|
|
Mindekirken 17.juli 2005 Ugresset i hveten Mat 13.24-30 og 36-43 For drøye to uker siden reiste jeg og familien tilbake til Norge. Trude, min kone, er allerede igang igjen som journalist i lokalavisa, og selv om jeg savner henne og barna, synes jeg det var deilig å komme tilbake til Mindekirken og varmen i Minnesota. Vi leide ut huset vårt i Norge i den tiden familien bodde her. Leietagerne har stelt pent med huset, men de hadde ikke ansvar for haven. Der var det mye å ta igjen. Noen blomsterbed var så gjengrodd at det var vanskelig å se forskjell på ugress og prydplanter. Jeg vet ikke om du noen gang har opplevd det, men det hender en tar feil og luker ut nyttevekstene og lar ugresset stå. Problemet er ikke nytt. Jesus forteller i dagens tekst om tjenere som så seg lei på at hveteåkeren var full av ugress. De meldte seg frivillig til å luke, men bonden sa nei. For da kommer dere til å rykke opp hveten sammen med ugresset. La dem begge vokse sammen til høsten kommer. Noen mennesker opptrer som selvbestaltet åndelig ekspertise. De tror de kan se forskjell på ugress og hvete, skille ut hvem som vil komme til himmelen og i særdeleshet hvem som ikke vil komme dit. Slike mennesker kan være harde moralske dommere. Noen av oss har vokst opp i en tradisjon der moralske dommer ble felt på grunn av kortspill, dans og alkohol. Men det er ikke oss gitt å bedømme mennesker på denne måten. Høstens herre skal avgjøre. Og kanskje blir det slik at dommens dag byr på overraskelser. Og kanskje den største overraskelse vil være at en selv er kommet til himmelen. For hvem kommer egentlig dit? Jesus taler om onde og gode mennesker idag. Det vil si han bruker uttrykkene "alle som gjør urett" og "rettferdige". Jesus opererer altså med et skille mellom mennesker. Men det skillet går ikke slik vi mennesker tror. Vi skiller mellom mor Theresa og Adolf Hitler, men bibelens radikale budskap er at det ikke er noen forskjell når Guds strenge dom legges til grunn: "Alle har syndet og står uten ære for Gud," sier Rom3.22-23. Sagt med liknelsens ord: Verden er full av ugress. Vi fortjener alle å bli luket ut og gå fortapt. Men det er det siste Gud vil. Han behandler oss ikke som fortjent, men etter sin nåde. Hans største ønske er å gi oss en fremtid i sitt rike. "Da skal de rettferdige skinne som solen i sin Fars rike," sier Jesus. Hvem er "de rettferdige?" Er det dem som greier å leve et anstendig liv? Nei, de rettferdige, det er dem som blir erklært rettferdige på grunn av forløsningen i Kristus Jesus, sier Rom 3.24. "Forløsning" betyr å bli løskjøpt. Vi ble kjøpt fri fra synd og skyld da Jesus døde på korset. Det som gjør oss til hvete og ikke ugress, for å bruke liknelsens ord, er ikke våre egne moralske kvaliteter, men hva en annen har gjort for oss. Vi er rettferdige på grunn av det Jesus har gjort for oss. I den lutherske tradisjon snakker vi om en fremmed rettferdighet, det er noe vi er tilregnet. Vi er erklært rettferdige av Gud. Det er en rettferdighet som gjelder også når vi kjenner på moralske nederlag i livet vårt. Det er en rettferdighet som kan gi oss frimodighet også på dommens dag. Husker dere evagelisten Louis Palau som samlet over 100 000 mennesker på State capitol for et år siden. Han skulle tale til en forsamling på flere tusen ungdommer og begynte med å si: Jeg har et problem. Jeg liker å se pornografiske bilder. Han fikk en meget lydhør forsamling og møtte ungdommen med en ærlig innrømmelse på et punkt som mange kunne kjenne seg igjen i. Det kan være mange ting det gjelder, men det går ann å slite med følelsen av å leve et dobbelt liv. Å vandre i lyset er et bibelsk uttrykk som handler om å sette ord på de tingene i ens liv som ikke tåler dagens lys. Meningen med et skriftemål er å bekjenne sin synd, og lette sin samvittighet. Det har en stor mentalhygenisk gevinst. En kan føle seg lettet og glad. En kan komme til rette med smertelige ting og få hjelp til å gå videre med livet sitt. Men det viktigste, og det unikt evangeliske ved skriftemålet, er at vi ikke bare får hjelp til å komme til rette med skyldfølelse, men reell skyld. Vi blir erklært rettferdige på grunn av Jesus død og oppstandelse for oss. Og det betyr at også den som måtte fortsette å slite med skyldfølelse, angst, depresjoner eller hva det kan være, er tilgitt. Tilgivelsen skjer ikke i vårt sinn, men hos Gud. For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt, sier 1John 3.21. Det er dette dåpen gir oss del i. Alle dere som er døpt til Kristus har kledd dere i Kristus, sier Paulus i Gal 3.27. I dåpen blir vi gjort til Guds barn. Det omtales i så radikale vendinger at det er som å gå fra død til liv. Og det skjer enten dåpsbarnet sover eller skriker. Dåpen viser at kristenliv ikke er basert på hva mennesker gjør, men hva Gud gjør. Gud er hovedpersonen i dåpen. Han er den som handler og gjør oss til sine barn. Liknelsen om ugresset i hveten forteller at det ikke er vi mennesker som skal dømme. Det er ikke vår business å sortere mennester etter god og dårlig moral. Vårt fokus skal være på han som har frelst oss og som berger oss på dommens dag. Ære være Faderen og Sønnen og Den Helige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet, amen.
|
The Norwegian Lutheran Memorial Church · 924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 · (612)874-0716 |