August 7, 2005

Mindekirken. 7.august 2005
Pastor Jens Arne Dale

Mat 14.22-33

Den fjerde nattevakt var romernes betegnelse på timene mellom klokka tre og seks. Det var den siste, mørke delen av natta. For den som holdt nattevakt var det også tiden da kreftene begynte å ta slutt.

Teksten idag forteller om disiplene som utmattet kjempet seg fram mot bølger og vind på Genesaret sjøen. Jesus var ikke ombord. Derimot kom han gående på vannet. Disiplene skrek av angst da de trodde de skimtet et gjenferd der i mørket. Hvilken kontrast er ikke det til Jesu ord: Vær ved godt mot, det er meg, vær ikke redde. Med ett var det som hadde skremt dem borte. Jesu stemme ga trygghet og ro. Det er meg.

I GT brukes en tilsvarende vending når Gud åpenbarte seg. Moses ble både fasinert og skremt av den brennende tornebusken han så da han gjette småfeet for sin svigerfar. Han ville se nærmere på busken som ikke brant opp, men ble stanset av Guds stemme: Moses, Moses, kom ikke nærmere, ta din esko av deg! For stedet du står på er hellig grunn. Jeg er din far Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Gud ga seg til kjenne med ordene: Det er meg. Jesus gjorde det samme for disiplene: Det er meg. Vær ikke redde.

Kristne har til alle tider lest denne teksten som et vitnesbyrd om at Jesus var guddommelig. Han har makt over naturkreftene og evne og vilje til å hjelpe sin kristne kirke i storm og motvind. Helt spesielt og personlig blir det når Peter ber om å få lov til å gå Jesus i møte på vannet. Er det iver eller overmot? Med mindre en står på vannski i 30 miles i timen vil enhver som forsøker å gå på vannet synke. Men Jesus sa ja, og Peter gikk på vannet. Han gikk på vannet så lenge han så på Jesus. Han stolte på Jesus ord. Troens makt er uendelig stor. Man kan flytte fjell og gå på vann. Men Peter mistet sitt fokus på Jesus og begynte å se på bølgene. Han ble redd og begynte å synke.

Vi har vel neppe gått på vannet som Peter, men vi har alle erfaringer av hvor viktig det er å fokusere på det som er positivt. I mange år var jeg stadig på besøk i nye skoleklasser og holdt foredrag. Blandt elvevene ville det alltid være noen positive ansikter og andre kritiske. Jeg ble alltid mest inspirert av blikkontakten med de åpne og vennlige elevene. Mennesker som viser interesse gir en foredragsholder trygghet, og det smitter ofte til en hel forsamling. Det å tenke positivt gjør oss til seirende mennesker. Spør Tiger Woods eller Lance Armstrong hva den mentale innstillingen betyr for dem som idrettsutøvere. Ingen vinner ved å tenke at det er jo ganske bra å bli nummer to også.

Om man fokuserer på urett som er begått mot en, vil sinnet lett bli fyllt av bitterhet. Det er en stor gave og evne å kunne takke for alle ting. Den som kan tilgi andre blir ikke selv negativ og forsuret. Å straffe andre ved selv å være bitter, er som å prøve å drepe rotter ved selv å spise rottegif. Intet eksempel er vel sterkere enn Jesus på korset som ba: Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør. Å se på Jesus er å være under inntrykket av guddommelig kjærlighet og nåde. Når en ser på Jesus blir mange andre ting uvesentlige bagateller. Det gjør oss generøse og tilgivende i forhold til andre. Paulus sin livsvisdom blir virkelig: Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud, Rom 8.28. I praksis har vi ikke bruk for å gå på vann, men du verden så viktig det er å kunne ha et troens blikk vendt mot Jesus. Da skremmes vi ikke så lett av skiftende bølger i våre livsomgivelser.

Teksten idag handler om seirende tro. Det handler om å kunne gjøre under i Jesus navn, som det å gå på vannet. Men hva da med fortsettelsen? Peter gikk ikke mange skrittene før han begynte å se på bølgene, ble redd, sank og gulpet vann mens han fortvilet ropte: Herre, frels meg. Det var ikke Peters tro som berget han, men Jesu sterke hånd. Jeg tror vi ofte kjenner oss igjen i den siden av Peter, vår egen tro er ikke så sterk. Men ropet Herre, frels meg, er tro nok. Vi har ingen ting å rose oss av, men Jesu hånd holder oss oppe likevel.

Disiplene som slet i motvind og høye bølger kan vel også til tider være et godt bilde på fellesskapet i menigheten. Vi kan oppleve konflikter og spenninger. Det er lett å bli misforstått, såret og føle seg avvist. Men selv menigheter i kriser og konflikter tilhører Jesus. Vi er ikke helgner, men hellige. Det vil si, Jesus har gjort oss hellige gjennom dåpen. Det er når han kommer gjennom sitt Ord og sier Fred, det er meg, at underet skjer. Det betyr ikke alltid at konfliktenes bølger legger seg, men det at han åpenbarer seg er nok. Han gir oss av seg selv i nattverden og gjennom sitt ord. Kraften ligger ikke i vår tro, men i evangeliet. Det er Guds kraft til frelse. Min nåde er nok for deg, sa Herren til Paulus.

Den fjerde nattevakt er tittelen på en av Johan Falkbergets romaner. Den handler om Benjamin Sigismund som kom som prest til bergstaden Røros seinvinters i 1808. Som prest er Sigismund streng og prinsippfast. Men han er også sanselig. Han blir forelsket i Gunnhild Bonde, en kvinne fra bergalmuen. Sigismund har et kjølig forhold til sin kone Kathrine. Gunnhild hadde aldri noe ønske om å bli viet til sin mann. I kirketårnet, mellom himmel og jord, møtes Sigismund og Gunnhild i sin forbudte kjærlighet. Falkberget skildrer de vanvittige kreftene som drar dem mot hverandre og nærmest gjør dem maktesløse. Det er som om fortiden hadde bestemt de to for hverandre, men tilfeldighetene ville det annerledes. Det hemmelige forholdet blir delvis kjent, de to bestemmer seg for ikke å møtes mer. Men å sørge den andre ut av sinnet er ikke lett. Tomheten ved savnet og slitingen mellom følelser og moralsk plikt krever mye av dem. Den stolte forkynner lider nederlag. Folk fyller ikke lenger kirka for å høre hans forkynnelse. På slutten av boka møter vi Sigismund tæret av sykdom og hjertesorg. Det har lutret den selvgode presten. I en gripende scene skildres det hvordan han får et oppgjør med seg selv og sin Gud. Det blir et sannhetes øyeblikk for den aldrende prelat. Gjennom sitt personlige nederlag får han møte den Kristus som i Den fjerde nattevakt kom vandrende mot disiplene på sjøen. Som en tigger møter han den Kristus som kan frigjøre fra skyld og angst. Gunnhild og Sigismund får aldri hverandre. Men de får et siste forsonende møte dagen før Sigismund dør.

For noen mennesker ser livet ut som de forspilte eller tapte muligheter. Det kan være forholdet til andre mennesker som ikke ble som en håpet. Sykdom og ulykker kan sette en på et livets sidespor. Det kan hende at en kommer til livets fjerde nattevakt uten å se lys. Men det betyr ikke at alt er over. Han som kom til disiplene i den fjerde nattevakt kan også komme til oss men sine ord om fred. Det er mange forhold i livet vi ikke kan forandre. Men han som kjenner alt kan tenne lys også i det mørket vi ikke ser noen vei gjennom.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716