March 20, 2005

Mindekirken 20.mars 2005
Pastor Jens Arne Dale

Mat 21: 1-11

Freedom is on its march. Vi har ofte hørt dette politiske slagordet brukt om situasjonen i midtøsten den siste tiden. Det var historisk sus over hendelsen da Jerikos murer ble revet på nytt denne uka. Betongblokker og veisperringer ble fjernet. Og etter neste 40 års okkupasjon ble Jeriko igjen levert tilbake til folket som bor der. Jeg var en hyppig gjest i byen i 1989, og så på nært hold håpløsheten under okkupasjonen, næringslivet som ble kvalt, fattigdommen og resignasjoen over årene som gikk uten at noen ting skjedde. Idag er det løfterike tegn på politisk frihet, demokrati, utvikling og fred, ikke bare i Jeriko, men også i nabolandene i midtøsten. Når president Bush denne uka også snakket åpent om å inkludere terroristorganisasjonen Hisbolla i fredsprosessen kan en virkelig snakke om at miraklenes tid ikke er over.

Bønn om fred, arbeid for frihet og kamp for menneskers verd er aktuelt som aldri før. Bibelen oppfordrer oss til å be for verdens ledere og å ta vårt ansvar i den politiske prosessen. Det har vært tankevekkende å se hvordan vanlige kvinner og menn gjennom politiske massedemonstrasjoner i Ukraina har vært med på å føre landet i retning av større frihet. Mange ser løfterike tegn på frihet i massedemonstrasjonene i Libanon de siste ukene. Og det nylig gjennomførte valget i Irak vitner om nyvunnet politisk frihet.

Freedom is on its march. Slagordet kan også brukes om palmesøndag. Jesu inntog i Jerusalem rørte alle dem som lengtet etter frigjøring. Det var en gledens dag, en dag i håpets tegn Påskefesten sto for døren. Pilegrimene kom til Jerusalem. Ofte ble de møtte med jubel utenfor bymuren. Ryktet hadde løpt foran Jesus og disiplene. Allerede på Oljeberget var de omgitt av mengder med mennesker. De brøt ut i sang. Ordene var velkjente. De kom fra Salme 118. Hosianna, velsignet være han som kommer i Herrens navn! Velsignet være vår Far Davids rike som kommer! Hosianna i det høyeste! Teksten var gammel, men denne gangen fikk ordene ny betydning. Pilegrimsliturgien ble levende, ordene ble forstått bokstavlig.De hyllet han som skulle være deres Messias, Konge.

Jesus hadde til nå avslått alle forsøk på å opphøye han til Messias. Men ikke nå lenger. Dette var vendepunktet. Fra nå av gikk det ingen vei tilbake. Kongen kom til sin by. Jesus steg opp på et esel. Hvor ellers i bibelen leser vi at Jesus red? Han gikk vanligvis til fots. Derfor er det tydelig at han hadde profetordet i tankene: Se, din Konge kommer til deg, rettferdig er han, og seier er gitt han; ydmyk er han og rir på et esel, på den unge eselfolen. Sak. 9.9. Eselet var det kongelige ridedyr. Messias ble kjennetegnet ved det, 1Mos 49.10.

Spenningen var til å ta og føle på. Ville Jesus gripe til våpen? Ville han la folket samle seg i et opprør mot romerne. Såpass truende ble den muligheten oppfattet at jødenes ledere fant det best å ta livet av han. Men dette var bare overtyren. Så langt var inntoget i Jerusalme tvetydig. Folket grep ikke til våpen, men til palmegreiner. Simon Makkabeeren hadde latt seg hylle på den måten da han frigjorde Israel fra Syria i år 141 f.Kr. Derfor var palmegreiner seierens symbol. I den korte perioden fra år 66 til 70 da jødene frigjorde seg fra romerne, preget man penger med palmegreiner som symbol. Det skjedde også under Bar Kochbas opprør i 132 til 135.

Jesus mottok altså en hyllest som Messias der lovsangen hadde sterke politiske undertoner. Vi vet jo at Jesus opplevde dette som misforstått. Likevel lot Jesus seg hylle. Lukas gjengir til og med fariseernes kritikk av det hele og Jesu ord om at dersom de tiet, skulle steinene rope, Luk 19.40.

