August 14, 2005

Mindekirken 14.august 2005

Pastor Jens Arne Dale

Mat 15.21-28

Denne uka kan TV og aviser fortelle om Cindy Sheehan fra Vacaville, California, som har slått leir i veikanten utenfor president Bush sin ranch i Texas. Hennes sønn, Army Specialist Casey Meeham, ble drept i Irak 4.april 2004. Moren vil forbli på den provisoriske leiplassen til hun får møte presidenten. Hun vil utbe seg en forklaring på hvorfor USA okkuperer Irak . Det er underforstått at dette i hennes øyne er en meningsløs krig. Presidenten på sin side har ingen planer om å møte henne. Eller rettere sagt, møte henne igjen; hun og noen andre slektninger til falne soldater fikk møte presidenten i fjor. Denne gangen dreier det seg om en anti krigs demonstrasjon fra morens side. Men om en ser bort fra at dette er et kontroversielt politisk budskap, så står det tilbake at det her er en fortvilet, sørgende mor som opplever det meningsløse i at hennes sønn er død. Hun roper på svar, men føler ikke at hun når fram.

Tanken på Cindy Sheehan slo meg da jeg leste dagens tekst. Vi møter en mor som var fortvilet fordi hennes datter var ille plaget. Hun var blitt et offer for onde krefter som hadde henne i sin vold. Moren vendte seg til Jesus. Hun ropte på han, ville ikke gi seg før han svarte. Men Jesus så ikke ut til å bry seg.

Mange av oss er foreldre, og vi vet noe om hvor sårbare vi er når det gjelder våre barn. Å miste et barn er et av de mest smertelige tap et menneske kan oppleve. For noen blir det slik at sorgens mørke skygge følger en livet ut. Når sykdom rammer våre barn vil vi gjøre hva som står i vår makt for at de skal bli friske igjen. Jeg vet ikke hva vi kan sammenlikne den besatte jenta i dagens tekst med. Hun var plaget av en ond ånd. Det kan ha ytret seg som et handicapp, eller kanskje heller som en alvorlig psykisk lidelse. Det var en tvangssituasjon der jenta var styrt av krefter hun ikke rådde med.

Nøyaktig hvordan lidelsen artet seg kan være det samme. Men vi kan kjenne oss igjen i den fortvilte moren. Hva slags hjelp hun hadde søkt før, vet vi ikke, men nå kunne hennes liv beskrives med ett eneste ord: bønn. Hun ba Jesus om hjelp. Hun ropte til han, tryglet om hjelp. Hun kastet seg ned for Jesus, kjempet med ham. Ja til slutt kan en vel si at hun nærmest overvant Jesus og fikk det hun ba om. Jenta ble helbredet.

For oss som har lest historiene om Jesu generøsitet i møte med syke og besatte er det mest påfallende i denne teksten at Jesus syntes å være totalt uinteressert i å hjelpe kvinnen. Selv disiplene følte seg brydd og sa til Jesus: Ta deg av henne. Setningen kan også oversettes Send henne bort. Hva svarte Jesus? Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene av Israels flokk. Jeg tror ikke dette skal leses som noen form for rasistisk utsagn. Men gjennom hele bibelen finner vi en tanke om utvelgelse.

Abraham ble utvalgt til å bli far for et stort folk. Israel var dette Guds folk i den gamle pakt. Da Jesus kom, var hans misjon i første omgang begrenset til dette folk. Paulus taler om at evangeliet er for jøde først. Men det stanser ikke der. Abrahams velsignelse skulle komme over hedningene i Kristus. Evangeliet er Guds kraft til frelse, for jøde først og så for greker. Rom 1.16. Greker er i denne sammenheng alle som ikke er jøder. Det er snakk om et nytt gudsfolk, hedninger skulle ikke lenger holdes utenfor, men få bli del av Guds familie. Vi er utvalgt i Kristus før verden ble skapt, sier Paulus, Efes 1.3. Altså er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og tilhører Guds familie. Efes 2.19.

Noen fra vår menighet har vært så heldige å få audiens på det kongelige slott i Oslo. Det er høytidelig å snakke med kongen. Man oppfører seg med verdighet og respekt. Å ha adgang til kongen er et privilegium. Men jeg tror ikke de samme regler for omgangsformer gjelder innad i kongefamilien. Jeg ser ikke for meg kronprinsen ved frokostbordet si: Kan deres kongelige høyhet sende smøret. Barna i den kongelige familie trenger ikke søke om audiens for å snakke med kongen. De har selvsagt adgang fordi de er barn. Det er snakk om nærhet og fortrolighet på en annen måte fordi det er et familieforhold.

I jødedommen var respekten for Gud så stor at man ikke kunne ta Guds navn i sin munn, men måtte bruke en omskrivning og si for eksempel min Herre. Jesus brøt radikalt med dette. Han lærte oss å be med ordene Fader vår. Med det viste han at vårt forhold til Gud ikke behøver å være preget av distanse. Det er ikke nødvendig å bruke spesielle ord eller høytidelige former når en henvender seg til Gud. Han er vår himmelske Far. Vi har adgang fordi vi er barn og kan være fortrolige med Gud. Ved dåpen og troen har vi fått barnekår. Paulus sier at vi har fått barnekårets Ånd som gjør at vi roper Abba, Far! Rom 8.15. det betyr egentlig pappa. Språket minner oss om barn som kryper opp på fars fang.

Jesus understreket for sine disipler at de ikke trengte å ramse opp mange ord som hedningene for å bli bønnhørt. For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber han om det. Mat.6.8. Når Gud vet hva vi trenger, og fortsatt vil at vi skal be til han, så er det fordi han lengter etter at vi skal komme til han, ha fellesskap med han. Bønn er uttrykk for tillit og tro. Da Jesus lærte disiplene om bønn ga han dem den bønnen som dekker alt, Guds ære og vårt beste. Fader vår er en bønneskole i seg selv. Vi kan også si at kirken lærer oss å be. Gudstjenesteliturgien er en bønneskole, her er alle typer bønn: syndsbekjennelse, kyrie som er et nødrop, gloria som er lovprisning, dagens bønn som er en meditasjon over et bibelsk tema, forbønn for folk og land, takkebønner, for ikke å snakke om nattverdens bønner som er helt spesielle.

I en generasjon har ELCA brukt liturgiene i LBW for sine gudstjeneter. Denne uka vedtar ELCA Churchwide Assembly i Florida en ny salmebok med nye liturgier. Neppe har en ny liturgi blitt gjennomdrøftet grundigere enn denne. Og det er viktig fordi liturgien er en grunnstein i vår tro og teologi. Hver generasjon må be slik den føler det er rett. I 1905 forandret man kirkebønnen i Norge fordi unionen ble oppløst og vi fikk vårt eget kongehus. Det var en enkel forandring. Våre bønner idag gjenspeiler vår tids problemstillinger. Det kan for eksempel være synder som er mer nærliggende å bekjenne idag enn tidligere, for eksempel miljøødeleggelse. Mange ganger vil liturgien gjenspeile at vi lærer av andre kristne kirker, liturgiene kan gjenspeile at en vektlegger nye sider ved vår tro. Det kan være en berikelse for oss som forstår stykkevis, som Paulus sier. Men når liturgien forandres er det også en tid for å stå på vakt så vi ikke svikter vår tradisjon og vår teologi. Det er derfor drøftingene rundt en ny gudstjenestebok er så viktig.

Moren som ba i så dramatiske vendinger til Jesus i dagens tekst hadde ingen liturgibok. Hun lærer oss at bønn kan være pågående og utholdende. Be uavlatelig, sier Paulus i 1 Tess 5.17. Når Jesus avviste henne til å begynne med og så likevel hørte hennes bønn, så blir det en forsmak på den bønneretten også hedningene (vi) skulle få del i ved Jesu død og oppstandelse. Vi har fått full og fri adgang til vår himmelske far. Vi kan komme til han med tillit of frimodighet og be om alt som ligger oss på hjertet. Noen ganger er et bønnesvar mer i tråd med det Gud ser vi trenger enn det vi selv ønsker å få. Noen av våre bønner vil ikke bli oppfylt før vi kommer til himmelen. Derfor ber vi med forventning: La ditt rike komme og din vilje skje. Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716