March 13, 2005

Mindekirken 13. mars 2005

Pastor Jens Arne Dale
Respekt for liv og død

John 11.1-44

En mann skulle besøke en venn på sykehus. Han stakk innom kiosken på sykehuset for å kjøpe en bok til sin venn. Skal det være en religiøs bok? Spurte damen bak skranken. Å nei, han er ikke så syk, sa mannen.

Lasarus kunne godt ha trengt en religiøs bok. Og søstrene Marta og Maria ønsket å gi han ikke bare en bok med religiøse ord, men han som kalles Ordet selv, Jesus. De sendte bud på han sin venn Jesus, men han kom ikke. Og søstrene ble fortvilte og hjelpeløse vitner til at broren Lasarus døde. De rådde ikke med døden.

Idag har vi bedre helsevesen enn på Jesu tid. Muligens ville Lasarus ha fått behandling og en forlengelse av sitt liv. Terri Schiavo er en av dem som har fått sitt liv forlenget. Floridakvinnen har i mange år blitt holdt kunstig i live ved å få føde gjennom en slange. Men sterkt hjerneskadet som hun er, har ektemannen siden 1998 prøvd å få avsluttet dette. Det er mot hennes eget ønske å skulle bli holdt i live i en vegitativ tilstand uten noen kognitive funksjoner, sier han. Kvinnens foreldre deler ikke denne oppfatningen. Terri er ikke døende, men pleietrengende, sier de. 41 åringen er gjenstand for en uvanlig kamp mellom advokater, dommere og guvernør Bush der medesinske fakta, lovgivning og etiske holdninger er våpen. Idag planlegges demonstrasjoner i Tallahassee hvor en håper over 100.000 mennesker vil gi sin støtte til å bevare livet.

Ektefolk lover trofasthet i gode og onde dager inntil døden skiller dem. Eksempelet fra Florida viser at det med dagens behandlingsmuligheter kan være vanskelig å definere død. Jeg ønsker ikke å kommentere den saken jeg har nevnt. I Norge vil en si at døden er et faktum når hjernen er uhelbredelig ødelagt. Også dette blir i noen tilfelle et skjønnsspørsmål. Men når livet går mot slutten trenger vi også respekt for døden.

Nederland er kjent for sin liberale lovgivning når det kommer til død. Der er aktiv dødshjelp tillatt, og 15000 mennesker får hvert år hjelp til å dø etter eget ønske. Tenker en seg et skritt videre, vil det kunne bli et press på alvorlig syke til å skulle be om en dødssprøyte for å spare familie og samfunn for behandlingsutgifter. Vi trenger respekt for livet. Aktiv dødshjelp er ikke veien å gå.

Vi ber i den norske kirkebønnen: Hjelp oss å verne om menneskets verd fra livets begynnelse til livets slutt. Det er en genial formulering som kom inn i liturgien under abortkampen i Norge. Det handler om respekt for ufødt liv, helt fra begynnelsen. Og det handler om respekt for det liv som er ugjenkallelig stemplet av sykdom. Menneskeverdet minker ikke selv om en for eksempel får Altzheimers sykdom, mister bevegelighet og blir helt pleietrengende.

Dåpsliturgiens ord: Gud bevare din utgang og din inngang maner til respekt for både død og liv. Å komme til denne verden er en gave og en velsignelse. Og vi ber om Guds velsignelse når vi skal forlate dette liv. Frans av Assisi synger om søster død, den siste hjelper i vår nød. Hun kjører vognen stille frem når det blir kveld og vi skal hjem. NOS 281.

Salmeverset passer på Ted og Fern Hanwick. Etter 65 års godt samliv døde Ted onsdag i forrige uke. Dagen etter hadde Fern en bønnestund sammen med gode venner. Da de var ferdige sa Fern: As we say in Norwegian, mange tusen takk. Så løftet hun hånden til hjertet og sa: I feel so weak. Så døde hun, bare 19 timer etter sin mann. Det må ha vært det vi kaller en velsignet utgang av dette liv og et vitnesbyrd for alle som var i Ted og Ferns dobbeltbegravelse i Calvary Lutheran Church of Golden Valley på tirsdag (eller leste om det i the Star Tribune).

Lasarus ble syk og døde. Han var ung. Søstrene Marta og Maria tok tapet tungt. Ekstra vanskelig var det at vennen Jesus ikke hadde kommet som de hadde bedt han om. Når ulykke, sykdom eller død rammer, finner vi det ofte naturlig å be. Men Jesus kommer ikke alltid på den måten vi ønsker. Det er lett å kjenne seg igjen i Martas ord: Hadde du bare vært her…De lyder bebreidende, nesten anklagende: Hadde du bare vært her. Skuffelsen kan være bitter. Hvorfor måtte dette skje? Det virker så meningsløst!

Da Jesus til slutt dukket opp i dagens fortelling, virker det som om han ble svar skyldig. Det er en merkelig menneskelig side ved Jesus som kommer fram der han rystes til sitt innerste over tapet av en god venn. Han gråt. Det er en trøst i dette at Jesus også gråt. Han kjente på de samme følelser som søstrene. Han viste medfølelse. Og hadde fortellingen endt her, ville det sagt oss mye om sympati og kondolansevisitt. Jesus holdt seg ikke unna de sørgende, men han møtte dem og følte med dem.

Jeg vil ikke at du skal presentere løsninger på mine problemer, men lytte til det jeg sier, vil mange si. Vi trenger å bli respektert og møtt der vi er, tatt på alvor med våre sterke følelser, ikke få bagatelliseringer og lettvindte løsninger. En gråtende Jesus er et sterkt vitnesbyrd om at en naturlig sorgprosess må gjennomleves. Jesus aksepterte døden som et vilkår for livet i denne verden. Han var med i fellesskapet der klagen og ritualene hjalp dem til å komme til rette med tapet av en kjær bror og venn.

På en måte er det noe forstyrrende, nesten makabert, ved fortsettelsen av fortellingen. De gikk ut til graven. Liket stinket etter fire dager i midtøstens varme. Men Jesus vakte Lasarus til live. Jeg tror jeg ville ha fått sjokk om jeg hadde vært til stede og sett den døde komme vandrende ut av graven som et spøkelse. Jeg ville i alle fall ikke hatt nerver til å gå bort å løse han fra likklærne han var surret inn i.

Som alltid i Johannesevangeliet handler det om noe mer enn det som skjer på det ytre plan. Selvsagt var søstrene glade for å få broren, og kanskje forsørgeren, tilbake. Og hans oppvekkelse blir også et nytt stridstema i dramatikken rundt Jesus der planene om å drepe han etterhvert hamres ut. Men hendelsen peker ut over seg selv. Den er et tegn på Guds herlighet.

Her er han som skapte verden ved sitt ord. Ropet Lasarus kom ut er et ekko av skaperordet fra tidenes morgen. Og det varsler tidens ende, da Gud ved sitt bydende ord igjen skal skape alt nytt. Men mest av alt er denne fortellingen et varsel om påskemorgen. Dødens brodd skal brytes. Den siste fiende skal overvinnes. Jesus varsler at han kommer med det liv som ikke lenger er underlagt syndens og dødens lov.

Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Slik talte han som ikke lenger trenger å bøye seg for døden. Som mennesker i denne verden må vi ha respekt for både livet og døden. Men som Guds barn tilhører vi han som som er livet.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, en sann Gud, fra evighet til evighet, amen.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716