June 5, 2005

Mindekirken, June 5, 2005
Pastor Jens Arne Dale

Mat.9.9-13 og 18-26

Det vi har lest idag, er skrevet av Matteus. Skal vi tro den vanlige forklaringen, var han en av Jesu 12 disipler. Lukas og Markus kaller han Levi. Han ble headhuntet til Jesu indre krets en dag han satt i tollboden i Kapernaum. Og det er altså selvbiografi evangelisten Matteus gir oss her i korte glimt: Det høyst personlige og svært så avgjørende møte med Jesus Kristus.

Tollboden i Kapernaum var neppe et sted folk gikk til med stor glede. De som kom sjøveien måtte innom for å betale toll for varer de brakte over Genesaretsjøen, og varer som ble fraktet landeveien ble skattlagt på samme måte. Det var ikke nok med at handelsreisende måtte betale avgifter. Tolletaten slet med et frynsete rykte for korrupsjon. Rett som det var måtte folk betale overpris. På folkemunne ble tollere nevnt i samme åndedrag som syndre.

Til Matteus og kolleganes fordel skal sies at ettertiden har gjort dem urett ved å hevde at de var landsforædere i romernes tjeneste. Det stemmer neppe. Grensebyen Kapernaum lå for eksempel under landshøvdingen Herodes Antipas og han var ikke direkte underlagt Rom.

Men scenen er overraskende nok som den er. Jesus oppsøkte tollboden, ikke for å betale avgift, men for å få utlevert mannen som skulle bli en av grunnsteinene i den kristne kirke. Jesus så med andre ord muligheter i mennesker andre ikke hadde annet enn forakt til overs for. Det skjedde antageligvis på en helt alminnelig dag. Matteus tok inn penger og skrev tall i lange kollonner. I tollboden var det han som bestemte. Og så kom Jesus og snudde opp ned på alt. "Følg meg!" sa Jesus. Hva i all verden var det som fikk Matteus til å reise seg opp og gå? Vi vet ikke, men på en forunderlig måte må Matteus der og da ha skjønt at dette var hans livs sjanse. Og han reiste seg opp og fulgte Jesus.

Har du hørt Jesu kall til å bli hans disippel? Har du forlatt alt og fulgt han? John hadde opplevd mange vanskelige ting i sitt liv. Han drakk, kona gikk fra han, og til slutt mistet han jobben. Livet ble et eneste stort rot. Jon skammet seg over seg selv. Han følte han ikke hadde noe mer å leve for. Helt tilfeldig kom han til å høre på et radioprogram med kristen forkynnelse. Det grep han, og han begynte å ane at det var håp også for han. Gjennom et kristent fellesskap fikk han oppleve Jesu betingelsesløse kjærlighet. Han fikk tro at han var elsket og tilgitt, enda så mye han hadde rotet det til for seg selv og andre. Gjennom en lang prosess fikk han hjelp til å kunne tilgi seg selv også.

Historien om Jon er ikke unik. Den handler om at Jesus kan gripe inn i menneskers liv også idag. For noen blir det å følge Jesus som hans disippel et radikalt oppbrudd fra ens tidligere liv. Men for de fleste av oss er det lite ytre dramatikk rundt det å være en disippel. Like fullt er det reelt. Da tre never vann ble øst over vårt hode i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, ble vi hans disipler. Å være disippel er først og fremst et spørsmål om tilhørighet. I dåpsliturgien sier presten: Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn, til et vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på han. Dåpen er en ny fødsel som gjør oss til Guds barn. Vi tilhører han. Vi blir gjenstand for hans omsorg og kjærlighet. Å følge Jesus er ikke en prestasjon fra vår side. Det er å overgi seg til han, å ha tillit til hans kall, tro på hans nåde.

I dagens tekst gir Jesus et strålende eksempel på hvordan denne tilhørighet arter seg. Tollere og syndere holdt seg nær til Jesus, leser vi. Han satt til bords med dem. Det var et alvorlig brudd på skikk og bruk. Tollere og syndere var mennesker som ikke ble regnet med til det gode selskap. De ble foraktet, men ikke av Jesus. Fariseerne dro Jesu dømmekraft i tvil da de så han i dårlig selskap. Hele deres tilværelse var bygd på tanken om at en gjorde seg fortjent til de beste plassene ved bordet. Det gjaldt i særdeleshet i forholdet til Gud. Jesus veltet hele denne forestilingen. Forholdet til Gud er ikke basert på hva vi har fortjent, snarere tvert imot. Gud aksepterer alle.

I går kveld hadde vi en festlig bankett etter konserten her i kirka. Det var god mat, allsang og høy stemning. Vi opplevde et fint fellesskap. På Jesu tid var det å spise sammen et enda sterkere uttrykk for samhørighet enn det er i vår tid. Måltidsfellesskap innebærer at man aksepterer hverandre. Ved å inkludere mennesker som ble foraktet av andre, fremstiller Jesus det som er kjernen i Guds rike: nåden. Gud behandler ikke oss mennesker som fortjent. Han omslutter oss med en betingelsesløs kjærlighet. Vi får nettopp det vi ikke har fortjent. Jesus sier det slik: Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke…jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.

Vårt kall til å være Jesu disipler er først og fremst et kall til å tilhøre han. Vi kan hvile i dette at vi er tilgitt, akseptert og elsket av Gud. Samtidig innebærer det et helt nytt syn på en selv. Alt vi er og har, er Guds. Vår tid, våre evner, våre krefter og vår eiendeler, alt tilhører dypest sett Gud. Og gjennom vårt dalige liv, vårt yrke og vårt samvær med andre i familie og samfunn, tjener vi Gud. Hele vårt liv er en gudstjeneste. Vi lever ikke for oss selv, men for Herren. Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle gå inn i dem, sier Paulus i Efes 2.10.

Idag har vi hørt om Matteus som ble kalt fra tollboden, og som fulgte Jesus som hans disippel. Vi har alle del i Guds verdensomspennende misjon som ikke er fullført før alle har hørt evangeliet om Guds rike. La oss be: Herre, her er jeg, send meg! Amen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet, amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716