June 12, 2005

Mindekirken, June 12, 2005
Pastor Jens Arne Dale

Mat 9.35- 10.8

Det er kirkens natur å vokse. Kristi legeme er utstyrt med et vekstgen. Misjon og evangelisering er ikke valgfrie aktiviteter. En menighet som ikke er opptatt av å nå nye mennesker med evangeliet er en selvmotsigelse.

Jeg tror ikke mennesker på Jesu tid var veldig mye verre stilt enn mennesker som har levd til andre tider. Vi som lever idag nyter godt av enorme fremskritt på mange felter, men jeg er ikke sikker på om vi har mindre bekymringer enn våre besteforeldre og deres foreldre igjen, eller folk på Jesus tid.

Jesus så mennesker i nød. Jeg tror Jesus ser det samme idag. Teknologi, økonomi og generelle livsvilkår er forandret. Men er menneskers karakter foredlet? Behandler vi hverandre med større respekt enn før? Svaret er antagelig både ja og nei. Om slaveriet er opphevet, vil en kunne si at andre og mindre synlige former for undertrykkelse eksisterer. Menneskets moralske dilemma er ikke løst. Mangel på kjærlighet, det bibelen kaller synd, er fortsatt et felles menneskelig karaktertrekk. Sett i det perspektivet kan mennesker anno 2005 fortsatt se ut som forkomne og hjelpesløse, som sauer uten hyrde.

Jesus ser fortsatt mennesker i nød, mennesker som trenger helbredelse i en eller annen form, mennesker som trenger å bli frigjort av evangeliet om Guds rike. Det Jesus kalte høsten er en beskrivelse av mennesker som trenger frelse. Høsten er stor, men arbeiderne er få. Be derfor høstens Herre sende arbeidere for å høste inn grøden hans.

Våger vi å be om å få se mennesker med Jesu blikk? Orker vi å ta på oss byrden ved å se mennesker i nød? Jesus viste omsorg for andre ved å tjene dem. Har vi samme hjertelag som han? Jesu kjærlighet var endog villig til å lide for andre. Vårt kall er å følge Jesus.

Om vi ber høstens herre om å sende arbeidere ut for å høste inn grøden hans, kan vi bli svar på vår egen bønn. Jesus ønsker å sende oss. Teksten idag forteller om disiplenes utsendelse. Vi får høre de 12 disiplenes navn. Vi får høre om den autorisasjon og makt de fikk av Jesus. Oppdraget beskrives som forkynnelse og helbredelse. For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det. Med andre ord: Det er en tjeneste av og med nåde det dreier seg om, Guds kjærlighet virksom i ord og gjerning i denne verden. Tross all vår skrøpelighet er vi sendt ut med følgende misjon: å bringe frelse, gjenopprettelse og Guds rike til jordens ender.

Når vi i Norge synger Din rikssak, Jesus, være skal min største herlighet er det en tradisjon at forsamlingen reiser seg. Det er misjonsfolkets nasjonalsang. Den er skrevet av en mann som var dypt grepet av Kristus, og som viet hele sitt liv til tjeneste for andre. I salmen

Jeg husker pappa tok oss med til Kirkefjellet i Arendal der Karl Ludvig Reichelt som skrev denne salmen, fikk sin visjon: Han skulle bli misjonær i Kina. For nøyaktig 100 år siden fikk han en ny visjon på en fjelltopp i Kina: Å forkynne evangeliet for buddhistiske og taoistiske munker. Ideen om et broderhjem for pilegrimer ble unnfanget. Reichelt startet inngående studier av buddhismen, han gikk langt for å komme munkene i møte i deres leting etter sannheten. Det Norske Misjonsselskap og Reichelt ble ikke enige om teologi og metode og skilte til slutt lag. Reichelts broderhjem liknet mye på et buddhistkloster, men var basert på kjærlighet til Kristus.

Under borgerkrigen i 1927 måtte Reichelt rømme med fare for sitt eget liv. Kommunistene overtok senteret hans, men Reichelt etablerte ny virksomhet i Hong Kong på det han kalte Tao Fong Shan, Fjellet der Kristusvinden blåser. Da japanerne angrep under den andre verdenskrig, berget han livet på en mirakuløs måte. Reichelts misjon har åpnet for større forståelse og respekt for buddhismen, og det har ført mange buddhister til tro på Kristus.

Reichelts buddhistmisjon kalles idag Areopagos. Den er en av mange norske misjonsorganisasjoner. I over 150 år har vi hatt kultur for misjon i Norge. Folk samles fortsatt til misjonsmøter i private hjem og bedehus. Det er faktisk flere bedehus enn kirker i Norge. Da jeg vokste opp var det vanlig blant kristne å gå i kirka søndag formiddag, og på bedehuset søndag kveld eller en annen kveld i uka. På misjonsmøtene samles det inn penger så misjonsorganisasjonene kan sende ut misjonærer og støtte søsterkirker i andre land. Det er visstnok ingen land som har sendt ut flere misjonærer enn Norge, befolkningsmengden tatt i betraktning. Misjonsorganisasjonene i Norge er selvstendige og selvfinansierende selv om de på en måte hører inn under statskirken. Da norske immigranter kom til USA, tok det ikke mer enn noen få år før de begynte å sende noen av sine sønner og døtre som misjonærer for eksempel til Kina.

Om noen få uker skal jeg besøke min mor i Norge. Hun skal flytte til en mindre leilighet. Og hun sier at mange av tingene som hun ikke lenger har bruk for eller plass til, skal gis til misjonens bruktbutikk. Så kanskje senga jeg sov i som barn vil bli omsatt og pengene gitt til kirken i Etiopia eller Japan.

Som menighet og som enkeltkristne er vi del av Guds sendelse til verden. Misjon og evangelisering er de brennende hjerters sak. Måtte Gud få røre ved våre hjerter slik at vi kunne få se hvilket privilegium det er at vi skal få være med å bringe Kristus til vår neste. Det betyr ikke alltid at vi skal krysse et hav. Noen ganger er det nok å krysse gata for å komme til en annen kultur. Kanskje vi også skulle se kritisk på hvordan vårt eget kirkebudsjett ser ut. Burde en større prosentandel bli brukt på misjonsarbeid? Det er store løfter knyttet til det å gi generøst. Kast ditt brød på vannet, lenge etter kan du finne det igjen, sier Forkynnerern 11.1.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet. Amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716