Vår tro er sikkert blandet med misforståelser såvel som tvil og lunkenhet. Våre liv er i så liten grad på linje med det Gud ville. Vi strever og føler ofte at vi kommer til kort. Likevel vil Jesus ta imot vår lovsang. Da vi kom syngende inn i kirken idag med svingende palmegreiner, var det kanskje vanskelig å legge hele sitt hjerte i det. Men jeg tror Jesus tar imot også hyllesten fra oss som kjenner på at vi lever et splittet liv. Så får vi fortsette å si med våre egne ord til Jesus at vi elsker han. Og vi kan bruke bibelens og liturgiens ord når vi tilber han. Jesus lengter etter vår lovsang. Han lengter etter å høre at vi er takknemlige. Han lengter etter vår hyllest. Så langt kan vi forstå palmesøndag som en gledens dag. Men mørke skygger hviler over dette inntoget i Jerusalem.

På veggen i inngangspartiet til Tranberg videregående skole i Gjøvik er det to minneplater. Man ser i relieff to av skolens elever og deres navn. Det er brødrene Jaffe. De var jøder. En dag i 1943 ble de brutalt hentet av myndighetene og sendt til Hitlers gasskamre. I likhet med seks millioner andre jøder vendte de ikke tilbake. Det fortelles at da jødene kom til enkelte av konsentrasjonsleirene, ble det spilt vakker klassisk musikk ved inngangen. Det var en forskjønnelse av det heselige, en kamuflasje av det som skulle ende i tilintetgjørelse. – Her kan det da ikke være så ille, var førstereaksjonen, man spiller jo nydelig musikk. Men sannheten skulle vise seg å være en ganske annen.

Jesus møtte søt musikk på sitt inntog til det som for han skulle ble det grusomme sted, morderstaden som den kalles i en salme. Men i motsetning til sine landsmenn 1900 år seinere, visste Jesus hva han gikk til. De søte Hosianna lød ekte i folkets munn, men Jesus visste hva som ville møte han. Tre ganger hadde han klart og tydelig sagt at en grusom lidelse og død ville komme. Men i palmesøndagens hyllningsrop var det ingen som la vekt på det han hadde sagt. I ettertid vet vi at kroningsferden med høylydte hosiannarop i løpet av få dager vil bli avløst av taktfaste korsfest, korsfest. Det ville ikke bli en kongekrone, men en tornekrone. Han skulle ikke stige opp på en trone, men spikres opp til et kors.

I kirken idag har vi denne dobbeltheten tilstede. Vi har kommet inn i prosesjon og sunget mens vi svingte palmegreinene. Samtidig er korset reist her til minne om det som skjedde langfredag. Jesus fra Nasaret, jødenes konge var skrevet med forakt og ikke som hyllest. Korset vitner mot oss. Det avslører vår synd. Samtidig taler det taust om at der synden ble stor, ble nåden enda større. Rom 5.20. Jesu inntog i Jerusalem ble et seierstog, men på en helt motsatt måte enn det folket dengang trodde.

Jesus Messias brakte frihet og fred. Men han gjorde det ikke ved å gripe til sverd. Mitt rike er ikke av denne verden, var hans ord, Joh 19.36. Han var den ydmyke kongen som gjennom å oppgi sitt liv skulle vinne det. Han bringer frihet til menneskers hjerter og sinn. Han tilgir synd og gir håp for fremtiden.

Vi får del i hans seier over det onde. Jesu oppstandelse blir vårt håp om evig liv. Det er en gledens dag fordi vi skal få ta imot Jesus. Han frigjør oss, tilgir oss, gir oss rett til å be til Gud som vår himmelske Far. Så la oss hylle Jesus som vår frigjører og Konge, og be om at hele vårt liv kan ære han.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som ver er og blir, en sann Gud, fra evighet til evighet.

The Norwegian Lutheran Memorial Church ·  924 E. 21st St, Minneapolis, MN 55404-2952 ·  (612)874-0716