartimeus som satt i veikanten ved Jeriko . Det er ropet fra kirken i hele verden, ropet til Gud om hjelp for alle som lider, de volds- og krigsrammede, de syke, fattige og de sultne. Vi roper på hjelp fra han som kan tilgi synd og fri oss fra vårt mørke. Men er det svar å få? Ja. Det viktigste ropet kommer ikke fra oss, men fra Gud. Vi er ikke avskrevet av han. – Adam, hvor er du? ropte Gud da de hadde lånt øre til stemmen som fristet og løy. Ved å spise av det forbudne tre var de selv blitt løgnens barn, med alt det det innebar av fortielse, beskyldninger og dårlig samvittighet. Gud ropte på dem i Edens hage for å gi dem mulighet til oppgjør og sannhet. I dagens tekst sier Jesus at den gode hyrde gjenkjennes på røsten. Det er den gode hyrde som kaller oss ut av fortielse og løgn. Han kaller oss inn i lyset og tilgivelsen. Det høres kanskje ut som en selvmotsigelse, men vår kamp er å kunne overgi oss til Gud, la oss beseire av han som vil oss så inderlig vel. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod, sier Jesus. Jane Fonda har kommet i medias søkelys igjen. Hun fortalte til Time magazine sist uke at hun har møtt Jesus og fått en dypere fred og harmoni i sitt liv. Hun har fått erfare sannheten i Jesu ord: Jeg har kommet for at dere skal ha liv og overflod. Å være en kristen er å tilhøre han som gir liv og overflod. Han kaller sine egne sauer ved navn, står det. Biskop Hille i Hamar fortalte at han en gang beklaget seg til en venn over at han hadde så vanskelig for å huske navn. Det er fordi du ikke er glad i mennesker, det, var vennens svar. Hille glemte aldri det svaret. Og det skjedde en forandring med han etter det. På hans avskjedsfest som biskop var det mange hundre mennesker, og jeg tror han kjente navnet på omtrent alle. Det gjør så godt når noen husker ens navn. Det gjør at en kan føle seg verdsatt og velkommen. Du og jeg er ikke navnløse for Gud. Vi er verdifulle i hans øyne. Den gode hyrde ga sitt liv for oss. Så stor pris setter han på oss. Du ble kalt ved navn da tre never vann ble øst over ditt hode i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Jesus beskriver den gode hyrde som kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner hans stemme. Det er et vakkert bilde på det å være ledet gjennom livet. Den daglige ledelse kan være så enklet som å be Gud om hjelp til å gjøre det gode. Vi kan være til velsignelse for vår neste. Å følge Jesus er ikke det samme som å leve et liv uten problemer. Men uannsett livssituasjon, kan vi være sikre på at han er med oss. Eller som Paulus sier. Ingen ting kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus. Rom 8.39. David sier i Salme 23: Selv om jeg går gjennom dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg. Når noen ligger for døden, sies det at hørselen er det siste som forsvinner. Derfor skal en snakke til den som ligger på det siste som om vedkommende hører, selv om han eller hun ikke kan gi noen respons. Å høre noen viske kjærlige ord og bønner om Guds velsignelse og fred, må være godt når en må forlate denne verden. Kanskje er det slik også på den andre siden av døden, at det første vi registrerer er en stemme: Den gode hyrdes stemme, som kjærlig nevner vårt navn. Så blir det akkurat slik som da Maria Magdalena gjenkjente Jesus på røsten da han etter oppstandelsen nevnte hennes navn: Maria! Frykt ikke, jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min, sier Herren i Jes 43.1 Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.
|
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |