August 21, 2005

Mindekirken, 21.august 2005

Pastor Jens Arne Dale

Mat 16.13-20

Jesus og disiplene kom til traktene ved Cæsarea Filippi leser vi i dagens tekst. Om du tar en titt på kartet vil du oppdage at stedet ligger helt nord i Israel, på grensen til Libanon. Det er et vakkert sted. I nord troner den for store deler av året snødekkede toppen av Hermonfjellet. Her er Jordanelvens kilder, fossestryk og grønne skogholdt. En gang i tiden ble den greske guden Pan dyrket her. Rester av tempelet finnes den dag idag. På Jesus tid var det en by bygd til ære for keiser Augustus her. Stedet var på mange måter utenfor de jødiske kjerneområdene. Det var så langt nord som Jesus og disiplene noen gang kom.

På mange måter er Peters bekjennelse i dagens tekst et høydepunkt i Matteusevangeliet. Og det er også et vendepunkt. Fra dette stedet går Jesu vandring sørover mot Jerusalem. Det er som om han har kommet til avslutningen av en klasse der disiplene har avlagt eksamen og bestått: De vet at han er Messias Guds Sønn. Men en ny klasse vil begynne; disiplene skal lære hva slags Messias Jesus var, at Guds Sønn skulle lide og dø.

Jesus spurte sine disipler om hva folk trodde om han, og svarene varierte. Slik er det idag også. Oppfatningene om Jesus er mange. Jesus var en stor lærer, han var et godt menneske, en mann med guddommelige evner. I nye religiøse retninger er det nesten alltid referert til Jesus. Det er alltid positive oppfatninger av han , men aldri fullt ut slik NT beskriver Jesus, som sann Gud og sant menneske. Islam er et godt eksempel. Der er Jesus en profet, men ikke Guds Sønn. Det var tydligvis også den gjengse oppfatningen av Jesus i hans samtid.

Jesus ble sett på som en Elia-figur, sa disiplene. Du husker kanskje fortellingen om Elia som ble tatt opp til himmelen i en ildvogn. Det er det en synger om i negro spiritualen Swing low, sweet chariot. Malaki 4.5 profeterer at Elia vil komme igjen og sette alt i stand før Messias kommer. Ifølge Jesus er det døperen Johannes som oppfyller denne profetien, Mat 11.14. Når Jesus blir sett på som en av de andre profetene, har det bakgrunn i løftet om at en ny profet ville komme en dag, 5 Mos 18.15.

Men Jesus ville være mer enn en profet. Ingen av de samtidige oppfatningene av han ga uttrykk for hvem han egentlig var. Det var først da Peter svarte at Jesus ble fornøyd: Du er Messias, den levende Guds Sønn.

Jeg tror ikke Peter fullt ut forsto hvor riktig han hadde svart. I alle fall er det god grunn til å mistenke han for å tenke i de vanlige kategoriene i jødedommen med Messias som en nasjonal befrier. Uttrykket Guds Sønn behøvde heller ikke bety at han fullt ut så Jesus som Faderen lik. Guds Sønn ble brukt om Israels konge som var adoptert av Gud. At Peter mangler noe i forståelsen av de uttrykkene han selv brukte, vet vi av fortsettelsen. For i det neste avsnittet leser vi at Peter var totalt fremmed for tanken om en Messias, konge, som skulle lide og dø.

Jødedommen har mange eksempler på skikkelser som har gjort krav på å være Messias. En av dem er Bar Kochba som i år 132 e.Kr. ledet et vellykket opprør mot romerne og faktisk styrte et selvstendig Israel for tre år. Men da kom romerne grusomt tilbake, la by etter by øde, og de som ikke ble drept ble fordrevet fra landet. Det er den direkte historiske bakgrunnen for at jødene har blitt spredd blant så mange andre folkeslag rundt om i verden. Alle som hadde trodd at Bar Kochba var Messias, fikk trosproblemer. Problemet ble løst på følgende måte: Man hevdet at navnet hans ikke betydde Stjernesønnen slik man først hadde ment, men Løgnens Sønn, og da ble det jo ikke Gud som hadde sviktet dem, men Bar Kochba.

Oppfatningen av en jødisk nasjonalstat med grenser tegnet etter løftene Gud ga til Abraham i den gamle pakt er aktualisert denne uka. Israel har tvangsflyttet 8500 jøder fra Gaza til Israel. Vi har sett TV bilder av familier som har tatt med seg absolutt alt de har, og i noen tilfelle jevnet sitt hjem med jorden før de har overlatt bostningen sin til palestinske selvstyremyndigheter. Statsminister Sharon fortjener støtte for denne politikken. Den er i tråd med FN vedtaket som i 1947 sikret opprettelsen av Israel, og Osloavtalen fra 1993 som siktet mot en fredelig sameksistens mellom israelere og palestienere i to selvstendige stater. Israel har okkupert Gaza og Vestbredden siden 1967, eller administrert landeområdene som de liker å si i Jerusalem. Men med den raskt voksende palestinske befolkningen ville Israel aldri ha kunnet innlemme Gaza og Vestbredden i staten Israel. Det ville i så fall ha betydd at jødene i løpet av 20 år ville ha kommet i mindretall i Israel. Nå skjer forhåpentligvis det sammen i Gaza som da Israel for ca 30 år siden ga Sinaihalvøya tilbake til Egypt; man får fred i bytte mot land.

Problemet for noen jøder er at evakueringen innebærer å gi opp land de oppfatter at Gud har gitt dem. Ut fra NT er det imidlertid ingen ting som gir oss holdepunkter for å si at Israel kan påberope seg guddommelig særrett til landet. Hva jødene har en historisk rett til, er en annen sak, men man kan ikke gjøre som man selv vil under henvisning til guddommelig rett. Det er da også den alminnelige holdning i Israel at landet må følge internasjonal rett.

Dagens tekst illustrerer dette. Den viser at Jesus ikke ville være en nasjonal befrier i politisk forstand. Jesus snakker om noe langt mer enn et jordisk rike. Ikke noe sted i NT finner vi at Jesus henvender seg til sitt folk på veiene at landløftet som ble gitt til Abraham. Men at jødene skal bestå som folk, er en tanke vi finner for eksempel i Rom 9 –11. Der er tanken er at de en dag vil vende om å tro på Jesus som Messias, ikke i politisk forstand, men åndelig.

Jesus var fornøyd med å bli kalt Messias, den levende Guds Sønn. Dette er blitt åpenbart deg av min Far i himmelen, sa Jesus, og utropte Peter til Klippen hvorpå han ville bygge sin kirke. Det var ikke Peter som person Jesus mente, han skulle svikte og fornekte. Men det var den trosbekjennelse som han avla, gitt av Faderen selv, som Jesus ville bygge sin kirke på. Teksten gir ingen anntydninger om at Peter skulle bli den første pave, slik katolikkene hevder. Men å være kirke vil alltid være å bekjenne troen på Kristus. Dette stedet er et av kun to steder der Jesus omtaler kirken. Og han omtaler kirken med den aller største oppgave og ansvar: å ha nøkkelen til himmelriket. I kirken forkynnes det evangelium som kan løse mennesker fra synd og skyld. Kirken er vårt hjem så lenge vi er her på jorden. Men kirken har sin begrensning i tid. Himmelriktet eller Guds rike er nær, det er også det som en gang skal komme. Skaperverket skal totalt fornyes. Løftet om et land oppfylles ikke i denne verden. Men det peker fram mot en ny himmel og en ny jord, den dagen Gud skal gjøre alt nytt.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716